Skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:105 (2014-2015)
Innlevert: 22.10.2014
Sendt: 22.10.2014
Besvart: 31.10.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ketil Kjenseth (V)

Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): Hva er bakgrunnen for at statsråden ikke anså det nødvendig med lovendring ved fastsettelse av yttergrense for senabort, og i stedet har foreslått at yttergrensen reguleres i forskrift?

Begrunnelse

Professor i rettsvitenskap, Hans Fredrik Marthinussen, hevder i Aftenposten 15. oktober 2014 at det ikke foreligger rettslig grunnlag for å fastsette yttergrense for abort ved forskrift, slik departementet har foreslått i sitt forslag til endring av abortforskriften. Og tilsvarende at det ikke foreligger rettslig grunnlag for ny instruks til abortnemndene, hvor et foster skal anses levedyktig når det har passert 21 uker og seks dager.
Det vises til at grensen for når et foster er levedyktig er forankret i abortloven, og at vurderingen av om fosteret er levedyktig er en rent medisinskfaglig vurdering. På denne bakgrunn anfører professor Marthiniussen at en eventuell presisering av når et foster er levedyktig, må vedtas i Stortinget ved lov.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Som kjent regulerer abortloven § 2 adgangen til svangerskapsavbrudd. Før utgangen av tolvte svangerskapsuke er det kvinnen selv som tar avgjørelsen om svangerskapsavbrudd. Etter tolvte uke kan svangerskapsavbrudd skje dersom visse lovfestede vilkår er oppfylt. Avgjørelsen tas i slike tilfeller av en primærnemnd ved det enkelte sykehus.
Et svangerskap kan ikke avbrytes etter utgangen av 18. svangerskapsuke, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Videre går det en absolutt grense for innvilgelse av abort ”når det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig.”
I Ot. prp. nr. 53 (1977-78) side 10 beskrives dette som tidspunktet ”da muligheten for at fosteret er levedyktig utenfor livmoren kan være tilstede.” Abortforskriften § 18 regulerer nærmere når det er ”grunn til å anta at fosteret er levedyktig”. Det skal tas hensyn til om fosteret vil være levedyktig ved bruk av eksisterende muligheter for behandling, herunder intensivbehandling.
Hvor grensen går for når et foster kan anses som ”levedyktig” vil endre seg i tråd med den medisinske og teknologiske utviklingen. Siden abortloven ble vedtatt i 1975, har grensen for levedyktighet flyttet seg fra 24-28 uker og nedover. I merknadene til abortforskriften § 18 uttales det at ”et foster normalt må ansees å være levedyktig rundt utgangen av 22. svangerskapsuke”. Grensen ved fullgåtte 22 uker (21+6) gjelder ikke dersom særlige forhold ved fosteret tilsier en annen vurdering av levedyktighet, for eksempel når fosteret har tilstander som er uforenelig med liv. Videre kan et svangerskap alltid avbrytes dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, jf. abortloven § 10.
Våren 2012 fant Helsedirektoratet det nødvendig å presisere innholdet i abortloven § 2 siste ledd og abortforskriften § 18 som forbyr abort når det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig. Bakgrunnen var at den sentrale abortklagenemnda i enkelte tilfeller hadde innvilget abort etter 22. svangerskapsuke (21+6).
Direktoratet uttalte at grensen for sene aborter går ved fullgåtte 22 uker (21+6). Etter dette kunne abort bare innvilges dersom fosteret har en tilstand som er uforenelig med liv eller dersom svangerskapet medfører en overhengende fare for kvinnens liv eller helse.
Direktoratet viste til at abortlovgivningen skal balansere kvinnens og fosterets rettsvern. Fosterets rettsvern øker jo lenger ut i svangerskapet det er kommet. Dersom det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig, ville heller ikke sterke sosiale grunner som for eksempel at graviditeten er et resultat av en kriminell handling, gi grunnlag for abort.
Helse- og omsorgsdepartementet ga våren 2012 Helsedirektoratet i oppdrag å nedsette en uavhengig, faglig ekspertgruppe som skulle gjennomgå regelverket og praksis knyttet til senaborter. Ekspertgruppen avga sin rapport 8. april 2013. Rapporten pekte bl.a. på at det er vanskelig for abortnemndene å gjøre en individuell vurdering av når det enkelte foster vil være levedyktig og avgjøre hva som er den øvre grensen for å innvilge abort i det enkelte tilfelle. Flertallet i gruppen foreslo derfor at det bør gå frem av abortforskriften at levedyktighet uansett inntrer når fosteret er 22. fullgåtte svangerskapsuker. Et medlem foreslo at grensen skal gå ved utgangen av 21. uke.
