Yrkesfaglig opplæring har i Norge lange tradisjoner, og er og
har vært et klart alternativ til karriere for de menneskene som
ikke ønsker en teoripreget utdannelse og som heller ønsker seg en
rask overgang til arbeidslivet fremfor å tilbringe lang tid på universiteter
og høyskoler. Imidlertid er det i dag innenfor yrkesfaglig opplæring
på videregående nivå store svakheter. Frafallet i videregående opplæring
er større innenfor yrkesfagene enn på studieforberedende programmer,
mange står utenfor arbeidslivet, det er problemer med å skaffe nok
lærlingplasser, og det er også utfordringer i samarbeidet mellom
næringsliv og skole.
52 pst. av elevene som startet på videregående trinn 1 i videregående
skole høsten 2007 begynte på et yrkesfaglig studieprogram, og dette
er 4 prosentpoeng lavere enn i 2005.www.ssb.no/emner/04/02/30/vgu/main.html Elever
på yrkesfaglige studieprogrammer bruker i tillegg lengre tid på
å fullføre videregående opplæring enn elever på studieforberedende
programmer, og det er også større frafall fra yrkesfag enn fra de
studieforberedende programmene. Andelen av elevene ved yrkesfag
som avbryter opplæringen varierer mellom 35 og 38 pst., mens det gjelder
bare 12 til 15 pst. av elevene på studieforberedende programmer.Utdanningsspeilet
2008 Dette viser at det er store mangler ved dagens yrkesopplæring
innenfor videregående skole, og disse utfordringene er bakgrunnen for
dette forslaget.
Yrkesopplæring handler i stor grad om overføring av "taus kunnskap".
Taus kunnskap vil si kunnskap som sitter inne i den enkeltes hode
og som er blitt overført fra yrkesutøver til yrkesutøver gjennom
generasjoner. Dette er ofte kunnskap som ikke er enkel å få ned
på papir og som ikke lett kan omsettes i bøker og annet skriftlig
materiale. Slik kunnskap overføres mellom mennesker i samhandling
og gjennom praksis, prøving og læring av et yrke. Dette er i motsetning
til den kodifiserte kunnskapen som man kan skrive ned, som lett
kan overføres via bøker, Internett, og som lett kan læres gjennom
teoretisk opplæring i utdanningssystemet.
Opplæring til fag- og svennebrev har lange tradisjoner i Norge,
og i historiens spede begynnelse ble opplæring for å oppnå fag-
og svennebrev gitt på arbeidsplassen. I den utstrekning teoriundervisning
ble gitt, ble dette gitt på egne teoriskoler. I 1802 ble det opprettet
egne søndagsskoler i teorifag for svenner og lærlinger innenfor
håndverksfagene.Kokkersvold og Mjelde (1982): Yrkesskolen
som forsvant I henhold til Kokkersvold og Mjelde (1982)
ble det første forsøket med praktisk opplæring i skoleform foretatt
av bakermester Søren Wang i Christiania på midten av 1800-tallet,
men rundt århundreskiftet henstilte næringslivet til at det skulle
bli opprettet offentlige skoler for utdanning innenfor yrkesfagene.
I 1910 startet så den første fagskolen i Norge, og i de etterfølgende
årene ble det opprettet forskoler for ulike håndverks- og industrifag
i Oslo. Utbyggingen av fag- og yrkesskoler de neste årene var liten,
og først i 1940 vedtok Stortinget "Lov om Yrkesskoler for håndverk
og industri", men loven trådte først i kraft 1. juli 1945. Loven
var et rammeverk og skulle samordne yrkesopplæringen, og formålsparagrafen var
som følger:
"Yrkesskoler for håndverk og industri har til formål å utdanne
håndverkere og fagarbeidere, teknikere, ingeniører og annet faglig
personale i samsvar med de krav som næringslivet stiller til enhver
tid."
