Begrunnelse

Jeg har blitt gjort oppmerksom på en sak der en ung kvinne har fått innvilget arbeidsavklaringspenger fra Nav, til tross for ung alder. Hun har gjennom livet blitt mobbet av elever og lærere ved de skolene hun har gått på, og hun har byttet skoler på grunn av vedvarende mobbing. Hun har også fått diagnosen ADHD. For at hun skulle klare å fullføre videregående skole, har hun fått mulighet til å ta ett år på en videregående skole i Spania, som har norsk statsstøtte. Hun har klart å fullføre med gode karakterer, og har vist at hun klarer å gjennomføre videregående med ekstra oppfølging i enkelte fag, og gjennom tålmodig innsats fra gode lærere, som har gitt henne trygghet og tro på seg selv. Hun har fått vite fra skolen og sin lege at det er nødvendig at hun tar ett år til, for å gi henne den nødvendige balasten hun trenger for å komme seg videre og for å starte på utdanning som sosionom. Hun har møtt velvilje hos saksbehandlere i Nav, som har innvilget henne et positivt vedtak på at hun kan få ytelsene hun har i Norge, for å fullføre det ene året, som nå er gjennomført. Hun har fått avslag, muntlig når hun har kontaktet Nav på nytt, og fått beskjed om at hun i stedet kan søke om ung ufør, noe hun ikke vil. Hun opplever møtet med Nav som ubehagelig, og opplever en nedlatende holdning overfor hennes måte å komme seg videre i livet på, og bli selvhjulpen. Hun har også et lite barn, slik at hennes mål er å klare seg selv, og ta videre utdanning som fører til en jobb. Når Nav leder i samtale med vedkommende, velger enkleste utvei og ber henne om å søke ung ufør, er det etter min oppfatning noe som er galt i Nav sin måte å arbeide på, for å få unge mennesker ut i aktivitet og utdanning. Å henstille unge mennesker til en passiv trygdetilværelse mot sin vilje, i stedet for å oppmuntre til aktivitet, er ikke måten Nav skal arbeide på.