I april 2010 førte en gasslekkasje til eksplosjon ved boreriggen
«Deepwater Horizon» i Mexicogulfen. Plattformen sank som følge av
eksplosjonen og den påfølgende brannen. Dette førte videre til at
oljerørledninger som gikk opp til plattformen, ble skadet og begynte
å lekke store mengder olje. Eksplosjonen ble utløst av at en stor
mengde metangass kom sivende opp mot plattformen og tok fyr. 11
personer mistet livet under eksplosjonen, og 17 ble skadet. Det
er fortsatt usikkert hva som er årsaken til at dette kunne skje,
da det skulle ha vært etablert mekanismer som forhindret gassen
i å bevege seg så langt opp at den tok fyr. Disse mekanismene har
av uvisse årsaker ikke fungert tilstrekkelig.
Oljeutslippet nådde raskt den amerikanske kysten, og følgene
for naturen og dyrelivet er blitt katastrofale. Flere tusen dyr
er blitt drept som en direkte følge av utslippet. Minst 200 kilometer
av Louisianakysten er allerede rammet, og det er ventet at oljen også
vil ramme Floridas kystlinje hardt. Til tross for en rekke forsøk
på å stoppe lekkasjen, lekker det fremdeles om lag 15 000 fat olje
daglig ut i havet fra oljerørledningene etter «Deepwater Horizon».
I arbeidet med å begrense oljeutslippene etter «Deepwater Horizon»
er det blitt forsøkt å plassere en form for konteinere over de lekkende
oljebrønnene, for så å frakte oljen opp til lasteskip på havoverflaten.
Dette har til en viss grad lyktes, men den oppsamlede oljen har
til nå utgjort kun en liten andel av det totale utslippet. Skulle
en slik hette eller konteiner fungere etter hensikten, er det heller
ikke en permanent løsning. Videre er det blitt forsøkt å pumpe inn
tungt boreslam for å prøve å redusere trykket nok til at gjenmuring
av de lekkende brønnåpningene lar seg gjøre. Det har også blitt
igangsatt et arbeid med å bygge avlastningsbrønner for å begrense
trykket i de brønnene som lekker. Dette er imidlertid et arbeid som
er ventet å ta flere måneder.
Forsøkene med å stanse oljelekkasjen har mislyktes, noe som med
all tydelighet viser at en verdensledende aktør innen oljenæringen
ikke har det verktøyet eller den teknologien som skal til for å
stanse eller begrense et oljeutslipp på dypt vann. Det er lite som signaliserer
at slik teknologi eksisterer i andre selskaper. En mulig forklaring
er manglende incentiver for å gjennomføre teknologisk utvikling
på området. Fordi slike utslipp vil oppstå svært sjelden, har det ikke
eksistert et marked for teknologi som sikrer god beredskap under
slike forhold. Det er også grunn til å tro at slik teknologiutvikling
vil være kostnadskrevende ettersom det må arbeides under ekstreme
forhold. Forslagsstillerne er av den oppfatning at markedskreftene
er en dårlig herre, men en god tjener, og vil fremheve at en manglende
teknologi og beredskap for slike hendelser er et eksempel på førstnevnte.
Slike utslipp vil finne sted igjen, og de kan finne sted på norsk
sokkel. Man vil stå hjelpeløse igjen om det skjer, dersom man ikke
handler på bakgrunn av erfaringene man har fra «Deepwater Horizon»,
og sørger for at det kontinuerlig utvikles bedre teknologiske løsninger
for å ta hånd om lekkasjer på dypt vann eller under andre ekstreme
forhold. Fordi Norges oljeproduksjon utelukkende er basert på offshore-installasjoner,
bør Norge ha særlig interesse for å få fortgang i utviklingen av
slik teknologi. Som den desidert største aktøren på norsk sokkel
har den norske stat, gjennom sitt eierskap i Statoil og Petoro, også
et særlig ansvar for å sikre at det blir satset på teknologiutvikling
innen oljevernberedskap og at beredskapen blir trappet opp.
