Skriftlig spørsmål fra Ib Thomsen (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1655 (2012-2013)
Innlevert: 23.08.2013
Sendt: 23.08.2013
Besvart: 30.08.2013 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen

Ib Thomsen (FrP)

Spørsmål

Ib Thomsen (FrP): Hvilke spesifikke utgifter inngår i beregningen av hver av de tre underholds-/livsoppholdssatsene (sjablong for forbruksutgifter, underhold av eget barn i egen husstand og livsoppholdssatser fra NAV Innkreving), siden disse tallene er vidt forskjellige?

Begrunnelse

Spørsmålsstiller vil viser til Navs nettsider http://www.nav.no/rettskildene/Vedlegg/104465.cms og http://www.nav.no/Om+NAV/Satsar+og+utbetalingsdatoar/Om+andre+satser/Livsoppholdssatser+-+NAV+Innkreving.1073749625.cms hvor hhv. sjablonger for underholdsbidrag og livsoppholdssatser for Nav Innkreving fremgår.
Av tabellene kan man lese seg frem til at bidragspliktige barn i hht. sjablongene er «dyrere» enn barn i den bidragspliktiges husstand, og at livsoppholdssatsene til Nav Innkreving er vesentlig lavere enn utgiftene knyttet til underholdskostnad.
Spørsmålsstiller finner dette umiddelbart litt pussig, særlig tatt i betraktning at boutgifter kommer i tillegg til forbruksutgiftene i underholdskostnaden (som fra før er de høyeste summene).
Ber om å få svaret i tabellform for rask sammenligning av innholdet i de ulike satsene.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Svar

Inga Marte Thorkildsen: Barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig anliggende, og foreldre kan avtale og betale barnebidrag seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom foreldrene ikke blir enige, eller av andre grunner ønsker det, kan de be det offentlige ved Arbeids- og velferdsetaten (NAV) fastsette og innkreve barnebidraget. Ved offentlig fastsettelse og innkreving av barnebidrag, legges i stor grad faste satser og sjablonger til grunn for de vurderinger som må gjøres.

Satsene (sjablongene) representanten Thomsen viser til, er svært forskjellige og derfor lite egnet til å oppstille i tabellform for en sammenligning. Sjablongen for forbruksutgifter og sjablongen for underhold av egne barn i egen husstand er bare to av flere enkeltkomponenter som har betydning ved fastsettelse og endring av barnebidrag etter lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven), mens livsoppholdssatsene NAV Innkreving benytter har betydning ved den etterfølgende innkrevingen av barnebidrag etter lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven). Arbeidsdepartementet har ansvaret for innkreving av barnebidrag, og har gitt innspill til svar når det gjelder spørsmålets betydning for innkreving av barnebidrag. Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) har for øvrig gjort meg oppmerksom på at stortingsgruppen til Fremskrittspartiet allerede har vært i kontakt med direktoratet med en tilsvarende forespørsel, og at denne henvendelsen nylig er besvart. Nedenfor følger en gjennomgang og beskrivelse av de satsene representanten Thomsen refererer til.



Fastsettelse og endring av barnebidrag

Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas det utgangspunkt i hva forsørgelsen til barnet koster (underholdskostnaden). Underholdskostnaden fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter inntektene deres, og innebærer at den av foreldrene som har høyest inntekt, må betale den største andelen av barnets underholdskostnad. Det tas videre hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne, og samvær den bidragspliktige har med barnet kommer til fradrag i det fastsatte barnebidraget.

I underholdskostnaden inngår utgifter som er forbundet med forsørging av barn, og den omfatter forbruksutgifter, boutgifter og eventuelle utgifter til barnetilsyn. Barnetrygd kommer til fradrag i de samlede utgiftene, og nettobeløpet er underholdskostnaden. Sjablongen for forbruksutgifter er fastsatt med utgangspunkt i referansebudsjettet til Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som er et budsjett utarbeidet som et verktøy for norske husholdninger til å holde orden på privatøkonomien. Referansebudsjettet omfatter de viktigste forbruksområdene og er ment å gi uttrykk for et rimelig forbruksnivå som kan godtas av folk flest. Varene som danner grunnlag for beregningene, holder enkel og god kvalitet. Budsjettet er videre et langtidsbudsjett, og det er lagt inn noe ekstra hver måned til sjeldnere og dyre innkjøp av mer varige forbruksgjenstander slik at denne typen innkjøp ikke skal gå ut over forbruket på de øvrige områdene. Forbruksutgiftene består av individspesifikke utgifter (klær, sko, mat, drikke, helse, hygiene, lek, fritid og spedbarnsutstyr) og husholdsspesifikke utgifter (husholdsartikler, andre dagligvarer, møbler, telefon og mediebruk), samt utgifter til transport. De beregnede forbruksutgiftene varierer etter alderen på barnet, og det er fastsatt fire aldersgrupper: 0-5 år, 6-10 år, 11-14 år 15-18 år. De eldste barna koster mer enn de litt yngre, og prinsippet om at underholdskostnaden skal gjenspeile hva barn i ulike aldre koster er på denne måten konkretisert. Jeg gjør oppmerksom på at nivået på barnets beregnede underholdskostnad ble vurdert i forbindelse med evalueringen av bidragsreformen av 2003, og for utfyllende redegjørelser og vurderinger vises det til St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag, kapittel 7.

