Skriftlig spørsmål fra Marianne Marthinsen (A) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:22 (2013-2014)
Innlevert: 25.10.2013
Sendt: 28.10.2013
Besvart: 04.11.2013 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

Marianne Marthinsen (A)

Spørsmål

Marianne Marthinsen (A): Hvilke økonomiske virkemidler ser ministeren for seg å ta i bruk for å øke minoritetskvinners yrkesdeltakelse?

Begrunnelse

Til VG 18.10.2013 uttaler ministeren: "Vi har i det siste sett at stadig flere minoritetskvinner tar utdanning og høyere utdanning, men ser samtidig at det er mange minoritetskvinner som ikke kommer ut i arbeidslivet. Disse kvinnene er en kjemperessurs, og jeg vil jobbe for å få disse ut i arbeid". Dagen etter, 19.10.13, uttaler hun til Aftenposten at " Det er ingen offentlig oppgave å påvirke kjønnsrollemønsteret i hjemmet". I samme artikkel kan vi lese at ministeren mener at hjemmeværende kvinner diskrimineres, og hun tar blant annet til orde for å gjeninnføre kontantstøtte for 2-åringer. Det synes derfor noe uklart hva ministeren faktisk mener om hjemmeværende mødre, og om hun tenker at det er en prinsipiell forskjell på minoritetskvinners og andre kvinners valg om å være hjemme.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Innvandrere gjør en viktig innsats i norsk arbeidsliv. Samtidig er sysselsettingen lavere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig, og dette gjelder særlig for innvandrerkvinner. Mennesker som har fått lovlig opphold i landet skal møtes med krav om å bidra og delta i det norske samfunnet.

Arbeid og økonomisk selvstendighet for kvinner er avgjørende for likestilling, og gir tilhørighet, fellesskap, nettverk og mulighet til selvhjulpenhet. Arbeidsinntekt gir også mulighet til å komme inn på boligmarkedet.

I den politiske plattformen har regjeringen presentert flere målrettede tiltak som blant annet vil bidra til at flere kvinner med innvandrerbakgrunn kan delta i arbeidslivet. Gode norskkunnskaper og grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet er i de fleste tilfeller en forutsetning for å få jobb og for deltakelse i samfunnet.

Opplæring i norsk og samfunnskunnskap og introduksjonsprogram er de sentrale ordningene for å gi grunnleggende kvalifisering til nyankomne innvandrere. I 2013 ble det innført en tilskuddsordning med utviklingsmidler til kommunene for å styrke deres arbeid med disse to ordningene. Målet er å øke kvaliteten og bedre resultatene i kommunenes integreringsarbeid. Midlene skal brukes til utvikling og implementering av prosjekter og tiltak som styrker overgangen til arbeid og utdanning, og jeg vil videreføre denne ordningen. Prosjekter som blant annet jobber for å få flere kvinner over i arbeid eller utdanning vil være høyt prioritert av denne regjeringen.

For å høyne sysselsettingen for de som er langt fra arbeidsmarkedet, og som ikke er omfattet av andre ordninger, ble Jobbsjansen innført fra sommeren 2013. Tiltaket baserer seg på prøveordningen Ny sjanse, hvor det har vært gode resultater for kvinner. Jeg vil jobbe for å styrke og målrette dette tiltaket ytterligere. Prioritert målgruppe er hjemmeværende innvandrerkvinner som ikke er avhengige av sosialhjelp.

Flere innvandrere kommer til Norge med god kompetanse, og jeg vil jobbe for å legge til rette for at innvandrere får brukt den utdanningen og kompetansen de allerede har, blant annet gjennom raskere godkjenningsordninger, bedre realkompetansevurdering og tilbud om oppdatering av kompetanse. Regjeringen har i den politiske plattformen sagt at den vil prioritere virkemidler som kan styrke innovasjon og nyetablering i alle deler av landet, med vekt på gründere og entreprenører. Dette vil også bedre legge til rette for etablerervirksomhet for innvandrere.

Regjeringen ønsker å legge til rette for høy sysselsetting og et fleksibelt arbeidsmarked for alle. Barn og familier er forskjellige og de har ulike behov. Regjeringen har tillit til at barnefamiliene selv kan ta valg som er til det beste for seg og sine. Den enkelte familie må derfor sikres fleksibilitet og frihet til å velge løsninger som passer best for dem. I perioder av livet kan noen kvinner eller menn ønske å arbeide mindre og bruke mer tid på å ta seg av egne barn. Småbarnsfasen er kort og hektisk, og regjeringen vil sikre barnefamiliene valgfrihet og fleksibilitet ved å tilby et større mangfold av løsninger for de minste barna. Derfor ønsker vi å bevare kontantstøtten og utvide ordningen til å gjelde toåringer.

Jeg ser også at det finnes dilemmaer knyttet til bruk av kontantstøtte i stedet for barnehage. For barn med innvandrerforeldre er det å gå i barnehage viktig for språkutviklingen og integreringen i det norske samfunnet. Jeg mener imidlertid at disse utfordringene må løses på andre måter enn ved å innskrenke valgfriheten. Kontantstøtten vil uansett ikke kompensere for en fullt lønnet jobb, og det er heller ikke intensjonen.

Valgfrihet er sentralt for at den enkelte familie skal oppnå en best mulig balanse mellom arbeidsliv og omsorgen for barn og familie, og denne valgfriheten skal gjelde for alle.