Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:388 (2014-2015)
Innlevert: 17.12.2014
Sendt: 18.12.2014
Rette vedkommende: Justis- og beredskapsministeren
Besvart: 07.01.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): I følge Sentralbankloven § 14 er det ikke lov å nekte å ta i mot kontanter som betaling. I tillegg regulerer også Finansavtaleloven § 38 dette. Her står det "En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren."
Hvilke sanksjonsmuligheter har det offentlige mot aktører som vanskeliggjør eller nekter kunder å betale med kontanter, og har aktører lov til å pålegge ekstra gebyr hvis kunden ønsker å betale kontant?

Begrunnelse

Hvis aktører mot all formodning har lov til å kreve ekstra gebyr hvis kunden betaler kontant, ønsker undertegnede å få opplyst hvor høyt dette gebyret kan være.

Det ønskes også å få opplyst om hvilket offentlig organ som har ansvaret for at denne loven følges. Er det eksempelvis Finanstilsynet eller Politiet.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Finansavtaleloven regulerer i hovedsak forholdet mellom private parter og har ikke regler om sanksjoner fra det offentliges side overfor aktører som vanskeliggjør eller nekter å motta kontant betaling. Etter lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. kan Forbrukerombudet føre tilsyn med forhold som faller inn under lovens virkeområde, og på nærmere vilkår ilegge sanksjoner mot en næringsdrivende eller ta saken til Markedsrådet. Jeg har registrert at Markedsrådet har behandlet en sak som nettopp gjelder rett til kontant betaling etter finansavtaleloven § 38 tredje ledd. For ordens skyld nevner jeg at markedsføringsloven hører under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Jeg forstår det slik at det i den andre delen av spørsmålet siktes til tilfeller hvor en selger av varer eller tjenester tar gebyr for kontant betaling fra en forbruker, eksempelvis der selgeren eller tjenesteyteren tar ti kroner i gebyr for kontant betaling og mindre eller kanskje ingen gebyr for andre former for betaling.

Finansavtaleloven § 39 b første ledd tredje punktum setter begrensninger for et slikt gebyr. En betalingsmottaker kan etter denne bestemmelsen ikke kreve gebyr som overstiger betalingsmottakerens «faktiske kostnad» ved bruk av betalingsinstrumentet, herunder kontant betaling. I Prop. 64 L (2013-2014) punkt 5.3.5 er det gitt strenge føringer for hva som kan regnes som slike faktiske kostnader.

I § 39 b første ledd fjerde punktum er det gitt hjemmel for Kongen til ved forskrift å forby eller begrense retten til å ta gebyrer som nevnt i første og tredje punktum for å fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter. Forskriftshjemmelen er så langt ikke benyttet.

Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. § 14 er norske sedler og mynter tvungne betalingsmidler i Norge. Hensiktsmessigheten av kontant oppgjør kan imidlertid variere. I praksis skjer derfor oppgjør av pengeforpliktelser svært ofte, og i stadig økende grad, på andre måter enn ved kontant betaling.

I utgangspunktet gjelder det avtalefrihet for hvordan en betaling mellom partene skal finne sted, og til hvilken kostnad.

Etter finansavtaleloven § 38 første ledd kan betaling normalt skje ved overføring av penger til mottakerens konto, med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om betaling i kontanter. Etter annet ledd kan mottakeren av betalingen gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører «vesentlig merutgift» eller «andre ulemper» for betaleren. Videre har en forbruker etter tredje ledd alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren. Finansavtaleloven kan ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker, jf. § 2 første ledd. Lovavdelingen har i en uttalelse 20. oktober 2010 lagt til grunn at gebyr for bruk av kontanter ikke i seg selv må utgjøre «vesentlig merutgift» eller «andre ulemper» etter § 38 annet ledd, idet det ville undergrave retten til kontant betaling.