Skriftlig spørsmål fra Jorodd Asphjell (A) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:236 (2015-2016)
Innlevert: 19.11.2015
Sendt: 20.11.2015
Besvart: 24.11.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Jorodd Asphjell (A)

Spørsmål

Jorodd Asphjell (A): Hva vil statsråden gjøre for å sikre vernet til trafikkbetjenter som ikke lengre har et særskilt vern etter den nye straffeloven, og vil statsråden vurdere hvorvidt det er behov for å inkludere flere yrkesgrupper enn det som i dag er gjeldene rett i straffelovens § 286?

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Den alminnelige strafferettslige beskyttelsen mot henholdsvis kroppskrenkelser og trusler er fastsatt i straffeloven §§ 271 og 263. Bestemmelsene verner alle personer og yrkesgrupper, herunder trafikkbetjenter. Straffeloven gir i tillegg enkelte yrkesgrupper et særskilt vern, i den forstand at vold eller trusler mot slike yrkesgrupper skal anses mer alvorlig enn i andre tilfeller.

De opphevede bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 127 og 128 omfattet alle offentlige tjenestemenn. Bestemmelsene vernet ikke personer ansatt i privat virksomhet, selv om disse kunne tilhøre en tilsvarende yrkesgruppe, utføre like oppgaver og være like utsatt for krenkelser, som deres kolleger i offentlig sektor. I dag kan det være tilfeldig om en virksomhet utøves i privat eller offentlig regi, og mange oppgaver som tidligere ble utført at det offentlige utføres nå av private aktører. Et ulikt strafferettslig vern begrunnet i om yrkesutøveren var ansatt i privat eller offentlig virksomhet, fremsto derfor både urimelig og svakt begrunnet. Et illustrerende eksempel er kollektivtransport, hvor det strafferettslige vernet for for eksempel billettkontrollører var avhengig av om hva slags virksomhet som sto for transporten.

I den nye straffeloven § 155 er kretsen av særskilt beskyttede offentlige tjenestemenn snevret inn til dem som «utøver offentlig myndighet». I hvilken utstrekning offentlig ansatte trafikkbetjenter er vernet av denne bestemmelsen, må avklares i rettspraksis. Dersom slike trafikkbetjenter kan anses for å utøve offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter ordlyden kunne være omfattet.

I tillegg er enkelte andre yrkesgrupper gitt et særskilt vern mot trusler (straffeloven § 265) og vold (straffeloven § 286), uavhengig av om yrkesutøvelsen skjer i en privat eller i en offentlig virksomhet. Dermed vil ikke en slik ubegrunnet forskjellsbehandling som beskrevet over, lenger finne sted.

Yrkesgruppene som er omfattet av §§ 265 og 286 er helsepersonell, personer som forestår allment tilgjengelig persontransport og personer med ansvar for opplæring i skolen. Det er mange yrkesgrupper som ikke er omfattet, selv om arbeidsoppgavene de utfører ofte vil innebære utstrakt personlig kontakt med fremmede og utsette yrkesutøveren for mulige krenkelser. Dette gjelder blant annet vektere, butikkansatte, dørvakter, billettkontrollører ved kino, teater mv.

Det kan nok være delte meninger om hvilke yrkesgrupper som skal gis et særskilt vern i straffeloven. Straffeloven 2005 er nylig trådt i kraft og det er relativt kort tid siden Stortinget fikk seg forelagt spørsmålet om rekkevidden av bestemmelsene i §§ 265 og 286. Departementet kan ikke på det nåværende tidspunkt se at det er behov for en revisjon av disse bestemmelsene.

Jeg understreker likevel følgende: Yrkesgrupper som ikke er omfattet av disse bestemmelsene vil uansett – på samme måte som folk ellers – være vernet av de alminnelige bestemmelsene mot trusler og vold. Det følger dessuten av rettspraksis at det vil anses som en skjerpende omstendighet i straffutmålingen, dersom vold eller trusler rettes mot yrkesutøvere som er i en utsatt posisjon, selv om disse ikke er gitt et særskilt vern etter loven. Det samme gjelder dersom krenkelsene skjer i det offentlige rom. Generelt vil det være opp til påtalemyndigheten å vurdere om det er grunnlag for ta ut tiltale for trusler og vold mot en fornærmet som ikke omfattes av bestemmelsene som gir enkelte yrkesgrupper et særskilt vern.