Yrkesutdanningens utvikling i Norge henger delvis sammen med
næringslivets behov for arbeidskraft, fagbevegelsens krav og ikke
minst politiske prioriteringer og målsettinger om utjevning av sosiale
forskjeller. Laugvesenet kan sies å ha inspirert til dagens håndverksyrker,
mens den industrielle utviklingen har ført til oppretting av industrielle
yrker. Opplæringen og nye yrkesretninger endres etter endringer
i næringslivet. Enkelte fag forsvinner, mens andre blir opprettet.
I etterkrigstiden er yrkesopplæringen og utdanningssystemet i
stor grad preget av enhetsskoletankegangen og Arbeiderpartiets storhetstid
i norsk politikk. Hovedmålet har vært å gi alle elever så lik utdanning
som mulig, og tankegangen har vært at valg om yrkeskarriere skulle
tas på så sent tidspunkt som mulig i livet slik at sosial mobilitet
var mulig og at det ikke skulle være slik at man endte som snekker fordi
faren var snekker. Tankegangen i enhetsskolen har vært at skolen
skal virke utjevnende med hensyn til sosial bakgrunn, og at det
å velge enten yrkesfag eller studieforberedende så sent som mulig
vil virke utjevnende. Derfor har reformene innenfor utdanningssystemet
gått mer og mer i retning av valg av yrkeskarriere på stadig eldre
alderstrinn. Yrkesskolen som begrep eksisterer ikke lenger, og vi
har nå fått en felles videregående skole. I tillegg er grunnskolen blitt
stadig lengre, og det har beveget seg fra 5 år, til 7 år, til 9
år, og nå til slutt da den ble utvidet til 10 år med Reform 97.
Dette har ført til at mer og mer teori er blitt pålagt elevene.
Resultatet er imidlertid stikk i strid med enhetsskolens mål, og
vi har fått en skole som i stor grad reproduserer de sosiale forskjellene og
som ikke har virket utjevnende slik formålet med enhetsskolen har
vært.
Den siste store reformen innenfor videregående opplæring er Kunnskapsløftet.
Imidlertid er det Reform 94 som har hatt størst konsekvenser for
utdanningsløpet i videregående opplæring. Bakgrunnen for denne reformen
var til dels store problemer innenfor videregående opplæring som
kan sammenfattes slik:
Store kapasitetsproblemer i videregående
opplæring, og stor arbeidsledighet blant ungdom som følge av at
de ikke fikk plass på yrkesfaglig opplæring.
Stort frafall fra videregående opplæring, og stor horisontal
vandring på tvers av utdanningsprogrammene. Elevene tok altså flere
grunnkurs på ulike programmer, og det var vanskelig å få dem gjennom
utdanningssystemet.
Samarbeidet mellom skole og arbeidsliv var ikke godt nok,
og det var mangel på lærlingplasser.
På denne bakgrunn nedsatte regjeringen i 1989 et utvalg som skulle
se på strukturen i videregående opplæring, og utvalget kom med sin
innstilling i 1991. Allerede i juni 1992 vedtok Stortinget innhold og
rammer i ny videregående opplæring. Reformen skjedde derfor ekstremt
raskt, og innholdet i reformen kan kort oppsummeres slik: Det ble
lovfestet rett til 3 års videregående opplæring, der målet var at
alle elever skulle få studie- eller yrkeskompetanse. I tillegg ble
antall grunnkurs redusert fra over 100 til 13, og formålet med dette
var å gjøre tilbudsstrukturen i videregående opplæring mer oversiktlig.
Tre av kursene var studieforberedende, mens de ni andre var yrkesforberedende,
men med mulighet til å ta 1 år allmennfaglig påbygging etter 2 år
på yrkesfag for å oppnå generell studiekompetanse. Yrkesforberedende
programmer skulle være på 2 år i skole og 2 år i bedrift, men med
mulighet til å ta 1 år etter de 2 årene i skole for å bli kvalifisert
til opptak i høyere utdanning. Med Kunnskapsløftet ble antallet
grunnkurs i videregående opplæring ytterligere redusert, og i dag er
det ni yrkesfaglige utdanningsprogrammer.
Det er av flere blitt påpekt at reformen førte til en teoretisering
av skolen i og med at timetallet for de teoretiske fagene på de
yrkesfaglige studieretningene ble betraktelig utvidet.Telhaug,
Alfred Oftedal (1997): Utdanningsreformene – oversikt og analyse.