På denne bakgrunn utarbeidet Helse- og omsorgsdepartementet utkast til forskriftsendringer som presiserer gjeldende yttergrense for når abort kan innvilges i forbindelse med vurdering av fosterets levedyktighet. Forslaget til presisering i abortforskriften § 18 siste ledd lyder:
Dersom det ikke er særlige forhold ved fosteret som tilsier noe annet, skal et foster antas å være levedyktig etter 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager). Forslaget har vært på alminnelig høring, men er så langt ikke vedtatt.
Forskriftsendringen tydeliggjør hva som skal til for at det er ”grunn til å anta at fosteret er levedyktig”, jf. abortloven § 2 siste ledd. Forskriften har hjemmel i abortloven § 12 som gir Kongen myndighet til å gi nærmere forskrifter om gjennomføring av loven.
Det vises til at det er en mulighet for at foster etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21+6) kan være levedyktig. Etter departementets vurdering tilsier formuleringen i abortloven § 2 siste ledd, ”grunn til å anta,” og hensynet til fosterets økende rettsvern at det ikke er grunnlag for å tillate abort dersom det kan være en mulighet for at fosteret er levedyktig. Det vises til Ot. prp. nr. 53 (1977-78) side 9 og 10 hvor det bl.a. uttales:
”Departementet vil bemerke at det ikke kan herske tvil om at vi i løpet av de siste årtier har fått en voksende opinion i befolkningen som hevder at moren må få full rett til selv å avgjøre hvorvidt hun skal fullføre et svangerskap, i hvert fall i de tidlige faser av graviditeten. Mot dette syn står den oppfatning at fosteret må gis en mer ubetinget beskyttelse.
Denne konflikt er et av kjernepunktene i abortspørsmålet. Kvinnens rett til selv å treffe den endelige avgjørelsen om svangerskapsavbrudd er uforenlig med et absolutt rettslig vern for fosteret.
Den løsning departementet finner som det beste er å gi fosteret en gradvis økende rettslig garantert beskyttelse. Fosterets krav på beskyttelse øker i takt med dets biologiske modning, dvs. i takt med svangerskapets varighet. Under svangerskapets tidlige faser er det moren som treffer den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd.
Deretter legges avgjørelsen til en nemnd i samråd med kvinnen. Senere nås et tidspunkt da svangerskapsavbrudd ikke lenger er tillatt. Dette er anslagsvis satt til omkring 25. svangerskapsuke, da muligheten for at fosteret er levedyktig utenfor livmoren kan være tilstede.”
Som kjent ble abortloven fra 1975 endret i 1978 i forbindelse med innføring av selvbestemt abort. Abortloven § 2 ble i sin helhet vedtatt på nytt av Stortinget. Selv om siste ledd i § 2, som bl.a. omhandler levedyktighetsbegrepet, i sin ordlyd ikke ble endret, mener departementet at de ovennevnte uttalelsene i odelstingsproposisjonen fra 1977-78 er en relevant rettskilde.
I Sverige gis det i dag behandling til fostere som blir forløst ved 22-23 svangerskapsuker og studier viser en svært varierende overlevelsesrate for tidlig fødte i dette stadiet. Departementet legger til grunn at det finnes flere eksempler på at tidlig fødte etter fullgåtte 22. uker (21+6) er levedyktige ved hjelp av intensiv behandling.
Abort etter fullgåtte 22. uker (21+6) vil med andre ord innebære en mulighet for at fosteret er levedyktig. Fosteret skal i slike tilfeller ha full rettslig beskyttelse med mindre særlige forhold ved fosteret tilsier en annen vurdering av levedyktighet, for eksempel når fosteret har tilstander som er uforenelig med liv. Forskriftsutkastet tar nettopp høyde for at en medisinsk-faglig vurdering av det enkelte foster kan tilsi at fosteret kan anses levedyktig både på et tidligere og senere tidspunkt enn etter utgangen av 22. svangerskapsuke. Videre kan et svangerskap som nevnt alltid avbrytes dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, jf. abortloven § 10.
Departementet finner grunn til å presisere dette i forskriften for å sikre at regelverket blir praktisert riktig av abortnemndene.