Det følger av barneloven at foreldre skal forsørge sine barn etter økonomisk evne. Dette innebærer at barnebidraget også må ses i forhold til hva den bidragspliktige med rimelighet kan klare å betale. Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag er hensynet til den bidragspliktiges egen økonomi ivaretatt gjennom bidragsevnevurderingen. Bidragsevnevurderingen innebærer at den bidragspliktige skal få beholde midler til skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne barn i egen husstand før barnebidraget fastsettes. Den bidragspliktige skal bare betale sin andel av underholdskostnaden som månedlig barnebidrag så langt han/hun har evne til det.

Ved vurderingen av normen for hva den bidragspliktige skal kunne beholde til eget underhold mv., er hensynet til en realistisk vurdering av vedkommendes behov veid mot hensynet til at underholdsplikt for barn etter norsk rett skal prioriteres høyt. Bidragsevnevurderingen innebærer videre en harmonisering med reglene for den betalingsevnevurderingen som eventuelt skjer på innkrevingsstadiet ved at de klare tilfellene av manglende betalingsevne skilles ut allerede ved bidragsfastsettelsen.

Satsen for hvor store midler den bidragspliktige kan beholde til egne barn i egen husstand, er beregnet med utgangspunkt i underholdskostnaden, se ovenfor, og satt som et gjennomsnitt av underholdskostnaden for barn i ulike aldersklasser. Satsen er deretter fastsatt til halvparten av den samlede underholdskostnaden for det aktuelle barnet. Dette følger av at begge foreldre skal forsørge barnet, og det forutsettes at halvparten av kostnaden for den bidragspliktiges egne barn i egen husstand dekkes av den andre forelderen.

Innkreving av barnebidrag

Innkreving av barnebidrag og bidragsgjeld skjer i overensstemmelse med lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshaveres dekningsrett (dekningsloven). Skyldnere har da rett til å beholde de midler som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans/hennes husstand. Hva som med rimelighet trengs til underhold, beror på en konkret vurdering. Det er først og fremst den enkelte bidragspliktige som må godtgjøre hvilke utgifter han/hun har til underhold av seg selv og eventuelt øvrige husstandsmedlemmer – før det tas stilling til hvor mye han/hun er i stand til å betale av det fastsatte barnebidraget eller bidragsgjelden. NAV Innkreving benytter egne satser som veiledning for hvor stor del av inntekten som skal kunne beholdes beslagsfri.

Satsene NAV Innkreving benytter er ikke spesifisert ned på hvert enkelt forbruksområde. Satsene inkluderer ikke boutgifter, utgifter til strøm/oppvarming eller transport, slik at dette må fastsettes etter en konkret vurdering. Det samme gjelder utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Selv om normen for bidragsevnevurderingen etter barneloven er noe høyere enn normen som legges til grunn på innkrevingsstadiet, og satsene tilsynelatende framstår som ulike, vil nivået i praksis likevel bli relativt likt, når det ved innkrevingen også gis adgang til å avsette midler til utgifter som godtgjøres konkret.

Jeg legger avslutningsvis til at regjeringen går inn for at det skal utarbeides felles satser for hvor mye som kan beholdes av inntekten når personer trekkes i lønn eller har gjeldsordning, og viser til lovproposisjon Prop. 155 L (2012-2013) Endringer i gjeldsordningsloven og dekningsloven mv., som ble lagt fram for Stortinget i mai 2013. Det har tidligere ikke vært noen landsdekkende satser ved tvangstrekk i lønn, noe som har medført stor usikkerhet både for de som skylder penger, offentlige instanser og kreditorene. Etter mitt skjønn vil slike felles satser gi større forutsigbarhet og enklere saksbehandling for personer med betalings- og gjeldsproblemer.