Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:456 (2014-2015)
Innlevert: 14.01.2015
Sendt: 15.01.2015
Besvart: 27.01.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Migrene og nakkeskade er en utfordring for mange, og de siste årene har flere blitt helt frisk og andre fått betydelig økt livskvalitet etter Upper Cervical behandling i USA. Det arbeides med å få etablert dette tilbudet i Norge, som en del av Albatross senteret - et helsesenter i Sveio. De spesialiserte kiropraktorer fra USA har blitt møtt med krav om ett års turnus for å praktisere i Norge.
Hva vil helseministeren gjøre for at tilbudet blir etablert i Norge, slik at alle får tilbud uavhengig av egen økonomi?

Begrunnelse

Det er stor uenighet i fagmiljøet om behandling av nakkeskade. Pasienter med nakkeskade viser til at mange drar til Tyskland og England for å få stående MR, for å få synliggjort skadene. Det vises til at Rikshospitalet har to slike maskiner, men de brukes kun til forskning. I USA har de i mange år praktisert en behandling "Upper Cervical" som går ut på å få øvre nakkevirvel i rett posisjon og dermed løst opp for blokkerte nervebaner.

I dag er det over 35 personer som har startet denne behandlingen i USA og alle betaler opphold og behandling selv. Resultatet for de fleste er bedre funksjonsnivå, fravær av smerte og for mange tilbake i fullt arbeid.

Thespecific driver flere klinikker i USA og ønsker å etablere seg i Sveio. Men Statens autorisasjonskontor viser til sitt regelverk og stiller krav om at de erfarne kiropraktorene må ha ett års turnustjeneste i Norge før de får praktisere. Det er ingen i Norge som kan tilby denne behandlingen og dermed gi relevant veiledning. Resultatet er at dette tilbudet ikke blir etablert i Norge.

Helsetilbudet blir mer globalt og utfordringen er å sikre kvalitet samtidig som regelverket ikke blir misbrukt i en mulig profesjonskamp eller beskyttelse av særinteresser.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Representanten Ruth Grung viser til at manglende godkjenning av helsepersonell fra utlandet hindrer etablering av et spesifikt behandlingstilbud ved Albatross-senteret i Sveio. Representanten spør om hva jeg som helse- og omsorgsminister kan gjøre for at tilbudet kan bli etablert i Norge, slik at alle får tilbud uavhengig av egen økonomi.

Behandlingstilbud som virksomheter tilbyr må være forsvarlige, men jeg tar ikke stilling til enkelttilbud som blir tilbudt og/eller vurderes ved private enkeltinstitusjoner i Norge. Jeg vurderer at problemstillingen her gjelder godkjenning av helsepersonell som har kompetanse til å tilby det aktuelle behandlingstilbudet, og at manglende godkjenning av disse vil kunne forhindre etableringen av behandlingstilbudet i Sveio.

Det har generelt sett stor verdi for helse- og omsorgstjenestene at utenlandsk utdannet helsepersonell velger å jobbe i Norge. Disse tar med seg forskjellige perspektiver og erfaringer som kan være nyttige i tjenestene. Samtidig må utenlandsk utdannet helsepersonell som ønsker å utøve sitt yrke i Norge, ha autorisasjon på lik linje med alt annet helsepersonell i Norge. Dette gjelder selv om de innehar en kompetanse som ikke finnes i Norge. Hensynet til pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene kommer først.

Når Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) godkjenner utdanninger fra utlandet sammenligner de med tilsvarende norsk utdanning. SAK gjør dette for å sikre at helsepersonell som arbeider i Norge har et tilnærmet likt utgangspunkt når det gjelder praktiske og teoretiske kunnskaper. Dette gir arbeidsgivere nødvendig grad av forutsigbarhet og trygghet på kompetansen til helsepersonellet, og er viktig nettopp for å sikre pasientsikkerheten og kvaliteten i tjenestene.

Siden SAK er nødt til å sammenligne utenlandske utdanninger med de tilsvarende norske utdanningene, kan det oppstå situasjoner hvor personer som har fått en godkjenning i utlandet kan bli nødt til å ta mer utdanning eller praksis for å bli godkjent i Norge. Norge har imidlertid ingen utdanning for kiropraktorer. SAK godkjenner derfor bare kiropraktorutdanning som er ECCE akkreditert. Dette synes ikke å skille seg fra praksis i andre land.

Jeg ønsker ikke å gå inn i enkeltsaker når det gjelder godkjenning av utdanningen til helsepersonell. De generelle kravene til godkjenning av kiropraktorutdanningene er beskrevet på SAKs hjemmesider (http://www.sak.no/sites/SAK/yrkesgruppe/Sider/kiropraktor.aspx). Her er også saksbehandlingsprosedyrene tydeliggjort. For å få autorisasjon må kandidaten blant annet godtgjøre at praktisk tjeneste er gjennomført. Dette er hjemlet i forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som ortopediingeniør og kiropraktor. Dette kravet gjelder alle som ønsker autorisasjon som kiropraktor i Norge, men dokumentert relevant arbeidserfaring fra andre land kan i enkelte tilfeller kompensere for hele eller deler av den norske turnustjenesten.

SAK verken har eller bør få mulighet til å fravike de vanlige kravene og saksbehandlingsprosedyrene for å godkjenne helsepersonell, selv om disse er nødvendige for å få etablert spesifikke behandlingstilbud. En slik mulighet vil gå på bekostning av pasientsikkerheten og kvaliteten i tjenestene og vil ikke være i pasientenes beste interesse.