Skriftlig spørsmål fra Jon Jæger Gåsvatn (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1059 (2012-2013)
Innlevert: 21.03.2013
Sendt: 22.03.2013
Besvart: 05.04.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Jon Jæger Gåsvatn (FrP)

Spørsmål

Jon Jæger Gåsvatn (FrP): Det finnes ingen overordnet avtale om hva kommunale helsetjenester i fengsel skal yte. En ny veileder sier nå blant annet at helsetjenesten skal betale for egen bruk av tolk. Tidligere var dette politiets ansvar for de som var i varetekt.
Vil statsråden sørge for at fengselshelsetjenesten som betjener et stort antall utenlandske innsatte får tilstrekkelig med midler til tolketjeneste, og vil han arbeide for å få på plass en formell avtale mellom justis- og helsedepartementet slik en har på utdanningssiden?

Begrunnelse

Det finnes i dag ingen overordnet avtale om hva kommunale helsetjenester i fengsel skal yte. Det har kommet en revidert Veileder (IS-1971), men denne tar ikke for seg detaljerte utfordringer fengselshelsetjenesten trenger å få definert. Det er mange aktører som skal samarbeide: Kriminalomsorgen, politiet, Helseforetak og kommunehelsetjenesten.
Skolen (Fylkeskommunen) har en formell avtale som er utarbeidet mellom justis- og utdanningsdepartementet. Det er et påtrengende behov for å få på plass en slik avtale også mellom justis- og helsedepartementet.
Østfold er et grensefylke og Halden fengsel har i dag rundt 45 % utenlandske innsatte. I forbindelse med den reviderte veilederen, har det blitt bestemt at helsetjenesten skal betale for egen bruk av tolk. Dette påfører fengselshelsetjenesten ved Halden fengsel en vesentlig merutgift uten at de er tilført nødvendige økonomiske midler til å kunne sørge for tilstrekkelig tolketjeneste. Tidligere var dette politiets ansvar for de som var i varetekt. De økte utgifter ovenfor tolk fører til mindre penger i den øvrige kommunale helsetjenesten.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Helse- og omsorgstjenester i fengsel skal være likeverdige med tjenestene den øvrige befolkningen har krav på. De innsatte skal gis et tjenestetilbud tilpasset den enkeltes behov etter en individuell vurdering. I fengsel, som utenfor fengsel, er det faglige vurderinger som skal legges til grunn. Innsatte i fengsel har krav på nødvendige og forsvarlige tjenester. Etter innføringen av importmodellen ytes disse tjenestene av fengslenes vertskommuner og for spesialisthelsetjenestenes del av helseforetakene. Veilederen for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel, som utkom i revidert utgave i januar 2013, gir informasjon og anbefalinger om helse- og omsorgstjenestetilbudet til innsatte.

Utgifter til kommunale helse- og omsorgstjenester dekkes gjennom et øremerket tilskudd på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett til vertskommunene for fengsel, mens spesialisthelsetjenestene dekkes gjennom rammeoverføring til de regionale helseforetakene. Tilskuddsmidlene fordeles av Helsedirektoratet. En arbeidsgruppe nedsatt av direktoratet har vurdert fordelingsmodellen for tilskuddsmidlene til kommunene og anbefaler at tilskuddet baseres på antall plasser og sikkerhetsnivå. Det er en økning av antall innsatte i norske fengsel med begrensede norskkunnskaper. For kommunene medfører mer bruk av tolk økte utgifter til helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. Helse- og omsorgsdepartementet vil be Helsedirektoratet vurdere om antall innsatte av utenlandsk opprinnelse med dårlig norskkunnskap bør telle med i fordelingsmodellen.

Tolketjenester og finansiering av disse er regulert i UDI-rundskriv 23/ 94 TIA ”Veiledende retningslinjer for dekking av utgifter ved bruk av tolketjenester”, hvor det bl.a. står:

«I mangel av bestemmelser i særlover må forvaltningslovens bestemmelser legges til grunn ved offentlig tjenesteyting. Dette innebærer bl.a. at vedkommende forvaltningsorgan må sikre innhenting av opplysninger (jf.§ 17). Organet har videre plikt til å gi opplysninger på en forståelig måte (jf. § 11), også når saken gjelder en fremmedspråklig. Når han har bruk for tolk eller skriftlig oversettelse for å sikre forsvarlig kommunikasjon under arbeidet, er det derfor naturlig at etaten selv tilkaller tolk og svarer for utgiftene som dette fører med seg. Det er mao. tjenesteyterens, etatens, institusjonens eller f.eks. den behandlende legens behov for tolkebistand som skal vektlegges og også gjøres synlig i etatens regnskap og budsjett. Det er det offentliges brukeransvar som understrekes bl.a. i Helsedirektoratets veiledning for tolkebruk i helsearbeid for flyktninger og innvandrere og det trekkes frem også i Integreringsguiden som Utlendingsdirektoratet utgir.»

Det er ikke nødvendig med ytterligere regulering av utgiftsdekningen for tolk, men det kan være hensiktsmessig med samarbeidsavtaler i de enkelte fengsler, slik at tolk kan benyttes til flere tjenester samtidig.

Tilrettelagt kommunikasjon via tolking er et nødvendig verktøy for at det offentlige skal kunne yte likeverdige tjenester av god kvalitet til innsatte med begrensede norskkunnskaper. Helse- og omsorgspersonell har ansvar for å vurdere behovet for å bestille kvalifisert tolk i møte med pasient/bruker som har begrensede norskkunnskaper, og i møte med samiskspråklige, døve, hørselshemmede og døvblinde. Helsedirektoratet utarbeidet i 2011 en egen veileder om kommunikasjon via tolk. Når personell i helse- og omsorgstjenesten vurderer at de har behov for tolk for å kunne utføre sine tjenester, må tjenesten selv bestille og betale for tolketjenesten. Det samme gjelder for andre offentlige tjenesteytere hvor ikke annet er spesifisert i særlover.

Dersom politiet har behov for tolk for å få utført sine oppgaver hos varetektsinnsatte, må politiet dekke utgifter til dette.