Skriftlig spørsmål fra Anne Tingelstad Wøien (Sp) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:802 (2014-2015)
Innlevert: 24.03.2015
Sendt: 25.03.2015
Besvart: 10.04.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Anne Tingelstad Wøien (Sp)

Spørsmål

Anne Tingelstad Wøien (Sp): Mener statsråden det er god eller dårlig praksis at UNE bruker samme saksbehandlere til avslag og til ankesaker?

Begrunnelse

Det viser seg at UNE gjerne bruker samme saksbehandlere ved behandling av asylsaker både når avslag besluttes og når ankesaker blir meldt inn. Det er antakelig tidsbesparende, men det minner om "bukken som passer havresekken". Med en slik praksis er det naturlig at det stilles spørsmål om rettssikkerheten til den enkelte. Det betyr at det ikke kontrolleres for feil i sakene og kontrollen uteblir.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Saksgangen i utlendingsforvaltningen er slik at Utlendingsdirektoratet (UDI) avgjør asylsaker i første instans. Vedtakene fra UDI kan påklages til Utlendingsnemnda (UNE). I samsvar med hovedregelen i norsk forvaltning, har man altså en toinstansbehandling av enkeltsaker. UNEs avgjørelse kan ikke påklages videre i forvaltningen. Den kan bare overprøves av domstolene.
Dersom det etter UNEs avgjørelse av klagesaken fremsettes nye anførsler eller gis nye opplysninger i saken, anses dette som en anmodning til UNE om å omgjøre eget vedtak.
Representantens spørsmål kan tolkes slik at det gjelder UNEs praksis med å bruke samme saksbehandler/nemndleder i behandlingen av omgjøringsanmodningen som i klagesaken.
Arbeidet med omgjøringsanmodninger krever betydelig ressursbruk i UNE. I Innst. 124 L (2013–2014) viste en samlet kommunal- og forvaltningskomité til at det i mange tilfeller er åpenbart at omgjøringsanmodningene ikke kan føre fram. Komiteen viste også til at behandlingen av sakene binder store ressurser i forvaltningen. Tallene for 2014 viser at UNE i løpet av året mottok i overkant av 6 000 omgjøringsanmodninger.
Hvis omgjøringsanmodninger skal behandles av nye saksbehandlere og nemndledere, vil det i realiteten innebære en modell med rett til behandling i enda flere instanser enn etter dagens modell med toinstansprøving og mulighet for vurdering av nye anførsler og opplysninger. Fordi nye saksbehandlere og nemndledere må sette seg inn i saken, ville tids- og ressursbruken bli vesentlig større, og muligheten for prøving av nye saksbehandlere og nemndledere vil kunne framstå som en oppfordring til å fremme omgjøringsanmodninger i stedet for å innrette seg etter vedtaket i klagerunden. Dette ønsker jeg ikke.
En omgjøringsanmodning tar ofte utgangspunkt i endret faktum eller regelverk siden saken ble behandlet som klagesak i UNE. Det er hensiktsmessig at den saksbehandleren/nemndlederen som behandlet saken, også vurderer saken dersom faktum eller regelverk er endret.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at enkelte omgjøringsanmodninger avgjøres i nemndmøte, med en nemndleder og to lekmedlemmer, hvorav den ene lekmedlemmet er oppnevnt etter forslag fra en humanitær organisasjon.
Mitt klare syn er at UNEs praksis innebærer en fornuftig avveining mellom søkerens rettssikkerhet og utlendingsforvaltningens ressursbruk, og at det dermed er en god praksis.