Oslo: Didakta norsk forlag Evalueringer av videregående
opplæring viser i tillegg at gjennomstrømningen er dårlig og frafallet
stort – faktisk er det på enkelte studieretninger så mange som 70
pst. av elevene som ikke fullfører utdanningen.Markussen,
Eifred m.fl. (2008): Bortvalg og kompetanse. NIFU STEP-rapport 13/2008. Det
er derfor slik at de negative konsekvensene som Reform 94 var ment
å løse, fortsatt er gjeldende i stor grad.
Opplæringen i videregående skole fører enten frem til studiekompetanse,
yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå. Får man yrkeskompetanse,
er man utdannet til å utøve et yrke. I håndverkspregede fag kan
dette være svennebrev, og i andre fag heter det fagbrev. Man kan
også oppnå yrkeskompetanse uten fag- eller svennebrev.
I dag velger man mellom ni yrkesfaglige utdanningsprogrammer,
og normalløpet er å ta to år i skole og to år i bedrift innenfor
yrkesfagene. De to første årene, VG1 og VG2, er opplæring i skole,
mens de to årene i bedrift normalt sett består av ett år med opplæring
og ett år med verdiskapning. Det er også mulighet for å ta tre år
i skole, og det er ofte alternativet for de som ikke får skaffet
seg lærlingplass på ordinær måte. Etter denne utdanningen går eleven/lærlingen
opp til fag- eller svenneprøve med sikte på å oppnå fagbrev eller
svennebrev. Med slik yrkeskompetanse kan man da søke seg rett inn
i arbeid etter videregående utdanning.
Fagopplæringen skjer i bedrift, og enten som lærling eller lærekandidat.
Lærling er en som tar sikte på å avlegge fag- eller svenneprøve,
mens en lærekandidat er en som tar sikte på å avlegge en mindre
omfattende prøve enn fag- eller svenneprøve. Man går da opp til
en kompetanseprøve og oppnår et kompetansebevis som synliggjør hvilken
kompetanse kandidaten har oppnådd.
Det er i dag mulighet også for å tegne kontrakt om at hele opplæringen
skal skje i bedrift, og at opplæringen ikke skal følge normal læreplan.
Da kan man starte opplæringen i bedrift rett etter grunnskolen. Imidlertid
må man da følge opplæring i skole i programfag og fellesfag, og
det må avlegges eksamen i disse fagene.
Det er også mulighet for å oppnå kompetanse på lavere nivå; det
vil si at man får et kompetansebevis, men ikke et fag- eller svennebrev.
Kompetanse på lavere nivå kan være noe man bestemmer seg for ved begynnelsen
av løpet, eller noe man oppnår fordi man bestemmer seg for det underveis.
Hvis man slutter eller stryker underveis, kan man få tilsendt et kompetansebevis
som synliggjør den kompetansen man faktisk har oppnådd.
Ovenfor er det vist at det er stort frafall i videregående opplæring,
og spesielt innenfor yrkesopplæringen. Dette er kanskje den største
utfordringen når det gjelder yrkesfagene, og målet er å finne årsakene til
dette problemet, og så finne virkemidler for å løse disse utfordringene
slik at frafall hindres. Gjennomfører ungdom videregående skole,
er også muligheten mye større for at de får seg arbeid eller går
ut i studier senere i livet.
Et av problemene og årsakene til frafall fra yrkesfag er at teoritrøtte
elever og praktisk anlagte elever ikke takler møtet med teori og
derfor ikke klarer å holde ut lenge nok i skolen til å oppnå yrkeskompetanse.
I dag må elevene i videregående opplæring gjennom en rekke fellesfag,
som ble introdusert med Reform 94 og videreført med Kunnskapsløftet.
Disse fagene er norsk, samfunnsfag, naturfag, matematikk, kroppsøving
og engelsk. En utfordring er at disse fagene i liten grad er praksisrettet,
og yrkesfaglærerne har heller ikke fått opplæring og etterutdanning
i hvordan man skal praksisrette fagene.
