Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:185 (2014-2015)
Innlevert: 06.11.2014
Sendt: 07.11.2014
Besvart: 18.11.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Viser til tidligere spørsmål om legespesialitet i mottaksmedisin. Det er kommet sterke reaksjoner på svaret fra helseministeren, der han feilaktig viser til at 85 % av de som legges inn akutt har indremedisinske diagnoser. Han svarer ikke på hvorfor Norge velger ikke å følge internasjonale trender. Andelen akuttpasienter utgjør en stor del av sykehusaktiviteten og rask avklaring er avgjørende for utfallet.
Hvorfor velger helseministeren å stole mer på direktoratet enn våre fremste fagmiljø som jobber i akuttmottakene?

Begrunnelse

Viser til tidligere skriftlig spørsmål om ny legespesialitet i mottaksmedisin besvart 24.10.2014.

Helseministeren viser til at 85 % av pasientene som legges inn akutt på sykehus i Norge har indremedisinske diagnoser og at dette er Helsedirektoratets begrunnelse for å legge vekt på indremedisin spesialitet. Norsk selskap for akuttmedisin viser til at dette må være feil og viser til at tallet varierer mellom de ulike sykehusene og at medisinske pasienter ligger fra 40 til 60 %. Det vises bl.a. til St. Olavs Hospital der 59 % er antatt å tilhøre medisin, 7 % nevrologi, mens 30 % defineres som kirurgi og ortopedi. Mens Kristiansand som er et langt mindre sykehus utgjør medisin 40 %, nevrologi 10 %, kirurgi 15 % og ortopedi 15 %.

Utgangspunktet må være å gi pasientene den beste behandling og ikke velge en kompetanse som ekskluderer 40 % til 60 % av pasientene.

Som helsepolitiker får vi unisont tilbakemelding fra alle de store sykehusene, inklusiv Kristiansand, at det er behov for en bred akuttmedisinsk kompetanse i tråd med internasjonale retningslinjer og krav. Pasienter på akuttmottakene har sjelden en avklart diagnose, men har sammensatte symptomer som raskt må avklares av en lege med bred akuttmedisinsk kompetanse. Slik kompetanse kan også være aktuell på legevaktene i de store byene. Valg av spesialitet må skje på bakgrunn av våre fremste akuttmottaks miljø og internasjonale føringer og det er uproblematisk å tilby tilleggskompetanse for å øke kompetansen på de aller minste sykehus.

Helseministeren viser også til at særlig eldre legges inn med akutte indremedisinske diagnoser og at antall eldre vil øke fremover. Men i de kommunene som har fått på plass kommunale øyeblikkelig hjelp senger, så er det nettopp disse pasientene som har fått et langt bedre og tilpasset tilbud.

Helseministeren kommenterer ikke hvorfor Norge skal velge en annen løsning for akuttmottakskompetansen enn det som gjøres i andre land som er ledende på akuttmottak og dermed følge internasjonale trender.

Under valgkampen ga helseministeren tydelige signaler på at Ahus modellen med fokus på akuttmottakskompetanse, skulle bli en modell for hele landet. Selv har jeg også besøkt akuttmottaket til Helse Stavanger og fått presentert de nye planene for omorganisering av akuttmottaket til Helse Bergen. Begge steder er de helt tydelig på hvor avgjørende det vil være å få en ny spesialitet med akuttmedisins kompetanse.

Til tross for så massiv uenighet så tolker jeg svaret til ministeren at han ikke vil involvere Stortinget i valg av akuttmedisins kompetanse, men overlater det til Helsedirektoratet.

Det er en tydelig interessekamp mellom fagmiljøet i Helsedirektoratet og de som jobber til dagen i våre største akuttmottak. All erfaring tilsier at det vil være klokt å lytte til våre praktikere.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Som jeg var inne på i mitt forrige svar, er jeg opptatt av helheten i helsetjenesten og hvordan vi samlet sett kan legge til rette for en god tjeneste innrettet på norske forhold. Legenes spesialistutdanning og sammensetningen av spesialitetene er en sak som blir utredet i regi av Helsedirektoratet. Utredning av en spesialitet innrettet på behovene i akuttmottakene inngår i den samlede utredningen, og direktoratets forslag har vært på en bred høring til alle landets sykehus. Direktoratet informerer også om at de i to omganger har hatt en bred gjennomgang av utfordringene i akuttmottak ved norske sykehus. I gjennomgangen knyttet til utredningen om ny spesialitet deltok ledere med ansvar for akuttmottak og som representerte små, mellomstore og store sykehus. Jeg er derfor ikke bekymret for at de ulike fagmiljøenes syn i denne saken ikke kommer fram.

Det er også betryggende at det er innspill i saken fra alle typer sykehus, ikke bare fra fagmiljøene som arbeider i våre største akuttmottak. I vårt vidstrakte land er det sykehus med ulik størrelse. Som både representanten Grung og jeg var inne på i forrige spørsmålsrunde er det viktig at en spesialitet er innrettet på norske forhold. Hvordan andre land med andre forutsetninger organiserer sine samlede helsetjenester med primærhelsetjeneste, sykehus, akuttmottak og legespesialiteter kan vi hente inspirasjon fra, men det avgjørende er hva som er hensiktsmessig for våre pasienter og vår helsetjeneste.

Det er fint å få anledning til å utdype og presisere tallet 85 % som det vises til i spørsmålet. Det er ikke tilgjengelig informasjon i nasjonal statistikk om hvilken diagnose pasienter får ved innleggelse. Helsedirektoratet informerer imidlertid at beregninger, basert på manuelle tellinger ved enkeltsykehus, viser at pasienter som innlegges til de indremedisinske (inklusive nevrologi) avdelinger og de kirurgiske avdelinger (inkludert ortopedi) fordeler seg omtrent i forholdet 2:1. Ved utskrivning vil imidlertid bare pasienter som får utført en kirurgisk prosedyre få en kirurgisk DRG. Da ca. halvparten av de som innlegges som kirurgisk pasient ikke blir operert, vil 85 % av akuttinnleggelsene defineres som en indremedisinsk DRG ved utskrivning. Dette kan man finne dokumentasjon for i Helsedirektoratets Samdatarapport (2013). I 2013 var det totalt 122 døgnopphold for akutt behandling per 1 000 innbyggere. Av disse gjaldt 16 en kirurgisk DRG. 106 døgnopphold per 1000 innbyggere fikk medisinsk DRG, dvs. ca. 85 %.

Avslutningsvis vil jeg gjenta at jeg ser det som Helsedirektoratets ansvar som øverste helsefaglige myndighet å rådgi i denne type spørsmål og å finne gode løsninger innrettet på våre nasjonale behov. Direktoratets ansvar endres ikke ved at det er ulike syn i ulike fagmiljøer i enkeltsaker som denne.