Til Stortinget
Det har vært en stadig økning i lovfestede rettigheter, og omfanget
er nå blitt uoversiktlig. Rettigheter er et fundament i velferdsstaten,
men å lovfeste en rettighet betyr ikke at den nødvendigvis innfris.
TV2 har denne våren avdekket en rekke kritikkverdige forhold rundt
ordningen med såkalte lovfestede rettigheter.
Flere av landets største interesseorganisasjoner, som til sammen
representerer en halv million mennesker med ulike diagnoser og hjelpebehov,
mener det offentlige hjelpeapparatet ikke fungerer godt nok. Hit
søker mange som har behov for og rett til, hjelp og støtte. I en
spørreundersøkelse utført av TV2 slår alle 18 organisasjoner fast
at det offentlige hjelpeapparatet er for komplisert å finne frem
i, og at det offentlige mangler kunnskap som er nødvendig for å
gi korrekt veiledning, økonomisk bistand og informasjon om ulike
støtteordninger som man har krav på.
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) oppgir at urovekkende
mange offentlig ansatte tar kontakt fordi de ikke kjenner regelverket
godt nok, de finner ikke frem i eget system og vet ikke nok om diagnoser.
Stortingspolitikere fra samtlige politiske partier på Stortinget
som deltok i en spørreundersøkelse, svarer alle at de mener det
er påkrevet med en grundig gjennomgang av ordningen med lovfestede
rettigheter. TV2 tilskrev 90 stortingsrepresentanter, hele 82 svarte.
Videre mener hele ni av ti representanter som kommenterer spørsmål
om rettssikkerheten, at den ikke er godt nok ivaretatt i dag. Om
lag halvparten av dem som deltar i undersøkelsen, er tilknyttet
regjeringspartiene. Flere, deriblant stortingsrepresentant Karin
Andersen (Sosialistisk Venstreparti) og stortingsrepresentant Anette
Trettebergstuen (Arbeiderpartiet), er blant dem som er mest ivrige til
å kreve en grundig gjennomgang av lovfestede rettigheter.
Jussprofessor Jan Fridtjof Bernt uttalte til TV2 våren 2010 at
de svakeste gruppene hele tiden blir skjøvet bak i køen under henvisning
til økonomiske problemer. Han mener dette både er et rettssikkerhetsmessig
problem for dem som rammes, og at det også er et demokratisk problem.
Han mener videre at de offentlige budsjettene styres med jernhånd,
verre er det med arbeidet for å påse at lovbrudd ikke skjer.
Å lovfeste en rettighet er et signal om prioritering. Når Stortinget
lovfester en rettighet, er det også en form for innsnevring av lokaldemokratiet.
Forslagsstillerne viser til at lovfesting av rettigheter har økt
de siste årene. Det foreligger imidlertid ikke noen oversikt over
etterlevelsen av disse rettighetene. Det er urovekkende at det ikke
foreligger noen god oversikt når det gjelder omfanget av lovbrudd
knyttet til ulike lovfestede rettigheter. Forslagsstillerne viser
til at en lovfesting av rettigheter som ikke følges opp i praksis,
vil kunne øke forakten for politikere og offentlige myndigheter.
Forslagsstillerne vil videre understreke at det ikke er et mål i
seg selv å lovfeste flest mulig rettigheter.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig med en oversikt og kunnskap
for å fortløpende kunne justere kurs og innsats. Forslagsstillerne
er av den formening at man derfor bør kjenne omfanget av lovbrudd,
hvilke lover som brytes oftest og hvem de skadelidende er. Videre
mener forslagsstillerne at brudd på lovfestede rettigheter åpner
for en rekke uavklarte problemstillinger; Fungerer tilsynsapparatet
godt nok? Har Norge for mange lovfestede rettigheter? Har man økonomi,
kompetanse og et apparat til å sikre håndhevelse og ivaretakelse?
Hva slags sanksjonsmuligheter foreligger ved brudd på rettigheter?
Hvilke rettssikkerhetsmessige utfordringer utgjør dette?
Etter forslagsstillernes mening er et kjernespørsmål om Kommune-Norge
er pålagt et uforsvarlig stort ansvar ved at stadig flere oppgaver
blir lovpålagt. Summen av alt som lovfestes overfor kommunene, kan
også føre til at de viktigste individrettighetene blir skjøvet til
side.
Forslagsstillerne vil understreke at Velferds-Norge er langt
fra en kollaps. Det er heller ikke slik at alle har rett på det
de krever. Lovfestede rettigheter forutsetter klare kriterier for
hvem som kan få innfridd rettigheten og hvem som ikke har et rettmessig
krav. Men en lovfestet rettighet skal innfris når en er kvalifisert
for dette. Det er derfor grunn til å stille spørsmålet: Hvor mange
slike enkeltsaker tåler et system før en kan si at vi har en systemsvikt,
eller en krise?
Forslagsstillerne mener at det er behov for å få kartlagt og
definert problemet. Dette må følges opp med å få vurdert tiltak
som kan iverksettes for igjen å skape tillit til at lovfestede rettigheter
er et uttrykk for en klar prioritering som blir fulgt opp i praksis.
Med tanke på at reportasjene i TV2 har avstedkommet kraftige
politiske reaksjoner, fra både posisjonspartiene og opposisjonspartiene,
har forslagsstillerne forventninger til at nødvendige tiltak og
reaksjoner blir iverksatt fra regjeringens side.
Forslagsstillerne mener velferdsstaten er lite tjent med at man
ikke makter å oppfylle de lovfestede rettighetene som brukerne har
krav på, og synes også det er tankevekkende at man ikke har kunnskap
eller god nok oversikt i de ulike forvaltninger vedrørende de lovfestede
rettighetene.
Forslagsstillerne ber derfor regjeringen legge frem en egen sak
for Stortinget. En slik sak bør omfatte en oversikt over de lovfestede
rettigheter som finnes, oversikt over hvilke rettigheter som oftest brytes,
samt konkrete tiltak som må gjennomføres for å sikre rettssikkerhet
til brukerne, og som forhindrer brudd på lovfestede rettigheter.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2011 legge frem
sak for Stortinget om brudd på lovfestede rettigheter.
16. november 2010