Skriftlig spørsmål fra Olaug V. Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:279 (2015-2016)
Innlevert: 30.11.2015
Sendt: 30.11.2015
Besvart: 09.12.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug V. Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug V. Bollestad (KrF): Hva vil statsråden gjøre for å sette voldsproblematikken i den kommunale sosial- og helsetjenesten på dagsorden, med sikte på forbedring av praksis og klargjøring/justering av lovverket?

Begrunnelse

Flere kommuner er bekymret fordi de over flere år har stått overfor brukere/pasienter med til dels alvorlig utagering-/voldsproblematikk.

Kommunene har flere utfordringer i forhold til disse brukerne/pasientene:

- sikkerheten til medpasienter-andre beboere

- sikkerheten til personalet som skal utføre oppgaver i forhold til pasientene

- sikkerheten til lokalbefolkningen

- Økonomiske midler til å håndtere aktuelle situasjoner

- kompetanse til å håndtere denne typen brukere.

Kommunene møter problemet når:

- pasientens psykiske tilstand ikke er alvorlig nok eller av en slik art at lov om Psykisk Helsevern §3.3 ikke hjemler rett til tvungen psykisk

helsevern.

- pasienten ikke oppfyller vilkåret om høy grad av psykisk utviklingshemming for å idømmes tvungen omsorg.

- når voldsutøvelsen ikke er av en slik karakter at personen kan idømmes forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen

omsorg.

- spesialisthelsetjenesten konkluderer med at pasienten er farlig, men ikke kan peke på aktuelle behandlingstiltak.

- kommunen har ikke tilstrekkelig med lovhjemler for bruk av tvang, eller de tvangstiltak/virkemidler kommunen har til rådighet er utilstrekkelige og dermed kan man bli faglig og etisk uforsvarlige. Det blir kommunens ansvar å fremskaffe tilstrekkelig og kvalifiserte ressurser til å håndtere situasjonen. Det sier seg selv at kommunens helse og sosialtjeneste står overfor en uløselig oppgave, når man har ansvar for situasjoner som ingen kjenner rekkevidden av, samtidig som lovverket er mangelfullt i forhold til de oppgavene man står overfor. På den ene siden har sosialtjenesten og kommunehelsetjenesten svært begrensede muligheter for å gripe inn med tvangstiltak for å sikre personer og omgivelser. På den andre siden har personen rett til hjelp etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven, og det er kommunen som må gi denne hjelpen. Formålet i internkontrollforskriften er "å bidra til faglig forsvarlige sosial- og helsetjenester, og at sosial og helselovgivningen oppfylles gjennom krav til systematisk styring og kontinuerlig forberedelsesarbeid i tjenestene". Kommunene opplever at de har liten eller ingen mulighet til å oppfylle interkontrollforskriften uten en klargjøring av oppgaver og lovverk.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Innledningsvis ønsker jeg å få frem at vi ikke skal stigmatisere enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Det kan i seg selv påvirke holdninger og bidra til at disse ikke oppsøker og tilbys tjenester som kan hjelpe. Helse- og omsorgstjenestens fremste oppgave er, både i denne sammenheng og ellers, å gi riktig hjelp til rett tid, så tidlig som mulig. Vi skal legge til rette for at den enkelte kan mestre hverdagen og få hjelp til å leve et mest mulig verdig liv.

Regjeringen har som hovedmålsetning å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste. For å nå dette målet må vi ha helse- og omsorgstjenester som samarbeider godt og tett på tvers av ansvarsnivåer og med andre etater.

Det pågår et omfattende interdepartementalt arbeid for å forebygge vold og overgrep og bedre tilbudet til voldsutsatte. I dette arbeidet blir det også vurdert hvordan tilbudet til voldsutøvere kan forbedres. Det er utarbeidet flere tverrdepartementale handlings- og tiltaksplaner på området. Helse- og omsorgsdepartementet deltar aktivt i arbeidet.

Etter interpellasjonen i Stortinget i februar 2014, hvor mye av den samme problematikken ble reist, har jeg lagt frem Meld. St. 19 (2014-2015) Folkehelsemeldingen - Mestring og muligheter og Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. I begge disse meldingene er vold og overgrep løftet frem og beskrevet som et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste, er det gitt et eget kapittel om bekjempelse av vold og seksuelle overgrep. Det er fortsatt store utfordringer på området, og i tråd med disse meldingene og representantens spørsmål, er det behov for å vurdere hvordan vi skal få til et godt systematisk arbeid på dette området, herunder å se nærmere på regelverket.

Det er igangsatt et arbeid med å vurdere om helselovgivningen bør tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestens ansvar på systemnivå for å bidra til å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Formålet er å se på om lovendringer kan bidra til at kommuner og helseforetak får en klarere og mer konkretisert plikt til å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir avdekket og avverget. Det skal vurderes om lovendringer kan bidra til at tjenestene utvikler en kultur og praksis hvor arbeidet med å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep blir en mer naturlig del av det å yte helse- og omsorgstjenester. Mer konkret kan forslag til lovendringer innebære at tjenestene skal bidra til å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep ved å sørge for at helsepersonellet har særlig oppmerksomhet rettet mot forhold som kan tilsi at pasienter og brukere har vært eller står i fare for å bli utsatt for slike hendelser.

