Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til næringsministeren

Dokument nr. 15:1107 (2014-2015)
Innlevert: 10.06.2015
Sendt: 11.06.2015
Besvart: 23.06.2015 av næringsminister Monica Mæland

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Det er stor forskjell på konkurransen i mobiltelefonimarkedet for private og bedrifter. Mange bedrifter vil faktisk spare betydelige beløp på å dekke de ansattes private abonnementer fremfor å inngå bedriftsavtaler. Det er mye som tyder på at mobiltelefonimarkedet for bedrifter styres av få aktører og svært innelåsende avtalevilkår.
Hvilke grep vil næringsministeren ta for å få en velfungerende konkurranse i dette markedet?

Begrunnelse

Mobiltelefoni er et produkt mange arbeidsgivere, også i offentlig sektor, dekker for sine ansatte. Da er det lett å tenke seg at mange bedrifter er storkunder i mobiltelefonimarkedet, for med storkundestatus følger ofte lavere priser. Normalt vil vi derfor forvente at det vil lønne seg for bedrifter å tegne mobiltelefonabonnement for sine ansatte fremfor å betale de ansattes egne private abonnement.

Men det gjør det ofte ikke. Av landets nær 6 millioner mobiltelefonabonnementer er det bare 23 prosent, eller 1,4 millioner abonnementer, som er bedriftsabonnementer. Det kan selvsagt være flere grunner til det, men når vi i mediene leser historier om lange bindingstider og høye gebyrer for å si opp kundeavtaler i mobiltelefonimarkedet for bedrifter er det en hverdag som for lengst er funnet uakseptabel i forbrukermarkedet. I Dagens Næringsliv 2. juni 2014 kunne vi sågar lese at Konkurransetilsynet, selve vokteren av velfungerende konkurranse, sparer nær 700 000 kroner i året på å dekke sine ansattes private abonnement fremfor å inngå et bedriftsabonnement med sine ansatte som tilhørende brukere av enkeltabonnement. Et bedre tegn på at konkurransen i bedriftsmarkedet for mobiltelefoni ikke fungerer, kan vi vel neppe få?

Sammenlikningen med privatmarkedet er god. Som privatkunde kan ikke mobilleverandørene tilby deg et abonnement som innebærer binding i en lengre periode enn 12 måneder, og det er ingen automatisk re-binding uten samtykke. Et bruddgebyr kan ikke være større enn ytelsen du får, og en minste totalpris må være oppgitt i all markedsføring. I bedriftsmarkedet finnes bindingstider på 5 år, som i praksis nesten er evigvarende grunnet re-bindinger uten oppsigelse, det er ingen sammenheng mellom størrelsen på bruddgebyrer og ytelsen kunden får, og det er ingen reduksjon av bruddgebyret ift. den gjenstående kontraktsverdien.

Dette er klassiske eksempler på innelåsende avtalevilkår. Innelåsende avtalevilkår har egentlig bare en effekt - det er å hindre deg som kunde i å velge en annen leverandør. Og det vil slike vilkår klare dersom det ikke finnes mange nok alternative leverandører å velge blant. I mobiltelefonimarkedet er det rundt 25 operatører, men Telenor er den klart største med nær 52 prosent av markedet. I bare bedriftsmarkedet er Telenors markedsandel over 58 prosent. TeliaSonera (Netcom) er nummer to i markedet med en markedsandel på litt over 16 prosent, og de tre største aktørene har en samlet markedsandel på tett opp mot 90 prosent. Da er det ikke lett å velge en annen leverandør, ei heller om du som kunde hadde vært helt fri til å velge hvem du ville hele tiden.

Fra 1. mars i år ble det enda vanskeligere å velge ny leverandør av mobiltjenester, om du er bedrift vel og merke. Da endret nemlig Telenor sine avtalevilkår. Nå kan selskapet istedenfor å ta det oppgitte bruddgebyret fakturere bedriften for den gjenværende del av hver ansattes bindingstid når den enkelte brukers abonnement sies opp. Når vi vet at bedriftsmarkedet for mobiltelefonitjenester består av få aktører av betydningsmessig størrelse, hvorav en av dem er helt dominerende, og innelåsende avtalevilkår er mer regelen enn unntaket, er det ikke rart at selv Konkurransetilsynet velger å finansiere de ansattes private abonnementer. Men slik burde det ikke være. Også i dette markedet burde konkurransen fungere mer effektivt.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: For regjeringen er det viktig at innbyggere og næringsliv har tilgang til rimelige og gode teletjenester. Virksom og bærekraftig konkurranse i markedene for elektronisk kommunikasjon skal bidra til dette.

