Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1186 (2012-2013)
Innlevert: 18.04.2013
Sendt: 18.04.2013
Besvart: 25.04.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Mange har behov for bistand når de skal søke om rettigheter, eller når de skal klage på saker i NAV, eller til Trygderetten. I noen tilfeller benyttes advokater, mens i andre tilfeller kan andre bistå med nødvendig hjelp. Det må være forutsigbart for den som benytter bistand om NAV dekker utgiftene.
Hvilke kriterier legges til grunn for at et familiemedlem, en venn, eller andre med bistandskompetanse skal få utbetalt salær fra NAV for den jobben de gjør med å hjelpe en bruker med å fremme sin sak?

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Utgangspunktet er at man ikke har noen generell rett til å få dekket kostnader man har hatt i forbindelse med en sak som nevnt av representanten Giltun. Fra dette utgangspunktet finnes det noen unntak.

Det viktigste unntaket finner vi i forvaltningsloven § 36 om dekning av saksomkostninger. Etter denne bestemmelsen kan man få dekket ”vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket”. Dette gjelder der vedtaket er endret til gunst for brukeren. Det er bare sakens parter som kan få dekket saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36. Bestemmelsen gir brukeren rett til å få dekket egne reelle utgifter til advokat, sakkyndige og andre som har bistått ham eller henne i saken. I vurderingen av om utgiftene til slik bistand skal dekkes, legges det vekt på den aktuelle bistandsyterens kvalifikasjoner for å sikre brukeren forsvarlig bistand. I praksis har det vært vanlig å kreve at bistandsyteren har ytt bistand i kraft av sin profesjon, for eksempel som advokat (jurist), revisor, lege eller lignende. Utgifter til familiemedlemmer, venner eller andre som har ytt bistand mer som rene ”vennetjenester”, dekkes som regel ikke. Det er videre bare de ”nødvendige” utgiftene som skal dekkes. Hvorvidt kostnadene har vært nødvendige, avgjøres etter en konkret vurdering, der det legges vesentlig vekt på hva brukeren selv (og hans bistandsyter) med rimelighet har oppfattet som nødvendige og naturlige tiltak for å få endret vedtaket. Videre må det være årsakssammenheng mellom utgiftene og det forhold at vedtaket ble endret.

Dersom en bruker skal få dekket utgifter utover det som er hjemlet i forvaltningsloven § 36, må dette gjøres gjennom alminnelig erstatningsrett.

Lov om fri rettshjelp gir også et grunnlag for å få dekket utgifter man har hatt i forbindelse med en sak. Arbeids- og velferdsetaten har ikke kompetanse til å innvilge fri rettshjelp. Kompetansen er lagt til fylkesmennene og advokatene.

Fri rettshjelp er en subsidiær ordning i forhold til dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36. Det vil si at dersom brukeren velger å benytte dekning etter rettshjelploven, gjelder denne ordningen uttømmende, og man kan ikke i tillegg kreve dekning etter forvaltningsloven. Ordningen med fri rettshjelp gjelder som hovedregel for bistand av advokater eller andre sakkyndige (jurister), slik at familiemedlemmer eller venner som yter bistand også faller utenfor denne ordningen.

Jeg mener at de etablerte ordningene gir tilstrekkelig forutsigbarhet i forhold til dekning av eventuelle utgifter man har i forbindelse med en sak for arbeids- og velferdsforvaltningen.

Avslutningsvis vil jeg nevne at Regjeringen la frem en stortingsmelding om offentlig rettshjelp i 2009 (St.meld. nr. 26 (2008-2009). Det er her tatt til orde for å etablere en førstelinjetjeneste der alle, uavhengig av inntekt og formue, får tilgang til gratis førstegangskonsultasjon hos advokat eller rettshjelper. Som det framgår av Prop. 1 S (2012-2013) for Justis- og Beredskapsdepartementet, har dette vært prøvd ut som et forsøksprosjekt i noen kommuner i Buskerud, Rogaland og Vest-Agder. Ordningen er nå under evaluering, og resultatene vil foreligge våren 2013. Regjeringen vil komme tilbake til dette etter at evalueringen foreligger.