Av de som blir lærlinger oppnår hele 70,9 pst. studie- eller
yrkeskompetanse fem år etter at de startet i videregåendeUtdanningsspeilet
2007, noe som tyder på at hvis man kommer så langt at
man blir lærling, er sannsynligheten større for at man gjennomfører.
I rapport 13/2008 fra NIFU STEP (Norsk institutt for studier av
innovasjon, forskning og utdanning) "Bortvalg og kompetanse: om
gjennomføring, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring",
blir det vist til at vanlige årsaker til å avbryte eller velge bort
videregående opplæring blant annet er liten mulighet til å påvirke
egen opplæringssituasjon, dårlig faglig oppfølging i lærebedriften,
koordinering av ansvar for opplæringen og innhold i arbeidsoppgavene.
Blant de lærlingene som er intervjuet i undersøkelsen, kommer det
også frem at krav til høyt tempo og inntjening etter forholdsvis
kort tid er årsaker til at læretiden fremstår som vanskelig. Dette
fører også til at lærlingene får liten faglig oppfølging. Rapporten
finner også at på studieretning for hotell- og næringsmiddelsfag
er det under 30 pst. av elevene som har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse
fem år etter de startet, noe som tyder på at det på enkelte studieretninger
er spesielt store utfordringer.
I rapporten fra NIFU STEP, som det er referert til tidligere,
kommer det også frem at lærekandidatordningen er en ordning som
i svært liten grad benyttes. I utvalget som analyseres, er det kun
0,56 pst. som har benyttet seg av ordningen. Det er et paradoks
at ordningene med kompetanse på lavere nivå benyttes så lite, når
i realiteten 34,2 pst. oppnår kompetanse på lavere nivå ved enten
å ikke få godkjent eksamen eller avbryter opplæringen. Forfatterne
av rapporten argumenterer imidlertid sterkt for at utdanningsløp med
reduserte læreplanmål bør være en del av ordinært opplæringsløp
og som ikke er noe "på siden" av vanlig videregående opplæring.NIFU-step
rapport 13/2008 Den ordningen som er gjeldende i dag kan
fort føre til at det er lav status knyttet til slike opplæringsløp,
og målet må være at man klarer å utforme slik kompetanse på lavere
nivå som fremstår som god nok for de som vil ut i yrkeslivet. Akershus
fylkeskommune har utført en undersøkelse blant bedrifter der 80 pst.
av bedriftene svarer at de har behov for arbeidskraft med kompetanse på
lavere nivå enn fag- og svennebrev. Dette viser at det er stort
behov også for mennesker som nødvendigvis ikke har fag- eller svennebrev,
men annen verdifull kunnskap.
Sluttrapporten fra NIFU STEP peker også på at videregående skole
ikke har vært god nok med hensyn til å ta utgangspunkt i at elever
er ulike:
"Det er vår vurdering at videregående opplæring siden Reform
94 (og dette er båret videre av Kunnskapsløftet) har bygget på en
grunnforståelse som ikke fullt ut har tatt innover seg disse ulike
forutseningene hos ungdommen, en grunnforståelse som implisitt sier
at norske ungdommer er likere enn de er i virkeligheten er, en grunnforståelse
som forutsetter at så godt som alle har mulighet for å oppnå studie- eller
yrkeskompetanse." NIFU Step-rapport 13/2008: Side 29
De peker videre på at man i større grad må møte ulike ungdommer
på forskjellige måter når de starter i videregående opplæring, og
at man må ta utgangspunkt i det man faktisk vet om den enkelte elev
slik at enkelte av disse fra starten kan tilbys løp som sikrer kompetanse
på et lavere nivå. Imidlertid er det viktig at denne formen for
kompetanse blir en del av det ordinære opplæringstilbudet, som det
også uttrykkes i rapporten fra NIFU STEP:
"Og da er det vår vurdering at et planlagt løp mot kompetanse
på et lavere nivå hvor ungdommen kan mestre og oppnå en dokumentasjon
på hva de faktisk kan, er et mye bedre alternativ enn et mislykket
forsøk på å få et fagbrev preget av nederlag, og dokumentert med
karakterunderskrifter fra vg1 og vg2 som viser hvilke fag de har
strøket i." NIFU Step-rapport 13/2008: Side 33
Antallet lærlinger økte fra 2006 til 2007. Antall lærlinger og
hvor lett det er å få lærlingplass, avhenger som regel av den generelle
tilstanden i næringslivet, men det henger selvfølgelig også sammen
med politiske virkemidler og politiske rammevilkår for bedrifter
som tar imot lærlinger.