Regjeringen har flere virkemidler for å legge til rette for slik konkurranse. Ekomloven har som formål å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og framtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester, gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon. Det følger av ekomloven § 2-4 fjerde og femte ledd at:

"Avtale mellom tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og sluttbruker skal ikke være bindende for en lengre periode enn 12 måneder. I særlige tilfeller kan det avtales lengre bindingstid, likevel ikke lengre enn 24 måneder. Vilkår om bindingstid forutsetter at tilbyder gir sluttbruker en økonomisk fordel. Tilbyder skal vederlagsfritt opplyse sluttbruker om operatørlåskode når bindingstiden utløper. Sluttbruker som ikke godtar nye avtalevilkår for abonnementsavtale med bindingstid, kan heve avtalen etter tredje ledd når endringen er til ugunst for sluttbruker.

Tredje og fjerde ledd kan fravikes utenfor forbrukerforhold."

Bakgrunnen for at hovedregelen om en bindingstid på 12 måneder kan fravikes utenfor forbrukerforhold er at Samferdselsdepartementet i forbindelse med høringsrunden ble informert om at mange bedrifter ikke ønsket å bruke ressurser på å reforhandle avtaler med mobiltilbyderne hvert år. I tillegg til økt ressursbruk, kunne en skranke mot å inngå langsiktige avtaler føre til svekket forhandlingsposisjon for bedriftene med den følge at prisene ble høyere. Det lå også et forutsetning til grunn om at bedrifter normalt har større forhandlingsstyrke enn forbrukere, og burde få anledning til å utnytte denne. For orden skyld nevnes også at EUs rammeverk for elektronisk kommunikasjon setter krav til bindingstid for forbrukere, men ikke for bedriftskunder. EUs rammeverk på dette punkt er ment gjennomført i ekomloven § 2-4.

Andre virkemidler er konkurransepolitikken, som jeg har ansvaret for. Konkurransepolitikken sikrer konkurransen i de ulike markedene – både for bedrifter og forbrukere. Forbrukere er i tillegg beskyttet av særlig forbrukerlovgivning. For at konkurransepolitikken skal sørge for effektiv konkurranse er det viktig med et strengt tilsyn av markedene, og regler som gir gode og forutsigbare ramme for aktørene i markedet.

Reglene i konkurranseloven og EØS-avtalen kommer til anvendelse på avtaler med konkurransebegrensende virkninger og på dominerende bedrifters konkurransebegrensende atferd. Disse reglene håndheves av Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har de siste årene prioritert betydelige ressurser til ekom-markedene generelt og mobiltelefonimarkedene spesielt. Gjennom behandlingen av Teliasoneras oppkjøp av Tele2 (som kom i stand fordi Tele 2 sto uten nødvendige frekvenser til mobilnettet sitt) sikret tilsynet at det tredje mobilnettet bestod, og at nødvendig infrastruktur ble overført til mobilselskapet ICE slik at ICE kan bygge og drive mobilnett i Norge. Dette er helt avgjørende for å opprettholde og styrke konkurransen i mobilmarkedene – både for privatpersoner og bedrifter.

Et annet tiltak som bidro til at Konkurransetilsynet godtok den ovennevnte foretakssammenslutningen, var at Teliasonera/Tele2 solgte ut Network Norway til ICE, som nettopp tilbyr mobiltjenester i bedriftsmarkedet. Slik ble en ytterligere konsentrasjon i markedet for mobiltjenester til bedrifter forhindret. ICE lanserte for øvrig sitt tilbud i privatmarkedet mandag 15. juni 2015, og er nå en ny aktør i både bedrifts- og privatmarkedet.

Videre er det er kjent at Konkurransetilsynet har en pågående etterforskningssak, hvor tilsynet undersøker hvorvidt Telenor har opptrådt i strid med konkurranseloven i det norske mobilmarkedet. I tillegg arbeider ESA med en sak som gjelder bindinger i Telenors kontrakter med kunder, som kan virke utestengende på konkurrenter.

Som ovennevnte viser følger Konkurransetilsynet disse markedene tett, og bidrar til, innenfor rammen av de virkemidlene tilsynet har til rådighet, at det er så effektiv konkurranse som mulig.