Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1303 (2014-2015)
Innlevert: 12.08.2015
Sendt: 12.08.2015
Besvart: 21.08.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Norge mangler 25 000 blodgivere og vi må derfor importere blod fra andre land. I Norge får ikke homofile menn gi blod. Det begrunnes med økt fare for hiv/aids. Alt blod blir testet og det er viktig med gode rutiner som sikrer trygg blodoverføring, og hiv er en relevant problemstilling. Det bør være karantene der risiko er høy, men den bør knyttes til risikoatferd og ikke til legning.
Vil ministeren ta initiativ til å endre retningslinjene slik at risikoatferd og ikke legning blir lagt til grunn for å kunne gi blod?

Begrunnelse

Viser til debattinnlegg i BT 30. juli til Tor Andreas Bremnes der problemstillingen blir tatt opp. Han mener videre at homofile som lever i fast forhold innebærer mindre risiko enn heterofile med hyppige partnerbytte.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Utvelgelseskriteriene for blodgivere er ett av mange tiltak som skal bidra til et høyt beskyttelsesnivå av pasienter, og hindre overføring av smitte. Tryggheten og sikkerheten for de som mottar blod er det overordnede hensynet bak utvelgelsesreglene.
Utvelgelseskriteriene utelukker menn som har sex med menn (MSM) som blodgivere. Lesbiske kvinner og homofile menn som ikke har sex med menn kan således gi blod. Menn som ikke er homofile, men som har sex med menn kan ikke gi blod. Å være homofil medfører dermed i seg selv ikke utelukkelse som blodgiver. Det er risikoatferden som er utelukkelsesgrunn, ikke legningen. De siste årene har noen europeiske land åpnet for at MSM kan gi blod. Forutsetningen for at MSM kan være blodgivere i disse landene er imidlertid at blodgiver har avstått fra å ha sex med andre menn i 12 måneder før blodgivningen.
Bakgrunnen for at MSM utelukkes som blodgivere er at de som har risikofull seksuell atferd ikke skal være blodgivere. Slik den epidemiologiske situasjonen er blant MSM i Norge i dag, estimerer vi at det er om lag 70 til 100 ganger så stor risiko for å hivsmittes som MSM enn som jevnaldrende heteroseksuell mann. Vi regner med at mellom 70 og 100 MSM hivsmittes i Norge årlig, mens om lag 30 menn smittes heteroseksuelt. Dersom vi regner med at 3 % av den mannlige populasjon er MSM gir dette et risikoforhold på om lag 100 til én. MSM er for øvrig også gruppen som har størst økning i nysmitte av hiv i Norge. Det er denne gruppen som har hatt den mest bekymringsfulle hivutviklingen de siste 10 årene med mer enn en tredobling av antall meldte hivtilfeller fra økningen startet i 2013 og frem til i dag. Det ble i 2014 påvist 107 hivtilfeller blant MSM. Dette er det høyeste antallet tilfeller påvist noe år i denne gruppen i Norge.
Gruppevurderinger gjøres for alle utvelgelseskriteriene for å gi blod, ikke bare MSM. Individuelle vurderinger er ikke gjennomførbart i praksis da dette er for krevende både av økonomiske og personellmessige grunner.
Dersom MSM skal kunne gi blod må det innføres et helt annet testregime av blodgivere enn det vi har i Norge i dag. I dag benyttes immunologiske tester i Norge. Slike tester påviser antistoffer mot virus, eller mulige rester av virusspesifikt antigen. Dette kan innebære at smitte ikke oppdages før antistoffer er produsert eller antigenmengden er under en målbar grense. En hivtest vil derfor kunne gi negativt utsalg selv om man er smittet. En hivtest er i dag relativt sikker tre uker etter smitte, og helt sikker seks uker etter smitte. Ettersom virusmengden er høyest de første månedene etter smitte, kan man være svært smitteførende uten å vite det.
Flere av landene som har åpnet for MSM som blodgivere benytter en annen testmetode som tester for virusspesifikke nukleinsyrer (NAT-testing). NAT-testing tester på viruset i seg selv, og dermed reduseres tiden mellom smitte og sikker påvisning av smitte drastisk. Helsedirektoratet utredet smittetesting av blodgivere i 2010, og konkluderte at det ikke vil være kostnadseffektivt å innføre tilsvarende NAT-testing i Norge så lenge man har de strenge seleksjonskriteriene for blodgiverne. Kostnadene ble den gang estimert til minimum 80 millioner kroner per år. Inkludert personellkostnader og kostnader knyttet til investering av nødvendig laboratorieutstyr vil summen trolig være nærmere 100 millioner kroner per år.
Det er ikke slik at Norge importerer blod fra andre land. Vi er og har alltid vært selvforsynt med blod. Norge importerer plasmabaserte legemidler, men dette er legemidler og ikke blod til transfusjon. Slik import skyldes at forbruket av plasmabaserte legemidler i de senere år har vært større enn det som kan dekkes av norsktappet plasma. Industrielt framstilt plasma og plasmabaserte legemidler gjennomgår prosesser som inaktiverer de fleste virustyper, herunder hiv.
I 2013 utarbeidet Helsedirektoratet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet en rapport vedrørende blodgiversituasjonen i Norge, og hvilke tiltak som kan øke blodgiversituasjonen i Norge. Rapporten inneholder ikke forslag om å åpne for at MSM kan gi blod som tiltak for å øke antall blodgivere i Norge. I de landene som har åpnet for blodgivning fra MSM har man heller ikke sett noen markant økning i antallet blodgivere.