Skriftlig spørsmål fra Per Olaf Lundteigen (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:996 (2014-2015)
Innlevert: 19.05.2015
Sendt: 20.05.2015
Besvart: 28.05.2015 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Per Olaf Lundteigen (Sp)

Spørsmål

Per Olaf Lundteigen (Sp): Har grunneier eller offentlig myndighet hjemmel i lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) og ev. andre lover til å nekte store orienteringsløp med over 1 000 deltakere i utmarka i naturens mest sårbare periode, yngle- hekke- og rugeperioden?

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Allemannsretten er et viktig fellesgode som gir alle og enhver en generell rett til å ferdes og oppholde seg i utmark. Allemannsretten er lovfestet i friluftsloven. Friluftsloven § 2 fastsetter at: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Denne retten omfatter også ferdsel som skjer som ledd i idrettsarrangementer, herunder orienteringsløp.

Friluftsloven § 10 setter enkelte rammer for retten til organisert ferdsel, herunder eksempelvis skirenn og orienteringsløp. Bestemmelsen stiller krav om grunneiersamtykke for start- og målområder eller andre områder der "sammenstimling av folk for øvrig må påreknes", dersom dette "kan medføre nevneverdig skade eller ulempe".

Det er altså ikke i seg selv tilstrekkelig at det kan oppstå sammenstimlinger av mennesker for at samtykkekravet skal utløses. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle basert på hvilke konkrete skader og ulemper arrangementet medfører for grunneier eller bruker.

Ute i løypene, det vil si utenom start- og målområdet, vil orienteringsløp i den størrelsesorden representanten omtaler neppe medføre en slik sammenstimling av folk at samtykkekravet i § 10 utløses.

Friluftsloven gir videre kommunen en adgang til å regulere ferdsel i visse tilfeller. Slik regulering fastsettes i kommunal forskrift. Etter friluftsloven § 15 kan kommunen med samtykke av eier eller bruker fastsette adferdsregler for områder hvor "utfarten er stor". Etter friluftsloven § 16 kan kommunen med samtykke fra eier eller bruker vedta hel eller delvis sperring av eiendom som i særlig grad er utsatt for allmennhetens ferdsel, når ferdselen gjør nevneverdig skade eller er til vesentlig hinder for den bruk som eier eller bruker ønsker å gjøre av eiendommen. Bestemmelsene i §§ 15 og 16 er imidlertid i utgangspunktet laget med tanke på badestrender og andre populære utfartssteder for allmennheten, ikke med tanke på enkeltstående arrangementer eller for regulering av større utmarksarealer.

Det følger av friluftsloven § 19 at ferdselsretten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning. I naturmangfoldloven er det flere bestemmelser som kan innebære begrensninger i ferdselsretten.

Naturmangfoldloven § 15 første ledd slår bl.a. fast at "[U]nødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås". Denne bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for lovlig ferdsel som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 6. Aktsomhetsplikten i § 6 pålegger enhver å opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med forvaltningsmålene for arter og naturtyper i loven.

Offentlig myndighet kan etter naturmangfoldloven § 69 første ledd pålegge den ansvarlige å stanse arrangementer som anses å være i strid med naturmangfoldloven § 15 og § 6. Det er her Fylkesmannen som vil være aktuell myndighet. Spørsmålet om lovstrid må vurderes konkret, ut fra hvilke skadevirkninger det er tale om i den enkelte sak.

Det følger av naturmangfoldloven § 22 at for å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om bl.a. gjennomføring av større arrangementer i utmark. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det for eksempel gis forskriftsbestemmelser om lokalisering av arrangementet, og om at det skal gjennomføres utenom bestemte tidsperioder. Slike forskrifter er foreløpig ikke gitt.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre både grunneiere og arrangører til god dialog og respekt både for hverandre og for dyre- og plantelivet. Med gjensidig tilpasning vil det som oftest være mulig å få til løsninger som er tilfredsstillende for både miljøet og berørte parter.