Skriftlig spørsmål fra Olaug V. Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:469 (2014-2015)
Innlevert: 19.01.2015
Sendt: 19.01.2015
Besvart: 27.01.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug V. Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug V. Bollestad (KrF): Kan det ses som lovens intensjon i "Lov om kommunale helse og omsorgstjenester" mulighet for tvangstiltak for å ivareta sikkerhet når en person har en utviklingsforstyrrelse og samtidig en adferd som gjør vedkommende farlig, og hvorvidt kan "Lov om kommunale helse og omsorgstjenester kap9" vurderes i slike saker, dersom personen vurderes å ha et funksjonsnivå tilsvarende psykisk utviklingshemming uten å tilfredsstille kriterier for diagnosen psykisk utviklingshemming med kognitive tester?

Begrunnelse

Dette spørsmålet gjelder en liten gruppe personer, men omfatter personer som har liten evne til å ta vare på seg selv, har behov for omfattende omsorgstiltak og utgjør en betydelig fare for seg selv, medbeboere, personale og personer i samfunnet for øvrig. Det er personer som har tilbøyelighet til svært farlig adferd, som for eksempel ildspåsettelse, eksplosivt sinne og påfølgende voldsutøvelse. Det kan i tillegg være betydelig svekket forståelse ved kommunikasjon med andre mennesker med misforståelser og opplevd krenkelse som resultat. Dette kan føre dem opp i svært farlige situasjoner både for seg selv og for andre.

Mulighet for tvangstiltak ved fare for alvorlige voldshandlinger er omhandlet i ulike lover. Alvorlige sinnslidelser er dekket av "Lov om psykisk helsevern". Psykisk utviklingshemming er dekket av "Lov om kommunale helse og omsorgstjenester". Personer med atferdsproblematikk på grunn av for eksempel autismespekterlidelser er ikke omfattet av disse lovene, og må man/kan man bruke "funksjonell psykisk utviklingshemming" som funksjonsbeskrivelse for å kunne utøve tvangstiltak og sikre tilstrekkelig bemanning innenfor "Lov om kommunale helse og omsorgstjenester kap 9" eller må lovverk endres til også å gjelde denne gruppen?

Deres fungering tilsvarer samme hjelpebehov som ved psykisk utviklingshemming, men resultat av kognitive tester vil ikke tilsi denne diagnosen. Disse personene kan utgjøre en betydelig fare nettopp på grunn av sin kognitive styrke og samtidig manglende evne til adekvat sosial oppfatningsevne og evne til vurdering av konsekvenser.

Disse menneskene skal bo i sin hjemkommune, og ivaretas med respekt, omsorg og tilrettelagt tilbud i skole, jobb eller annet dagtilbud. Kommunen trenger lovverk og nødvendig "verktøy" for å ivareta disse personene på en faglig forsvarlig og respektfull måte.

Noen av disse personene er under 18 år og ender av og til opp som barnevernssaker, fordi de er så krevende at foreldre som for øvrig er det beste omsorgsgivere, ikke har mulighet for å ivareta dem, og innefor barnevernet har lovverk som gir mulighet for tvangstiltak.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Lovens kapittel 9 regulerer bruk av tvang og makt som ledd i enkelte helse- og omsorgstjenester til personer med psykisk utviklingshemning. Formålet med disse reglene er å forebygge og begrense bruk av tvang og makt i tjenesteytingen samt å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Dersom vilkårene i loven og de særlige grensene for bruk av enkelte tiltak i loven er oppfylt, gir loven hjemmel for å bruke tvang og makt for å hindre vesentlig skade i farlige situasjoner.

Grunnvilkårene for å bruke tvang og makt etter loven er:

- Andre tiltak skal være prøvd først.

- Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig.

- Tiltakene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet og må stå i forhold til formålet.

- Tvang og makt kan bare brukes når det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade.

I tillegg er tvang og makt begrenset til skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner og tiltak for å dekke den utviklingshemmedes grunnleggende behov. I praksis kan spørsmålet om hva regelverket gir hjemmel for å forebygge av farlige situasjoner være utfordrende. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide et nytt rundskriv om reglene. Spørsmålet vil bli nærmere omtalt der. Rundskrivet skal etter planen være ferdig i løpet av første kvartal i år.

Reglene om tvang og makt i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 kommer kun til anvendelse i tjenesteytingen til mennesker som har diagnosen psykisk utviklingshemning. Når det ytes helse- og omsorgstjenester til personer som ikke har denne diagnosen, vil spørsmålet om tvang kan brukes bero på annet regelverk. Sentrale eksempler er straffelovens bestemmelser om straffrihet i nødretts- og nødvergesituasjoner og pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg hjelpen.

Som representanten Bollestad påpeker i sitt spørsmål, kan også andre personer enn personer med diagnosen psykisk utviklingshemning ha liten evne til å ta vare på seg selv, behov for omfattende omsorg og utgjøre en fare for seg selv og andre. Helsedirektoratet har gjort rede for dagens regelverk senest i brev til Fylkesmannen i Vestfold av 1. desember 2014 om bruk av tvang overfor personer som ikke har diagnosen psykisk utviklingshemning. I brevet fremgår det at ”Helsedirektoratet er enig med Fylkesmannen i at behovet for å benytte tvangstiltak i tjenestene for å hindre eller begrense vesentlig skade, vil kunne være til stede uavhengig av tjenestemottakerens diagnose. Det er da etter direktoratets vurdering en utilfredsstillende situasjon både for tjenesteytere og tjenestemottakere at personell i helse- og omsorgstjenesten må basere sin daglige tjenesteytelse på straffrihetsreglene i straffeloven. Det må legges til grunn at tjenestemottakere, uavhengig av sin diagnose, har behov for at eventuelle tvangstiltak vurderes, besluttes og gjennomføres innenfor rammer som sikrer tilstrekkelig utredning og utprøving av andre løsninger, og som ivaretar grunnleggende krav til forsvarlighet og rettssikkerhet.”

Departementet vil i samråd med Helsedirektoratet vurdere behovet for å innhente kunnskap om tjenesteytingen og utfordringene knyttet denne problemstillingen. På dette grunnlaget vil departementet vurdere behov for lovendringer.