Flere studier har vist at det er store forskjeller i kvaliteten
på behandlingen ved ulike sykehus. Med kvalitet forstås i hvilken
grad aktiviteter og tiltak i helsetjenestens regi øker sannsynligheten
for at pasientene får en ønsket helsegevinst, gitt dagens kunnskap
og ressursrammer. Kvinner med eggstokkreft hadde frem til 2005 dobbelt
så stor risiko for å dø dersom de ble operert ved det dårligste
lokalsykehuset og ikke ved Radiumhospitalet, viser en forskningsartikkel
som ble publisert i International Journal Gynecological Cancer av
fem norske forskere i 2006. OECDs rapport Health at a Glance 2007
viser at Norge har et potensial for å forbedre kvaliteten i kreftbehandlingen.
En utredning foretatt av Helsedirektoratet påpeker at spesialisert
kreftbehandling foregår på for mange sykehus.
Det fremgår av nettstedet frittsykehusvalg.net at det også er
betydelige kvalitetsforskjeller mellom sykehus når det gjelder omfanget
av sykehusinfeksjoner, utsettelser av operasjoner, korridorpasienter
og tilbakemelding til fastleger. Eksempelvis varierer sannsynligheten
for å få en sykehusinfeksjon mellom 0,8 pst. og 10 pst. ved ulike
sykehus innenfor samme helseforetak (Sykehuset Innlandet HF).
Det daværende Sosial- og helsedirektoratet utga i 2003 en nasjonal
strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten. Dette
er et overordnet rammeverk som skal understøtte sosial- og helsetjenesten
i arbeidet med å utøve en helsetjeneste av god kvalitet. Som et
ledd i kvalitetsarbeidet skal det utvikles kvalitetsindikatorer,
kvalitetsregistre og kliniske retningslinjer for helsetjenesten.
Etter helseforetaksreformen er det utviklet 23 kvalitetsindikatorer
for norske sykehus, hvorav 18 ble etablert under samarbeidsregjeringen.
Det fremgår av St.prp. nr. 1 (2008–2009) at Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten og Helsedirektoratet arbeider med et prosjekt
der blant annet dødelighet for hjerteinfarkt, hjerneslag og hoftebrudd skal
brukes som kvalitetsindikatorer. Dette skal være i drift i løpet
av 1. kvartal 2009. Videre heter det i proposisjonen at det pågår
et kontinuerlig arbeid for å etablere flere nasjonale medisinske
kvalitetsregistre, og sikre bedre bruk av disse registrene. Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten har gjennomgått hvilke indikatorer som brukes
i Danmark og England, og i prosjekter i OECD, WHO og Nordisk Ministerråd.
Det er alvorlig at pasienter utsettes for helsefare som følge
av feil i helsetjenesten som kunne vært unngått. Det er helt nødvendig
å styrke det systematiske arbeidet med sikkerhet og kvalitet i sykehus. Det
må utarbeides en ny helhetlig kvalitetsstrategi som sikrer fremdrift
i dette arbeidet og konkrete resultater. Dette vil bidra til å spare
pasientene for unødvendige lidelser og samtidig være god samfunnsøkonomi.
Det må bli fortgang i arbeidet med å utarbeide flere kvalitetsindikatorer
i helsetjenesten, herunder informasjon om dødelighet ved ulike sykehus
og pasientenes funksjonsnivå før og etter inngrep. Informasjon om
dødelighet må ikke begrenses til tre pasientgrupper, men gjelde
flere former for behandling. Det vises til den danske kvalitetsmodellen,
som omfatter flere hundre indikatorer og standarder.
I Sverige ble det i 2006 utarbeidet en rapport der kvaliteten
på behandlinger ble sammenlignet mellom de svenske helseregionene
(landsting). Hver sykdom blir sammenlignet ut fra et sett på 50
indikatorer, som handler om overlevelsesgrad, komplikasjoner, rebehandling
osv. Resultatene vektes ut fra kjønn, tilgjengelighet, kostnad og
målinger av pasienttilfredshet. Slike sammenlikninger mellom ulike
sykehus og insitutusjoner må også utarbeides for den norske helsetjenesten.
Pasientene har rett til å vite om kvalitetsforskjeller mellom
ulike institusjoner. Resultatene av kvalitetsmålinger må publiseres,
slik at pasientene får god informasjon om kvaliteten i tilbudet.
Dette vil gi pasientene et bedre grunnlag for å velge mellom ulike sykehus.
Større åpenhet vil også bidra til å styrke tilliten til helsetjenesten,
og sikre fortgang i arbeidet med kvalitetsforbedring.
Det er videre nødvendig å gjennomføre en sterkere satsing på
utvikling av kliniske retningslinjer som er standard for god behandling
i sykehus. Dette vil styrke kvaliteten i pasientbehandling og forebygge vilkårlige
kvalitetsforskjeller.