Forslagsstillerne mener derfor at regjeringen må ta initiativ
overfor oljeindustrien og opprette et teknologiutviklingsprogram
for å håndtere lekkasjer på dypt vann, og hvor selskapene stiller
med alle nødvendige ressurser i form av kapital og kompetanse. Det
bør videre stilles krav om deltagelse i et slikt program for å drive
virksomhet på norsk sokkel. Forslagsstillerne vil peke på at det
kan bli tatt tilsvarende initiativ i andre land som en følge av
utslippet etter «Deepwater Horizon», og vil vektlegge betydningen av
at Norge inntar en pådriverrolle i det langsiktige arbeidet på dette
området.
På bakgrunn av utslippet etter «Deepwater Horizon» har amerikanske
myndigheter satt en stopper for boring på nye felter i amerikanske
områder. Myndighetene vil tilegne seg mer kunnskap fra ulykken før
nye konsesjoner deles ut. Forslagsstillerne er av den oppfatning
at Norge bør innta tilsvarende holdning, og at man avventer med
å tildele nye lete- og utvinningstillatelser inntil man har bedre
kunnskaper om ulykken og hvilke konsekvenser det bør få for vilkårene
for petroleumsaktivitet på norsk sokkel. Forslagsstillerne mener
på denne bakgrunn at regjeringen må nedsette et utvalg bestående
av den fremste fagekspertisen tilgjengelig, som skal levere sin
innstilling senest høsten 2011, og følgelig at regjeringen avventer
tildeling av nye utvinningstillatelser til utvalgets anbefalinger
foreligger, og nødvendige endringer i vilkårene for industrien er
gjennomført. Forslagsstillerne er kjent med at det er igangsatt
et arbeid internt i departementene, men vil peke på behovet for at
et bredt sammensatt utvalg bestående av representanter fra myndigheter,
industrien, miljøvernorganisasjoner og forskningsmiljøene deltar.
Et arbeid gjennom et utvalg vil også bidra til økt åpenhet om hvilke
vurderinger som tas, noe som vil styrke tilliten til de endelige
beslutningene som fattes.
I arbeidet med å stanse utslippet etter «Deepwater Horizon» organiserer
British Petroleum (BP) nå mer enn 11 000 arbeidere til å beskytte
dyrelivet og fjerne olje fra strandlinjen. Selskapet har også satt
i drift store mengder fly som slipper ut kjemikalier for å begrense
omfanget til oljesølet. Dette oljesølet strekker seg nå over flere
hundre kilometer. Det benyttes om lag 275 fartøy til ulike operasjoner
for å samle opp og håndtere oljesøl.
Erfaringene viser at det krever enorme ressurser for å håndtere
konsekvensene av den typen oljeutslipp man er vitne til i Mexicogulfen.
Opprydningsarbeidet etter forliset av «Full City» utenfor Langesund
i Telemark sommeren 2009 var en tankevekker når det gjelder responstid
og tilgjengelighet på mannskaper for å rydde opp oljesøl i fjæra.
Basert på forslagsstillernes kjennskap til dagens beredskap mot akutt
forurensing er det lite trolig at norske myndigheter sammen med
privat og annen offentlig beredskap ville vært i stand til å mobilisere
den typen operasjoner man nå er vitne til etter utslippet fra «Deepwater
Horizon». Forslagsstillerne er derfor av den oppfatning at det,
på bakgrunn av erfaringene fra «Deepwater Horizon», må utarbeides
en forpliktende opptrappingsplan for oljevernberedskapen som tar inn
over seg dimensjonene av det utslippet man er vitne til.
Selv om det er nødvendig å trappe opp norsk oljevernberedskap
kraftig, er det gode grunner til å tro at Norge alene ikke kan stille
med tilsvarende ressurser som det man ser er nødvendig for å begrense
skadene av et tilsvarende utslipp som det man ser i Mexicogulfen.
Derfor bør det vurderes å styrke samarbeidet på tvers av landegrensene
innenfor arbeidet med oljevernberedskap.