Flere studier har vist at det er store forskjeller i kvaliteten på behandlingen ved ulike sykehus. Med kvalitet forstås i hvilken grad aktiviteter og tiltak i helsetjenestens regi øker sannsynligheten for at pasientene får en ønsket helsegevinst, gitt dagens kunnskap og ressursrammer. Kvinner med eggstokkreft hadde frem til 2005 dobbelt så stor risiko for å dø dersom de ble operert ved det dårligste lokalsykehuset og ikke ved Radiumhospitalet, viser en forskningsartikkel som ble publisert i International Journal Gynecological Cancer av fem norske forskere i 2006. OECDs rapport Health at a Glance 2007 viser at Norge har et potensial for å forbedre kvaliteten i kreftbehandlingen. En utredning foretatt av Helsedirektoratet påpeker at spesialisert kreftbehandling foregår på for mange sykehus.

Det fremgår av nettstedet frittsykehusvalg.net at det også er betydelige kvalitetsforskjeller mellom sykehus når det gjelder omfanget av sykehusinfeksjoner, utsettelser av operasjoner, korridorpasienter og tilbakemelding til fastleger. Eksempelvis varierer sannsynligheten for å få en sykehusinfeksjon mellom 0,8 pst. og 10 pst. ved ulike sykehus innenfor samme helseforetak (Sykehuset Innlandet HF).

Det daværende Sosial- og helsedirektoratet utga i 2003 en nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten. Dette er et overordnet rammeverk som skal understøtte sosial- og helsetjenesten i arbeidet med å utøve en helsetjeneste av god kvalitet. Som et ledd i kvalitetsarbeidet skal det utvikles kvalitetsindikatorer, kvalitetsregistre og kliniske retningslinjer for helsetjenesten. Etter helseforetaksreformen er det utviklet 23 kvalitetsindikatorer for norske sykehus, hvorav 18 ble etablert under samarbeidsregjeringen.

Det fremgår av St.prp. nr. 1 (2008–2009) at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Helsedirektoratet arbeider med et prosjekt der blant annet dødelighet for hjerteinfarkt, hjerneslag og hoftebrudd skal brukes som kvalitetsindikatorer. Dette skal være i drift i løpet av 1. kvartal 2009. Videre heter det i proposisjonen at det pågår et kontinuerlig arbeid for å etablere flere nasjonale medisinske kvalitetsregistre, og sikre bedre bruk av disse registrene. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har gjennomgått hvilke indikatorer som brukes i Danmark og England, og i prosjekter i OECD, WHO og Nordisk Ministerråd.

Det er alvorlig at pasienter utsettes for helsefare som følge av feil i helsetjenesten som kunne vært unngått. Det er helt nødvendig å styrke det systematiske arbeidet med sikkerhet og kvalitet i sykehus. Det må utarbeides en ny helhetlig kvalitetsstrategi som sikrer fremdrift i dette arbeidet og konkrete resultater. Dette vil bidra til å spare pasientene for unødvendige lidelser og samtidig være god samfunnsøkonomi.

Det må bli fortgang i arbeidet med å utarbeide flere kvalitetsindikatorer i helsetjenesten, herunder informasjon om dødelighet ved ulike sykehus og pasientenes funksjonsnivå før og etter inngrep. Informasjon om dødelighet må ikke begrenses til tre pasientgrupper, men gjelde flere former for behandling. Det vises til den danske kvalitetsmodellen, som omfatter flere hundre indikatorer og standarder.

I Sverige ble det i 2006 utarbeidet en rapport der kvaliteten på behandlinger ble sammenlignet mellom de svenske helseregionene (landsting). Hver sykdom blir sammenlignet ut fra et sett på 50 indikatorer, som handler om overlevelsesgrad, komplikasjoner, rebehandling osv. Resultatene vektes ut fra kjønn, tilgjengelighet, kostnad og målinger av pasienttilfredshet. Slike sammenlikninger mellom ulike sykehus og insitutusjoner må også utarbeides for den norske helsetjenesten.

Pasientene har rett til å vite om kvalitetsforskjeller mellom ulike institusjoner. Resultatene av kvalitetsmålinger må publiseres, slik at pasientene får god informasjon om kvaliteten i tilbudet. Dette vil gi pasientene et bedre grunnlag for å velge mellom ulike sykehus. Større åpenhet vil også bidra til å styrke tilliten til helsetjenesten, og sikre fortgang i arbeidet med kvalitetsforbedring.

Det er videre nødvendig å gjennomføre en sterkere satsing på utvikling av kliniske retningslinjer som er standard for god behandling i sykehus. Dette vil styrke kvaliteten i pasientbehandling og forebygge vilkårlige kvalitetsforskjeller.