Til Stortinget
En god og effektiv valgordning som sikrer at velgerne får gjennomslag
for sine preferanser når det gjelder både politikk og personer,
er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Dette sikrer
et reelt og legitimt folkestyre på samfunnets ulike politiske styringsnivåer.
Et sentralt element ved innføringen av den nye valgloven i Norge
før kommunevalget i 2003 var at den enkelte velger selv skulle få
større anledning til å påvirke personvalget. Dette stod sentralt
både i Valglovutvalgets (som ble oppnevnt 3. oktober 1997) utredning
(NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte), innstillingen fra Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité (Innst. O. nr. 81 (2001–2002))
og i den påfølgende debatt i Stortinget.
En velfungerende valgordning må ivareta enkelte kryssende hensyn.
For eksempel gjelder dette partienes mulighet til å sikre sin innflytelse
over hvilke kandidater som velges til sentrale og tunge verv som tillitsmenn
og -kvinner på deres vegne. Det er ønskelig at også partiene har
betydelig innflytelse på denne prosessen, ikke minst for å sikre
at toppkandidatene har de nødvendige forutsetninger og erfaringer
for å kunne tre inn i sine verv som folkevalgte. Partienes adgang
til å forhåndskumulere kandidater ved kommunevalg, vekten av persontillegg
og velgernes adgang til å stryke kandidater eller påføre «slengere» fra
andre partier, er elementer ved valgordningen som spiller inn i
denne avveiningen. Partienes behov for forutsigbarhet og sikkerhet
for sine toppkandidater må balanseres mot velgernes interesse av
individuell politisk innflytelse.
Ved endringene i valgloven i 2003 ble balansen mellom disse ulike
hensyn søkt gjennomført, blant annet ved at man endret reglene for
partienes muligheter for forhåndskumuleringer og vekten av tillegget
for personstemmer, samtidig som man fjernet adgangen til å stryke
enkeltkandidater.
Kumulering foregår i dag kun ved lokalvalg og ikke ved stortingsvalg.
Forslagsstillerne ønsker nå å innføre kumulering også ved stortingsvalg,
da dette vil kunne føre til at velgerne føler de medvirker mer aktivt
i valgprosessen.
Kumulering ved kommunevalg foreligger når et parti eller en velger
kan føre et navn opp to eller flere ganger. Hensikten med kumulering
er å øke bestemte kandidaters sjanse til å bli valgt. Velgerne kan
kumulere enten ved å sette kryss ved navn eller ved å føre opp navn
på nytt, i tillegg kan de føre opp ett navn («slenger») fra et annet
partis liste.
I Norge ble det i 1896 innført adgang til kumulering ved kommunevalg.
Det har frem til i dag vært ulike muligheter til å kumulere. I 2003
ble valgloven endret til den som gjelder i dag, det vil si at et
parti eller en velger kan føre opp et navn to eller flere ganger.
Forslagsstillerne mener at tiden nå er inne for en ny valgreform,
og mener at velgerne bør få adgang til å kumulere også ved stortingsvalg.
Dette vil være en positiv utvikling for demokratiet, og bidra til
en mer velfungerende valgordning. Forslagsstillerne viser her til
merknader og forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti i innstilling
fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, Innst. O. nr. 102 (2002–2003).
Forslagsstillerne vil også vise til Norges naboland hvor velgerne
nå har mulighet for å påvirke rangering av kandidatene, og viser
til at dette bidrar til å styrke forholdet mellom velgere og kandidater.
I Sverige er valgreglene slik: Et parti stiller opp en prioritert
liste av kandidater i en valgkrets. En velger stemmer på en liste
og kan, men behøver ikke, gi en spesiell personstemme til en av
kandidatene på lista. Personstemmene har ingen betydning for mandatfordelingen
mellom partiene. Ved valgoppgjøret skiller man mellom kandidater
som har og som ikke har fått et antall personstemmer minst lik en
fastsatt andel av partiets stemmetall i valgkretsen. Denne andelen
er åtte prosent ved riksdagsvalg og fem prosent ved regionale valg.
I Finland må velgeren stemme på en
kandidat. Partier som deltar i valget må stille kandidater i prioritert
rekkefølge i valgkretsene. Den som ønsker å støtte partiet, må stemme
på en av dets kandidater. Partiets stemmetall er summen av stemmetallene
til dets kandidater, og mandatene blir fordelt forholdsmessig mellom
partiene på grunnlag av disse stemmetallene.
I Danmark ved valg til Folketinget legges tre kriterier til grunn
for å velges inn: 1: Oppnådd minst ett kretsmandat, eller 2: Innenfor
hver av de to landsdeler ha oppnådd minst likeså mange stemmer som
det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer, som i landsdelen er
avgitt per kretsmandat, eller 3: I hele landet ha oppnådd minst
to prosent av de avgitte gyldige stemmer. Erfaringer fra Danmark
viser at regelen om to prosents oppslutning på landsbasis er den klart
viktigste.
Forslagsstillerne mener at ved å innføre adgangen til å kumulere
ved stortingsvalg vil gi velgerne større muligheter for å stemme
på kandidater som har samme oppfatning som de selv i aktuelle politiske
spørsmål og gi en bredere velgerinteresse generelt. Det vises også
til at Valglovutvalgets innstilling fra 2001 konkluderer med at
den norske valglovgivningen ikke har den fleksibilitet som kjennetegner
de fleste andre sammenlignbare land, noe som kunne bedres ved en
slik lovendring.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre en ordning
med kumulering ved stortingsvalg ved stortingsvalget i 2013. Stortinget
ber om at reglene om kåring av kandidater endres, slik at et personlig
stemmetall på minst åtte prosent av listens totale stemmetall kåres
i rekkefølge etter antall mottatte personlige stemmer.
24. mars 2010