Den daglige omsorgen for barn som må flytte fra sine foreldre,
utøves enten i fosterhjem eller institusjon. Fosterhjem er det vanligste
plasseringstiltaket, og forslagsstillerne viser til at det pr. 31.
desember 2012 totalt er 10 254 barn og unge plassert i forsterkede
og ordinære fosterhjem. Flere enn 8 av 10 plasseringer er i fosterhjem,
og for de fleste barn er det et mål at de skal vokse opp i fosterhjemmet
de plasseres i hvis omsorgen forblir offentlig.
Forslagsstillerne mener det må være et ufravikelig krav at den
offentlige omsorgen har nødvendig kvalitet, og gir bedre omsorgsbetingelser
enn om barnet ble værende hos sine opprinnelige foreldre.
Forslagsstillerne viser til en nylig fremlagt forskningsrapport,
Fosterhjem for barns behov (NOVA 2014), der det kommer frem at det
er ca. 800 nye barn pr. år som har behov for fosterhjem. Forskningsrapporten
redegjør for kunnskapsstatus på feltet, og fremhever blant annet
at barn og unge som plasseres i fosterhjem har store hjelpebehov,
og ofte er i behov av kvalitativ god oppfølging gjennom oppveksten
og seinere i livet. Forskerne anbefaler at det igangsettes en offentlig
utredning med det formål å få en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsinstituttet.
Dette er noe som får bred støtte i fagmiljøene. En offentlig utredning
må legge til grunn et livsløpsperspektiv for barn som er under offentlig
omsorg, enten som følge av omsorgsovertakelse eller som frivillig
plassering. Forslagsstillerne mener en slik utredning også må inkludere
oppmerksomhet på forholdet mellom institusjoner og fosterhjem, for
å utforske hvordan disse ulike plasseringstiltakene skal virke innenfor
et helhetlig barnevern. Forslagsstillerne viser til at det er et veldokumentert
behov for satsing på kunnskap og kvalitet i arbeidet rundt fosterbarn
og fosterhjem. Kvalitet i kartleggingsarbeidet når det gjelder hvilke behov
barna har, rekrutteringsarbeidet og oppfølgingsarbeidet er sentralt
for at en plassering skal oppfattes som vellykket.
Forslagsstillerne er kjent med at økt bruk av fosterhjemsplasseringer
har gitt utfordringer knyttet til å rekruttere tilstrekkelige antall
fosterhjem av god kvalitet, og at ventetiden for barn for å få fosterhjemsplassering
har økt. Ventetid som ikke er forårsaket av utrednings- og medvirkningsarbeid
for å finne et best mulig permanent fosterhjem, er noe som er en
unødvendig og uønsket tilleggsbelastning for barnet. Forslagsstillerne
viser til at det har vært en ønsket utvikling at fosterhjem skal
være det foretrukne alternativ fremfor institusjon når barn må flytte
for kortere eller lengre tid. Samtidig vil forslagsstillerne understreke
at det for enkelte barn fortsatt vil være behov for gode institusjoner
og at dette særlig gjelder barn med de mest alvorlige atferds- og
tilknytningsforstyrrelsene, men også med tanke på utredningsbehov
for å kunne finne de meste egnete omsorgstiltakene.
Forslagsstillerne er bekymret for økningen i den kommunale egenandelen
for institusjoner, uten tilsvarende økning for fosterhjem, fordi
dette styrker insentivene til at barneverntjenesten kan velge fosterhjem
fremfor institusjon av økonomiske hensyn, og at barn som burde plasseres
i institusjon plasseres i fosterhjem. Dette vil resultere i flere
utilsiktede plasseringer som man vet er uheldig for barn. Dette
er en bekymring som også er påpekt av barnevernspanelet og av NOVA
rapport nr. 21/2011: Redusert institusjonsbruk – en tilsiktet, men
uheldig utvikling?
Forslagsstillerne vil understreke at hovedmotivasjonen for fosterforeldre
er et ønske om å hjelpe et barn som er i en vanskelig livssituasjon.
Mange fosterbarn har opplevd så alvorlig omsorgssvikt at utfordringene
for fosterfamilien blir store og overveldende, uten at det sikres
et skikkelig støtteapparat rundt fosterhjemmene. Følgene blir ofte
utilsiktede flyttinger som er en alvorlig situasjon for begge parter.
For fosterbarnet betyr det nok en erfaring med å ikke bli akseptert
og få nødvendig omsorg og hjelp. I en forskningsrapport sier Tine
Egelund ved Socialforskningsinstituttet i København at utilsiktet
flytting oppleves som en «ytterst traumatisk hendelse». For fosterforeldrene
betyr utilsiktet flytting en forestilling om at deres omsorg ikke
har vært god nok. Slike erfaringer kan være en av årsakene til at
de ikke lenger ønsker å være fosterforeldre. Forslagsstillerne ser med
alvor på at dette kan medføre fare for å redusere antall familier
som kan gjøre dette viktige arbeidet, samtidig som behovet for fosterhjem
øker.
Forslagsstillerne viser til at mange fosterforeldre trenger mer
informasjon, opplæring og oppfølging for bedre å forstå og møte
barnets behov. PRIDE-opplæringen er god og fosterforeldre er fornøyde med
den, jf. evalueringen av PRIDE utført av NOVA i 2014. Samtidig vil
forslagsstillerne understreke at denne opplæringen ikke fullt ut
forbereder på alle vanskelige situasjoner som kan oppstå. Forslagsstillerne
mener også, i likhet med NOVAs anbefalinger, at modellen inkluderer
et minoritetsperspektiv i større grad, samt at flere videreopplæringskurs
utvikles og tilbys fosterforeldre.