NIFU STEP-rapporten om bortvalg i videregående opplæring viser
at halvparten av de som ikke fikk læreplass, avsluttet videregående
opplæring. Tilgang til læreplasser er derfor viktig for å redusere
frafallet i videregående opplæring:
"Det at relativt mange læreplassøkere ikke får læreplass betyr
at det eksisterer en strukturell hindring innebygd i videregående
opplæring, som fratar noen av ungdommene en reell rett til videregående
opplæring" NIFU Step-rapport 13/2008: Side 36
Det er også et problem at det blir for mange som tar utdanninger
samfunnet ikke har behov for, mens det innenfor bransjer der det
er store behov, blir underskudd på lærlinger. Det kan derfor hevdes
at det ikke er godt nok samsvar mellom tilbud og etterspørsel innenfor
yrkesopplæringen:
"At fylkeskommunen ikke har kontroll over dimensjoneringen
av antall læreplasser skaper et dilemma. Analysene våre viser at
det å komme inn på førsteønske til grunnkurs øker sannsynligheten
for at ungdommen ikke slutter. Men dersom mange kommer inn på førsteønsket
sitt, kan en konsekvens være at det blir en opphopning av ungdom
i enkelte bransjer, noe som igjen kan bety større vansker med å
få læreplass. Dermed kan det å innfri førsteønsket redusere bortvalg
i tidlig fase, men det kan bidra til å øke bortvalget i en seinere
fase." NIFU STEP-rapport 13/2008: Side 36
Det er ingen tvil om at det er stort potensial i å skaffe flere
lærlingeplasser, og mange av de strukturelle hindringene for at
det skal være nok lærlingeplasser er knyttet til veksten i næringslivet
og behovet for arbeidskraft, men mye er også knyttet til bedriften
eller arbeidsplassens økonomi siden bedriftene ofte ikke ser seg
tjent med å investere i lærlinger, og for mange småbedrifter kan
en slik utgift bli i overkant stor.
Lønnen for lærlinger og lærekandidater varierer fra fag til fag
og fra yrke til yrke. Det vanligste er imidlertid at lærlingene
får lønn etter følgende skjema: 30 pst. første halvår, 40 pst. andre
halvår, 50 pst. tredje halvår og 80 pst. fjerde halvår. Lærlingen
kan også få lån og stipend fra Statens lånekasse for utdanning.
Bedriftene får i dag et tilskudd for hver lærling de tar imot
og som de gir opplæring i bedriften. Størrelsen på tilskuddet er
fastsatt av departementet, men bevilges fra fylkeskommunen. Det
er altså fylkeskommunene som i dag har finansieringsansvar for alle
lærekontrakter og opplæringskontrakter. Tilskudd til lærlinger med
spesielle behov blir bevilget direkte over Kunnskapsdepartementets
budsjett. Tilskudd gis kun for opplæringsdelen og ikke for verdiskapningsdelen.
Det vanlige basistilskuddet for lærlinger eller lærekandidater er
nå på 95 380 kroner. Det er imidlertid blitt påpekt at dette tilskuddet
ikke er indeksregulert siden Reform 94, og at det ved inflasjonsjustering
burde vært på langt over 110 000 kroner.www.hbl.no/printart166.html Det
gis mer tilskudd for elever som følger særløp eller som tar hele
opplæringen i bedrift, som beskrevet i brev fra Utdanningsdirektoratet
av 28. mai 2008.http://www.udir.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=3604 Det
gis i tillegg ekstra tilskudd for bedrifter innen små og verneverdige
fag.
