Begrunnelse

I dag har alle barn som utvikler problemer av faglig eller psykososial art i skolen rett til å få vurdert sitt behov for spesialundervisning på individuelt grunnlag – nærmest uansett årsak. Dette er en viktig rettighet. Det finnes imidlertid et unntak: Er årsaken til problemene at barnet er høyt begavet, har barnet ikke en slik rettighet.
I Utdanningsdirektoratets «Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning» fremgår bl.a. følgende:

«Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Spesialundervisning må ses i sammenheng med prinsippet om likeverd og skal sikre at også elever som for eksempel lærer senere enn gjennomsnittet, får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Særlig evnerike elever har allerede utbytte av opplæringen. For elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, vil prinsippet om tilpasset opplæring, jf. opplæringsloven § 1-3 gjelde. Søknader om spesialundervisning fra elever som fordi de er særlig evnerike og derfor ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan ikke innvilges.»

Undertegnede er enig i at prinsippet om tilpasset opplæring i teorien skal kunne bidra til at også høyt begavede barn får adekvat undervisning. I praksis er det imidlertid sjelden slik, noe vi gjentatte ganger har fått eksempler på, og for mange høyt begavede barn kan det være relevant at også disse får vurdert en søknad om spesialundervisning – på reelt individuelt grunnlag – for eksempel dersom de på grunn av sin begavelse utvikler problemer som gjør at de ikke får tilfredsstillende utbytte av undervisningen. I tillegg er det nødvendig med øvrige initiativ for å sikre at disse barna kan få tilfredsstillende utbytte av undervisningen.