Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:787 (2012-2013)
Innlevert: 08.02.2013
Sendt: 08.02.2013
Besvart: 15.02.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Folketrygdloven § 9-11 gir rett til pleiepenger for personer som har omsorg for barn som er alvorlig syke. Ifølge 2. ledd i bestemmelsen begrenses denne retten når barnets sykdom er varig. Den siste tiden har det kommet frem at Nav praktiserer en 2-årsregel, for hva som regnes som varig. Det medfører at mange familier som i utgangspunktet var innbefattet i regelen nå er falt ut.
Hva er begrunnelsen for 2-årsregelen og hvordan sikrer statsråden at de familiene som har rett på pleiepenger etter loven sikres dette?

Begrunnelse

I 2005 ble det gjort en endring i folketrygdloven § 9-11, som skulle presisere nærmere hva som skulle til for at omsorgspersoner for alvorlig syke barn skulle få rett til pleiepenger. Regelen trådte i kraft i 2006.
Formålet med endringen var å sikre gode ordninger for familier som opplever alvorlig sykdom som blant annet hodeskader, ME, eller andre sjeldne alvorlige sykdommer. Endringen medførte at selv om barnet hadde en varig alvorlig sykdom, vil man har rett på pleiepenger når sykdommen er ustabil. Lider barnet av en svært alvorlig progredierende sykdom, kan det foreligge en kontinuerlig rett til pleiepenger. Det kan også utbetales pleiepenger i startfasen av en svært alvorlig, varig sykdom.
Presiseringen fra Stortinget var altså ment å sikre familier som trenger det rett til pleiepenger, i kritiske faser. Den skulle inkludere flere familier, ikke ekskludere.
Den siste tiden har det kommet mange henvendelser om at Nav har endret praksis når det gjelder pleiepenger som strider med intensjonen bak lovendringen i 2005.
Det er viktig at statsråden sikrer at de som har rett på ytelsen etter Stortingets intensjon får dette, ikke motsatt.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Etter folketrygdloven § 9-11 kan det gis pleiepenger for pleie av barn som er livstruende eller svært alvorlig syke og som trenger kontinuerlig tilsyn og pleie. Det gis ikke rett til pleiepenger i varige tilfeller. Dette framkommer av § 9-11 og lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 24 (1197-1998) og Ot.prp. nr. 4 (2005–2006)). Ved varig pleiebehov er det kommunene som skal hjelpe familier med store omsorgsforpliktelse med nødvendig tjenester og hjelpetiltak (jf. helse- og omsorgstjenesteloven). Fra folketrygden kan det ev. ytes hjelpestønad, som gis et medlem som på grunn av varig sykdom har behov for særskilt tilsyn eller pleie, jf. folketrygdloven § 6-4.

Ved lovendring i 2005 (i kraft 2006) ble det klargjort i lovteksten i hvilke tilfeller det likevel kan gis pleiepenger når tilstanden er varig. Det ble eksplisitt presisert at unntakene innebærer at det kan gis pleiepenger i startfasen og i ustabile perioder ved varige sykdomstilstander, og ved svært alvorlig progredierende sykdom.

Etter fast praksis i Arbeids- og velferdsetaten anses ”varig” å være sykdomstilstand som vil vare 2-3 år eller mer. Dette er også Trygderettens praksis. Det har ikke forekommet praksisendringer her. At lengden på varighetsbegrepet vurderes til 2-3 år eller mer, henger sammen med at varighetskravet for rett til hjelpestønaden regnes som 2-3 år eller mer. Regnes sykdommen som varig og dermed kan gi rett til hjelpestønad, regnes sykdommen også for varig slik at det ikke kan gis pleiepenger, med unntak av i startfase, ustabile perioder og ved svært alvorlig progredierende sykdom.

Hjelpestønad og pleiepenger er begge stønader ved pleie av syke barn. At likelydende begreper tolkes likt innenfor et regelverk, bidrar til et mer helhetlig, konsistent og forutberegnlig lovverk.

Representanten hevder i begrunnelsen at Arbeids- og velferdsetaten har endret praksis. Min forgjenger og jeg har tidligere svart på denne påstanden, både skriftlig og fra talerstolen i Stortinget. Det har ikke forekommet endringer i retningslinjene for praktisering av rett til pleiepenger etter § 9-11. Som det er redegjort for i blant annet spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 15 (2013), nr. 955 (2012), nr. 1225 (2012) og i tilsvar til representantforslagene dok 8: 136 S og dok 8: 55 S, ble det derimot foretatt en administrativ omorganisering i Arbeids- og velferdsetaten i 2008, hvor behandling av pleiepengesaker ble flyttet fra lokalt plan til fylkesnivå (NAV Forvaltning). Dette grepet ble gjort for å sikre en mer ensartet sakshåndtering i tråd med regelverket. Det har som nevnt ikke vært endringer i retningslinjene, men i de fylkene der praksis var for liberal i forhold til loven, er denne nå brakt i tråd med regelverket. Sentraliseringen av saksbehandlingen har bidratt til større grad av likebehandling i pleiepengesaker og dermed forutberegnlighet for brukerne.

Familier med store omsorgsforpliktelser skal få den støtten de har behov for. Jeg vil imidlertid igjen poengtere at det er kommunen som i varige tilfeller har ansvaret for å sørge for at familiene får den nødvendige hjelpen de trenger. Ønsker pårørende selv å utføre omsorgsoppgaver som kommunen ellers plikter å gjøre, kan de søke om kommunal omsorgslønn, eventuelt kombinert med hjelpestønad fra folketrygden. I de mer kritiske og ustabile periodene kan pleiepenger være aktuelt dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

Kaasa-utvalget (NOU 2011:17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg - Fra usynlig til verdsatt og inkludert) foreslår å oppheve hjelpestønaden og i stedet innføre en utvidet kommunal omsorgsstønad, samt rett til inntil 50 prosent pleiepenger til foreldre til barn med alvorlig, varig lidelse. Jeg mener det er naturlig å vurdere spørsmålet om varighetskravet mer generelt i sammenheng med vurderingen av Kaasa-utvalgets foreslåtte kriterium om ”alvorlig, varig lidelse”. Helse- og omsorgsdepartementet vil for øvrig i løpet av våren legge fram en stortingsmelding der det gis tilbakemelding på deler av Kaasa-utvalgets utredning, og der Hagen- utvalgets utredning (NOU 2011:11 Innovasjon i Norge) og Kaasa-utvalgets utredning ses i sammenheng.