Til Stortinget
Norsk fiskerinæring er en tradisjonelt viktig næring som både
i historisk perspektiv og i moderne tid har stor betydning for arbeidslivet
langs kysten og for hele landets velferd. Norge eksporterte sjømat
for 53,8 mrd. kroner i 2010. Av dette utgjorde fiskerinæringen 38
pst., eller 20,4 mrd. kroner. For å sikre videre utvikling i fiskerinæringen
mener forslagsstillerne det er viktig å sikre gode, forutsigbare
rammebetingelser.
I 2002 la Bondevik II–regjeringen frem St.meld. nr. 20 (2002–2003)
Strukturtiltak i kystfiskeflåten. Det kunne beskrives en gjennomsnittsalder
for kystflåten som var meget høy, og som tydet på at lønnsomheten
og evnen til fornying er for dårlig. Meldingen fokuserte på kystflåten,
altså fiskefartøy under 28 meter, og den delte inn kystflåten i
fire lengdegrupper etter hjemmelslengde, altså gruppene under 10
meter, 10–15 meter, 15–21 meter og 21–28 meter. Det ble innført
en strukturkvoteordning for kystfartøy i adgangsbegrensede fiskerier
i størrelsesgruppene 15 til 21 meter og 21 til 28 meter. Strukturkvoteordningen
skulle gjøre det mulig å slå sammen kvoter fra flere fartøy, mot
at et fartøy ble kondemnert og at 20 pst. av strukturkvoten ble
avkortet til fordel for samtlige fartøy i gruppen. Meldingen omhandlet også
etablering av det såkalte Strukturfondet, som skulle virke over
fem år og gi kondemneringstilskudd til kystfartøy under 15 meter
som fisket i adgangsbegrensede fiskerier, samt en prøveordning med
driftsordninger for alle kystfartøy under 28 meter i Finnmark fylke.
Da regjeringen Stoltenberg II tiltrådte i 2005, ble det raskt
varslet såkalt strukturfrys. Likevel ble det etter to år konkludert
med at det var behov for videre strukturordninger, da regjeringen
Stoltenberg II la frem St.meld. nr. 21 (2006–2007) Strukturpolitikk for
fiskeflåten. Imidlertid skilte regjeringens forslag seg på enkelte
sentrale punkter fra det som var fremlagt av Bondevik II-regjeringen,
ved at regjeringen foreslo ordningen som folkelig omtales som 2+2
eller 3+1. Stortingets mindretall, bestående av partiene Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ønsket å opprettholde kvotetakene
som var gjeldende for kystflåten før strukturfrysen 20. oktober
2005, altså en ordning som kan omtales på folkemunne som 3+3, jf.
Innst. S. nr. 238 (2006–2007).
Forslagsstillerne viser til at forskjellsbehandlingen mellom
ulike deler av kystfiskeflåten har resultert i det som oppfattes
som A-, B-, C- og D-lag. A-laget er kystfiskefartøy på over 15 meter
som strukturerte før 2005, og som har tre kvoter av hvert slag. B-laget
er kystfiskefartøy på over 15 meter som strukturerte etter 2005,
og som har to kvoter av hvert slag. C-laget er kystfiskefartøy mellom
11 og 15 meter som kan doble kvotegrunnlaget av enten torsk eller
sild. D-laget er kystfiskefartøy under 11 meter som ikke har struktureringsmuligheter.
Forslagsstillerne mener det er viktig for å sikre fremtidig lønnsomhet,
attraktivitet og rekruttering at reguleringen av hele næringen jevnlig
blir gjenstand for evaluering. I denne sammenheng er det av stor
betydning å lytte til næringen selv. Forslagsstillerne viser til
fiskeribladet Fiskaren 7. oktober 2011 som meldte at langt over
90 pst. av delegatene på landsmøtet i Norges Fiskarlag høsten 2011
støttet landsstyrets forslag om å gi alle, uansett båtlengde, de samme
mulighetene til å sanke tre kvoter av både sild og torsk. Et forslag
om å stanse struktureringen av kystflåten på dagens nivå fikk bare
støtte av seks av 69 representanter på landsmøtet.
Forslagsstillerne registrerer at spørsmålet om strukturering
har vært gjenstand for politisk uenighet, men mener dette ikke bør
forhindre at det tas grep for noen del av flåten. I denne sammenheng
vil forslagsstillerne særlig peke på behovet for å rette opp forskjellsbehandlingen
av fartøy over 15 meter.
Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen sørge for like struktureringsmuligheter
for kystfiskefartøy over 15 meter senest i løpet av våren 2012.
25. november 2011