Til tross for at bedriftene får tilskudd for de lærlinger de
tar imot, og i tillegg ikke betaler full lønn, er det likevel mye
som tyder på at for mange bedrifter kan det å ta imot lærlinger
utgjøre en så stor ekstra kostnad at de ikke ser seg tjent med det.
Bedrifter er rasjonelle aktører som vil kutte kostnadene sine, og
i den sammenheng kan det å ta imot en eller flere lærlinger utgjøre
en så stor tilleggskostnad at det gir bedre avkastning å allokere
ressursene på andre måter og andre plasser.
Det er derfor viktig å gjøre arbeidsgivers kostnader så lave
som mulig slik at det i større grad motiveres til å ta imot lærlinger.
I tillegg er forslagsstillerne av den oppfatning at man ikke burde
ha skatt på utdanning. Siden det første året en lærling er i bedrift regnes
som opplæring og ikke verdiskapning, burde man se på muligheten
for å fjerne arbeidsgiveravgiften for dette opplæringsåret.
Det er mye som gjenstår før man får til et perfekt samarbeid
mellom skole og bedrifter. Mye bra skjer imidlertid i ulike deler
av landet. Som eksempel kan det vises til Flekkefjord kommune der
bedrifter har gått inn og lønnet flinke elever for å gi leksehjelp
til de elevene som trenger det.http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.4796521 Slike
eksempler viser at bedriftene er genuint opptatt av innholdet i
skolen siden de selvfølgelig har behov for en skole der læring settes
i fokus slik at den arbeidskraften de senere skal rekruttere, er
i stand til å møte arbeidslivet.
Når det gjelder samarbeid mellom bedrifter og yrkesfaglige studieretninger
innenfor videregående opplæring, er det kontinuerlig forbedringspotensial. Det
må derfor være en politisk oppgave å sikre at bedriftene får mulighet
til å komme inn i skolene på et tidlig tidspunkt, og også sørge
for at de bedriftene som har behov for arbeidskraft og som senere
skal ta imot lærlinger, er i stand til å gi den opplæringen lærlingene
trenger. Spesielt er dette viktig med tanke på at flere rapporter
tyder på at mange ikke får den opplæringen de føler de trenger når
de kommer ut i bedriftene som lærlinger.
Det er store utfordringer i dagens system innenfor yrkesopplæringen,
og yrkesopplæringen har i flere år havnet i skyggen av grunnskolen
og av studiespesialiserende retning i videregående skole i den politiske debatten
i Norge. Det trengs kraftige grep for å bedre den praktiske opplæringen
i grunnskolen, og ikke minst må yrkesopplæringen i videregående
utdanning endres og forbedres med sikte på å minske frafallet, og
å øke utdanningen av personell som skal håndtere yrker det er stort
behov for i fremtiden. Noe av hovedutfordringen innenfor dagens
system er å tilpasse skolen og innholdet i skolen også til de elevene som
er mer praktisk enn teoretisk anlagt, og det finnes mange argumenter
for å gjøre skolen mer differensiert slik at det blir tatt utgangspunkt
i den enkelte elevs fortrinn. Ved mer differensiering øker man læreevnen
til middels og lite teoriinteresserte elever ved at man i større
grad mobiliserer deres interesser og ferdigheter. Ved mer differensiering
tidligere vil man også øke disse elevers følelse av mestring tidligere enn
innenfor dagens system, og dette vil virke styrkende på deres motivasjon
og kan hindre frafall.
Det er også viktig å ha i mente at det tiltrekkende for mange
elever ved yrkesopplæringen nettopp er at det betyr praktisk arbeid,
og derfor kan dagens modell virke umotiverende for mange fordi de
i liten grad føler at de får benyttet seg av sine praktiske ferdigheter.
Det er dessverre signaler som tyder på at for skoletrøtt ungdom
som vil ut i lære etter grunnskolen, fungerer ikke dagens system
tilstrekkelig og derfor er det viktig å endre innholdet i grunnopplæringen
slik at man tar disse elevene på alvor, og slik at man kan hindre
frafall i videregående skole.