For at fosterforeldre bedre skal kunne hanskes med sin oppgave,
mener forslagsstillerne det er nødvendig med tett oppfølging og
veiledning. Det får ikke alle fosterforeldre i dag. Det kommunale
barnevernets kapasitet, ressurser og kompetanse spiller en viktig
rolle for hvordan barn i fosterhjem har det, og man vet at dette
i mange kommuner for tiden er på et utilstrekkelig nivå. Forslagsstillerne
mener det er alvorlig både for barn og fosterforeldre når barn flyttes unødig,
når dette kan skyldes utilstrekkelig oppfølging av fosterhjemmet
fra barnevernstjenesten. Forslagsstillerne mener god oppfølging
og forutsigbarhet både kan øke rekrutteringen av fosterhjem og hindre
at allerede rekrutterte fosterhjem gir opp.
Forslagsstillerne mener fosterfamiliene trenger bedre og mer
forutsigbare forsterkningsordninger, og de økonomiske rammevilkårene
bør kunne demme opp for det tap av inntekt som plasseringen medfører for
fosterfamilien innen en rimelig ramme. Forslagsstillerne viser til
at de aller fleste fosterforeldre i utgangspunktet er i ordinært
arbeid, og at fosterhjemsoppdraget ofte innebærer at en av fosterforeldrene må
redusere stillingsprosenten eller være hjemme i en periode for å
ivareta barnets behov. Det ser ut som om de økonomiske rammevilkårene
håndteres svært ulikt fra kommune til kommune, og at det er mangel på
gode nok sosiale rettigheter som f.eks. rett til feriepenger og
kompensasjon for bortfall av tjenestepensjon osv. Forslagsstillerne
vil også peke på den store forskjellen det i dag er mellom statlige
og kommunale fosterhjem, og mener det er behov for sterkere nasjonale
føringer for hele fosterhjemsomsorgen.
Forslagsstillerne har registrert flere innspill blant annet fra
Norsk Fosterhjemsforening (NFF) om at det er behov for flere forpliktende
tiltak for å heve kvaliteten på fosterhjemstjenesten gjennom hele
omsorgskjeden fra rekruttering til ettervern. Forslagsstillerne
støtter NFF i synet på behovet for en nasjonal gjennomgang av fosterhjemsomsorgen.
En slik utredning må sørge for en faglig gjennomgang og kompetansehevning
når det gjelder alt som berører fosterbarnet og fosterhjemmet i
langvarige fosterhjemsplasseringer, herunder også det som berører samvær
og kontakt med biologisk familie. I tillegg til dette mener forslagsstillerne
det også er behov for å vurdere lovverket som regulerer fosterforeldres
muligheter til å få partsrettigheter for å styrke deres rettsstilling
ved langvarige plasseringer. Forslagsstillerne mener det også er
viktig å styrke oppfølgingen av foreldre som mister omsorgen for
barna sine. Foreldre som mister omsorgen er i en alvorlig krisesituasjon
og trenger både krisehjelp og mer langvarig oppfølging for å kunne
ivareta sin nye foreldrerolle. En utredning bør drøfte hvor ansvaret
for slik oppfølging bør ligge: hos barnevernstjenesten eller i en
instans utenfor. Dette er også drøftet i NOU 2012:5. En offentlig
utredning må også sikre oppmerksomhet på hvordan samarbeidet med
barn og deres medinnflytelse best mulig skal ivaretas, jf. nye lovendringer
på dette saksfeltet.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig med en grundig utredning
av fosterhjemsomsorgen som må munne ut i helhetlige forslag og bedre
løsninger, da fosterhjem er det mest brukte plasseringstiltaket
i barnevernet og antall barn i fosterhjem er økende. Dette påpekes
også i NOU 2012:5 og Barnevernpanelet, og det ble ved behandlingen
av endringer i barnevernloven, Prop. 106 L (2012–2013) understreket et
behov for en offentlig utredning. Ikke minst mener forslagsstillerne
dette er viktig nå, fordi det er en tendens til å redusere institusjonsplasser
og øke plasseringer hos slekt og nettverk og flere og flere barn
og unge er i behov av fosterhjem. Dette skaper et press på barnevernstjenestene
og fosterhjemstjenestene om å finne egnet fosterhjem på kort tid,
hvilket i verste fall fører til feilplasseringer som ender i nye
brudd for barna.
Forslagsstillerne vil understreke at bare noen få problemstillinger
rundt fosterhjemsomsorgen er reist i dette forslaget og at forskningsrapporten
«Fosterhjem for barns behov» reiser en rekke viktige spørsmål som
det er god grunn til å belyse nærmere og finne gode løsninger på,
som f.eks. fosterbarns psykiske helse, oppfølging med hensyn til
skole og utdanning og bedre oppfølging ved slektsplasseringer osv.
Forslagsstillerne mener det er behov for et fosterhjemsløft gjennom
omfattende satsing på kvaliteten på alle deler av fosterhjemsarbeidet
for å få til vellykkede fosterhjemsplasseringer, og at en viktig
delutredning blant annet må resultere i et løft som styrker fosterforeldrenes
rammebetingelser når det gjelder dagens måte å være familier på.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen igangsette en offentlig utredning
av fosterhjemsomsorgen.