Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:987 (2012-2013)
Innlevert: 13.03.2013
Sendt: 13.03.2013
Besvart: 22.03.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): I 2012 ble det sendt ut nytt rundskriv vedrørende Tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Her ble det foretatt en innstramming i tilbudet slik at døvblinde mistet retten til tolk-ledsager ved fritidsaktiviteter. Nå kan det synes som statsråden har snudd i saken.
Er det slik å forstå at man går tilbake og gir mulighet for tolk-ledsager til døvblinde ved fritidsaktiviteter, slik at det ikke bare er forbeholdt arbeid og utdanning, som statsråden uttalte i lørdagsrevyen?

Begrunnelse

Rundskrivet som kom i 2012 vedrørende tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, innsnevret hovedsakelig brukerens rett til tolk-ledsager ved behov for bistand til kommunikasjon. Videre står det i rundskrivet at:
"Den generelle dagliglivsdefinisjonen medfører også begrensninger i hvilke hobby- og fritidsaktiviteter brukere kan påregne å få stønad til."
Dette har medført at svært mange døvblinde har blitt isolert og deres livskvalitet blitt kraftig redusert. De døvblindes mulighet for å kunne være en del av samfunnet og delta på lik linje med andre har blitt svært begrenset. For en døvblind er det helt nødvendig å ha en tolk-ledsager knyttet til fritidsaktiviteter. Bare på den måten vil han/hun kunne delta på en fullverdig måte.
Stortinget arbeider nå med å ratifisere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Formålet med ratifiseringen er blant annet å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å leve selvstendige liv, og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Konvensjonens art. 19 legger til grunn retten til et selvstendig liv. Ifølge denne artikkelen har staten plikt til å sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne har de samme mulighetene som andre til å leve et fullverdig selvstendig liv. Innskrenkingen av de døvblindes rett til tolk-ledsager i rundskrivet fra 2012 vil da være i strid med retten mennesker med nedsatt funksjonsevne har til blant annet sosiale og kulturelle rettigheter.
Arbeidsministeren sier til Lørdagsrevyen 9. mars 2013 at bakgrunnen for innstrammingen er manglende ressurser og at hun vil se på regelverket sammen med brukerorganisasjonene for å sikre at flere døvblinde får mulighet til tolk-ledsager. I dette tilfellet foreligger det allerede klar dokumentasjon på at regelverket er blitt til stor ulempe for de døvblinde, mange er nå svært isolert. Derfor haster det med å reversere den foretatte endringen, og jeg kan ikke se behovet for å utsette dette gjennom utredninger. Jeg håper statsråden vil komme med en presisering snarest for å løse dette problemet.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Departementet har ikke endret lov eller forskrift hva gjelder døvblindes rett til tolk- og ledsagerhjelp. Derimot har Arbeids- og velferdsdirektoratet justert retningslinjene noe.

Bakgrunnen for endringen i retningslinjene er at det har vært ønskelig for Arbeids- og velferdsetaten å tydeliggjøre dagens regelverk, slik at det blir klart hvilke ledsagingsoppdrag som er folketrygdens ansvar. Kommunene har i dag et ansvar for praktisk bistand/ledsaging. Det har følgelig vært viktig å få presisert hvilke ledsagingsoppdrag som er folketrygdens ansvar, og hva kommunene har et ansvar for.

Til nå har praksis for tildeling av tolk- og ledsagerhjelp vært ulik i ulike deler av landet. Enkelte fylker har praktisert regelverket lempeligere enn andre. I disse fylkene har man gitt tolk- og ledsagerhjelp til døvblinde til oppdrag som faller utenfor folketrygdlovens ansvarsområde. Det har derfor vært viktig å få presisert hva som faktisk er folketrygdlovens ansvar, slik at tolkeressursene benyttes i tråd med det ansvaret etaten skal forvalte.

Jeg har fått opplyst at i de fylker som hele tiden har praktisert regelverket på den måten det justerte rundskrivet legger opp til, har hjelpemiddelsentralene og kommunene gjennom et samarbeid kommet frem til gode løsninger i den enkelte sak.

Hjelpemidler og tiltak etter folketrygdloven kapittel 10 gis til nødvendige og hensiktsmessige tiltak i arbeid, utdanning og i dagliglivet. Det er således ikke slik som representanten viser til at dette bare gis i arbeid og under utdanning. Rene fritidsaktiviteter faller i utgangspunktet utenfor folketrygdens definisjon av dagliglivet. Det er allikevel slik at det gis tolk- og ledsagerhjelp til en del oppdrag for å kunne komme i gang med fritidsaktiviteter man bedriver på egenhånd eller der kommunikasjon og ikke sportsprestasjon alene er en vesentlig del. Endringen har dermed ikke redusert omfanget av tolk- og ledsagerhjelp til for eksempel til fritidsaktiviteter og trening som gjøres sammen med andre, nettopp fordi at man i fellesaktiviteter alltid har et behov for kommunikasjon mellom deltagerne.

Dekningsgrad for tolkeoppdrag generelt ligger i dag på om lag 90 prosent. Selv om graden av dekning har økt noe de senere årene, er det fortsatt en del som ikke får dekket sitt behov for tolking – blant annet knyttet til utdanning og arbeid. Jeg ønsker derfor å styrke tolketjenesten ytterligere. En lettere ressurssituasjon totalt sett vil kunne komme alle brukere til gode.

Det er viktig at vi har en god, felles forståelse av utfordringer og muligheter for å bruke tolketjenester og ledsagere på en god måte for alle involverte. Som jeg informerte Stortinget om 13. februar, så skal det avholdes et møte med de døvblindes organisasjoner. Møtet er berammet til 21. mars. I tillegg vil det bli avholdt med døves organisasjoner noe senere. Her vil vi lytte til innspill fra disse, og vurdere om det er behov for justeringer i utformingen av retningslinjene eller regelverket. Jeg vil få presisere at dersom tolk- og ledsagerhjelp skal gis til formål som faller utenfor folketrygdlovens ansvarsområde, kreves det en lovendring.