Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:760 (2012-2013)
Innlevert: 04.02.2013
Sendt: 05.02.2013
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 11.02.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Laila Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Hvordan forklarer statsråden praktiseringen av begrepet "god forvaltningsskikk" i det offentlige, og hvordan kan en innbygger føle seg trygg og sikker på å bli ivaretatt som enkeltindivid i møte med et forvaltningsapparat som ikke evner å gi svar på henvendelser og behandle mennesker med respekt slik forvaltningsloven tilsier?

Begrunnelse

Jeg har fått en henvendelse fra en person som har vært utsatt for en yrkesskade i en kommune. Kommunens forsikringsselskap har brukt en lege over 75 år som sin rådgivende lege, uten at legen har autorisasjon. Vedkommende arbeidstaker har nå fått avslag på sin søknad om yrkesskadeerstatning fra Nav og saken skal inn for Trygderetten. Under denne prosessen har kommunen stilt spørsmål til Helsetilsynet om bruken av rådgivende lege. Helsetilsynet har ikke ønsket å svare på henvendelsen og sendte saken videre til Helsedirektoratet som heller ikke vil svare på brevet. Arbeidstakeren tok tilslutt personlig kontakt med Helsedirektoratet som kunne fortelle at denne saken hadde ikke de noe med, så de hadde sendt den tilbake til Helsetilsynet. Henvendelsen er ennå ikke besvart. Slik har forvaltningsapparatet sendt saken fram og tilbake seg i mellom, uten å formidle dette videre til berørte parter.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Representantens spørsmål besvares av meg istedenfor arbeidsministeren.
Innledningsvis ber jeg om forståelse for at jeg som helse- og omsorgsminister ikke kan gå inn i den konkrete saken som ligger til grunn for representantens spørsmål, idet det synes å fremgå at saken nå er til behandling i Statens helsetilsyn. Det fremgår også at saken skal behandles i Trygderetten, noe som også tilsier at jeg ikke kan kommentere saken direkte. Jeg vil imidlertid besvare de mer overordnede problemstillinger som representanten tar opp i sitt spørsmål.
Begrepet ”god forvaltningsskikk” er et begrep som brukes for å betegne de samlede plikter som forvaltningen er pålagt når det gjelder behandling av enkeltsaker. I tillegg til de plikter som det offentlige er pålagt, har også den enkelte borger en rekke rettigheter knyttet til det offentliges behandling av hans eller hennes sak. Krav om ”god forvaltningsskikk” vil også innebære at forvaltningen må innrette sin saksbehandling på en måte som gjør at den enkelte borger kan ivareta sine rettigheter.
I dag er hovedtyngden av regler om forvaltningens saksbehandling som kjent nedfelt i forvaltningsloven, samt også i annen lovgivning som knytter seg til utøvelse av offentlig myndighet. I tillegg legges det i juridisk teori og domstolspraksis til grunn at formelle rettsregler om saksbehandlingen til en viss grad overlappes og suppleres av ulovfestede krav til ”god forvaltningsskikk”. Sammenfatningsvis kan det kanskje sies at krav til god forvaltningsskikk medfører et krav om at saksbehandlingen skal være forsvarlig sett hen til sakens kompleksitet, alvorlighet og grad av hast. Det vil deretter bli en rettsteoretisk diskusjon for å avgjøre hvilke saksbehandlingskrav som skal sies å følge av formelle rettsregler og hvilke krav som skal sies å følge av ulovfestede krav til god forvaltningsskikk. I denne sammenheng vil det imidlertid føre for langt å gå nærmere inn i dette.
Som nevnt inneholder forvaltningsloven en rekke plikter og rettigheter som samlet sett skal påse at det offentliges saksbehandling er i samsvar med krav om god forvaltningsskikk. Sentrale plikter i så måte er forvaltningens veiledningsplikt, krav til å forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold, krav til å opplyse saken så godt som mulig før vedtak treffes og krav om å sikre tilstrekkelig informasjon til parten underveis i saksbehandlingen. Forvaltningsloven inneholder også mer overordnede bestemmelser som skal motvirke inhabilitet hos offentlig ansatte som skal forberede eller treffe avgjørelse i saken. Sentrale rettigheter er den enkeltes rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og rett til å klage over vedtak eller be om omgjøring av vedtak. Når det gjelder selve vedtaket følger det også av forvaltningsloven at enkeltvedtak som hovedregel skal være skriftlig og tilstrekkelig begrunnet, og at parten skal varsles om vedtaket. Også denne type plikter skal bidra til at saksbehandlingen er i samsvar med god forvaltningsskikk.
Når det gjelder den alminnelige veiledningsplikt som forvaltningen har innenfor sitt saksområde, innebærer denne at dersom en borger har henvendt seg til feil offentlig etat, så skal vedkommende gis veiledning om hvilken etat som er rett mottaker av henvendelsen.
I tillegg til at bestemmelsen skal sikre at den enkelte borger får sin sak behandlet av rett myndighet, er bestemmelsen også ment å skulle sikre at enkeltpersoner ikke blir kasteballer mellom ulike offentlige etater. I de tilfeller hvor en offentlig etat videresender en mottatt sak til en annen offentlig etat som rette vedkommende, vil god forvaltningsskikk tilsi at den som saken gjelder informeres om slik oversendelse. Jeg kan som nevnt innledningsvis ikke gå inn i den konkrete saken som ligger til grunn for representantens spørsmål, men slik denne er fremstilt kan det synes som om det her har vært usikkerhet med hensyn til hvilken etat som skal behandle saken, og det kan også synes som om vedkommende ikke har blitt informert om at saken har blitt videresendt fra en etat til en annen.
Av begrunnelsen for spørsmålet fremgår at det stilles spørsmål ved at kommunens forsikringsselskap har brukt en lege over 75 år som sin rådgivende lege, uten at denne legen har autorisasjon. Av helsepersonelloven § 54 første ledd fremgår at autorisasjon bortfaller når helsepersonell fyller 75 år, men at helsepersonellet likevel kan benytte sin yrkestittel etter dette tidspunktet. Dette innebærer at yrkestittelen ”lege” kan benyttes selv om vedkommende på grunn av alder har mistet sin autorisasjon som lege.
Jeg ser at denne ordningen vil kunne gi opphav til misforståelser, og at mange vil anta at så lenge yrkestittelen ”lege” benyttes så er også vedkommende å anse som autorisert helsepersonell underlagt helsepersonelloven. Når det er sagt, er det imidlertid ikke noe i veien for at en lege som på grunn av alder har mistet sin autorisasjon, arbeider som medisinsk rådgiver bl.a. for NAV eller forsikringsselskaper. Jeg forutsetter imidlertid at helsepersonell over 75 år i sin videre virksomhet er påpasselig slik at det ikke gis inntrykk av at vedkommende fortsatt har autorisasjon.
Slik begrunnelsen for forslaget er utformet er det ikke mulig å mene noe konkret om hva som har vært tilfelle i denne saken, og som helse- og omsorgsminister vil jeg som nevnt uansett ikke ha anledning til å gå inn i denne konkrete saken. Jeg vil imidlertid opplyse at departementet har vært i kontakt med Statens helsetilsyn og der fått bekreftet at saken er til behandling.