Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:762 (2012-2013)
Innlevert: 04.02.2013
Sendt: 05.02.2013
Besvart: 11.02.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Mange mennesker er i dag uten arbeid eller greier ikke å fullføre utdanning fordi de ikke kan skrive på tastatur. I 2011 ble det gitt utviklingsmidler fra NAV til et forprosjekt for å kartlegge mulighetene for talegjenkjenning på norsk gjennom teknologi som eksisterer internasjonalt fremfor å utvikle ny teknologi. Forprosjektet konkluderte med at det nå er mulig.
Hva kan statsråden gjøre for å realisere dette slik at flere kan være i jobb og fullføre utdanning?

Begrunnelse

Mange mennesker er i dag utenfor arbeidslivet eller greier ikke å fullføre utdanning fordi de ikke kan skrive på tastatur. En del kan heller ikke skrive for hånd og konsekvensen er at de er uten norsk skriftspråk. Personer som har problemer med å bruke vanlig tastatur og mus kan bruke talegjenkjenning, som er et system for å kunne styre datamaskinen og diktere tekst ved hjelp av tale. Talegjenkjenning kan også være et svært godt hjelpemiddel for mennesker med lese og skrivevansker. Talegjenkjenning har eksistert på engelsk i 15 år og i dag finnes det talegjenkjenningsprogrammer innen de store språkgruppene, men ikke på norsk.
En åpenbar gruppe som kan ha behov for talegjenkjenning er studenter og arbeidstakere med senebetennelse i hender og armer. De fleste har vel hatt en kollega som har vært sykemeldt i kortere eller lengre tid pga. senebetennelse og kan kjenne seg igjen i problematikken. Andre grupper er synshemmede og personer med smerter eller redusert førlighet i hender og armer. Hørselshemmede kan også ha nytte av talegjenkjenning fordi det kan brukes til trening og automatisk teksting. 10 – 25 % av elevene i grunnopplæringen og rundt 20 % av alle arbeidstakere har store slike vansker. Ikke alle innen disse gruppene kan nyttiggjøre seg av norsk talegjenkjenning, men selv med en liten andel vil de samfunnsøkonomiske besparelsene være betydelige. Mange mennesker vil kunne klare å gjennomføre utdanning eller arbeide.
Det har tidligere vært gjort en del forsøk i Norge i på å få til talegjenkjenning på norsk, og betydelige midler har vært investert i dette uten at man har greid å komme i mål. Den største satsingen er Nordisk språkteknologi på Voss, som gikk konkurs i 2001. Den hadde da kostet ca. 160 millioner kroner. Satsingen var imidlertid ikke bortkastet da den etterlot seg en betydelig mengde materiell som kan benyttes til utvikling av norsk talegjenkjenning. Materiellet har blitt gjort fritt tilgjengelig gjennom Språkbanken (Nasjonalbiblioteket).
I 2011 ble det gitt utviklingsmidler fra NAV til et forprosjekt som skulle kartlegge om det var mulig å heller realisere talegjenkjenning på norsk gjennom teknologi som eksisterer internasjonalt fremfor å utvikle ny teknologi. Forprosjektet konkluderte med at det nå er mulig og raskt og rimelig å få talegjenkjenning på norsk på plass ved å benytte materiellet i Språkbanken.
NAV formidler i dag Dragon Naturally Speaking som hjelpemiddel til arbeidstakere som kan benytte engelsk som arbeidsspråk. Det er anslått at de vil trenge ca. 13 millioner kroner i eksterne midler for å kunne utvikle Dragon på norsk.
Samfunnsøkonomiske besparelser ved å få dette på plass er potensielt meget store. Forprosjektet anslår en restkostnad på rundt 13 millioner for å komme i mål.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Spørsmålet dreier seg om utvikling av produkt som i dag er tilgjengelig på markedet, men bare på engelsk. Det samme spørsmålet er stilt av stortingsrepresentant Sylvi Graham 5. januar 2013. Forprosjektet det vises til, konkluderte med at det var mulig å utvikle en norsk versjon av det eksisterende produktet. Jeg viser for øvrig til mitt svar av 15. januar til representant Sylvi Graham der jeg redegjør nærmere for problemstillingen.

Et slikt produkt vil kunne være et hjelpemiddel for brukere av Arbeids- og velferdsetaten. Det vil også kunne være et hjelpemiddel med bruksområde langt utover dette – for eksempel i det ordinære arbeidslivet, og også for personer uten varige funksjonsnedsettelser.

Arbeids- og velferdsetaten er ikke en kommersiell aktør, og utvikler ikke selv nye teknologiske eller tekniske løsninger som skal omsettes i et marked. Etaten er imidlertid en potensiell kunde når produkter er utviklet. Etaten har også bistått utviklere med kompetanse om brukerbehov og utprøvinger av løsninger når utviklingsprosjekt igangsettes, noe forprosjektet representanten viser til er et eksempel på.

Selv om Arbeids- og velferdsetaten ikke selv er utvikler at nye produkter, viser dette at etaten bidrar positivt ved å kartlegge behov, samt å vise mulighetene som ligger i en slik produktutvikling for potensielle utviklere.