Ved et tydeligere ansvar i loven, vil dette risikoområdet også bli tydeligere som et tema for tilsynsmyndigheten. Tilsynsmyndigheten kan følge opp eventuelle avvik fra lovkravet og om helse- og omsorgstjenesten i sin praksis har implementert lovkravet.

Enkelte pasienter og brukere er svært krevende for helse- og omsorgstjenestene å håndtere og det er dessverre ikke mulig å eliminere enhver risiko for vold og farlige handlinger. Selv med god kunnskap om kjente pasienter med voldshistorikk eller voldsforsøk kommer ofte tragediene overraskende på tjenesteapparatet, enten fordi personene var ukjent for hjelpeapparatet eller at man ikke hadde nok kjennskap til totaliteten av problemer personene slet med.

Selv med gode risikovurderinger og optimal intervensjon i forhold til den enkeltes problemer og lidelser, kan vi derfor ikke forhindre at enhver alvorlig handling finner sted. Det norske systemet er og skal fortsatt være basert på tillit og inkludering, ikke overvåkning og isolasjon. Menneskerettighetsforpliktelsene våre innebærer dessuten klare restriksjoner for bruk av tvang og lovverket tillater kun tvangstiltak når dette er nødvendig for å sikre pasientens/brukerens og/eller andre menneskers liv og helse. Jeg tror faktisk at vårt åpne samfunn er noe av grunnen til at Norge er blant de tryggeste landene i verden, målt i antall drap pr. innbygger.

Olsen-utvalget, som gjennomgikk drap begått av personer med kjent psykisk lidelse, konkluderte med at årsakene til drap er sammensatte. Rus, og spesielt alkohol, kombinert med ulike sosiale faktorer ble identifisert som en viktig kilde for utøvelse av alvorlig vold. For øvrig fant ikke utvalget bevis for at psykisk lidelse i seg selv øker risikoen for drap. Olsen-utvalget mente at styrking av samarbeidet på tvers av etater og behandlingsnivåer er et særlig viktig tiltak for å forebygge nye hendelser.

Individuell tilpasning av hjelp og omsorg er et vesentlig bidrag til å forebygge kriminalitet og å trygge omgivelsene. Som ledd i dette må spesialisthelsetjenesten bidra aktivt til god dialog og informasjonsutveksling med helsepersonell i kommunene, så vel som med pasient, pårørende og andre berørte etater. Spesialisthelsetjenesten må også være tilgjengelig for kommunens helsepersonell ved behov, etter overføring/utskriving fra døgnavdeling.

Jeg er opptatt av at myndigheter, forvaltning og tjenesteutøvere jobber systematisk med å styrke samarbeidet mellom helse (1. og 2. linje), politi og andre involverte etater, både når det gjelder forebygging, behandling og ettervern/oppfølging. Det er viktig at regelverket er tydelig på hva som er ulike etaters ansvar og roller i oppfølgingen av brukere med voldsrisiko. Samtidig er det også helt avgjørende at alle berørte instanser forpliktes til å ta sin del av ansvaret for helheten og sluttresultatet, for å sikre at den enkelte pasient får et individuelt tilpasset tilbud og nødvendig hjelp til å mestre sin hverdag.

I etterkant av Olsen-utvalget har området for volds- og farlighetsvurderinger blitt styrket. De nye nasjonale retningslinjene for behandling av psykoser og lidelser som er en kombinasjon av rusproblemer og psykiske problemer (ROP-lidelser), omfatter nå også vurdering av voldsrisiko. Videre er rundskrivet for samarbeid mellom politi og helsetjenesten revidert og gjort tydeligere mht. hvordan felles utfordringer kan løses til beste for psykisk syke og samfunnet. Det er økende oppmerksomhet om vold også i institusjoner innen tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) for personer med rusmiddelproblemer. Mange rusavhengige har en til dels omfattende historie om vold og mishandling. Det er derfor viktig at temaet får større oppmerksomhet også på rusfeltet. I Prop. 15 S (2015 – 2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet er det blant annet flere kompetansetiltak knyttet til voldstematikk innen rusbehandling.

For å forebygge vedvarende og samfunnsskadelige kriminelle handlinger begått av utilregnelige personer ble Helsedirektoratet gitt i oppdrag å etablere et pilotprosjekt Mellom alle stoler (MAS), i samarbeid med politiet i Oslo, Bergen og Trondheim. Tiltaket innebærer tilbud om utredning og oppfølging med sikte på å mestre sin hverdag uten kriminalitet. Prosjektet koordineres av Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsel- og rettspsykiatri i Bergen. Pilotprosjektet avsluttes 31. desember 2015. Rapport vil foreligge våren 2016. Helse- og omsorgsdepartementet vil på grunnlag av denne vurdere hvordan erfaringene kan følges opp.

Regjeringen fremmet for Stortinget i mai i år forslag om å utvide virkeområdet for de strafferettslige særreaksjonene slik at personer som er strafferettslig utilregnelige og som begår gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, skal kunne idømmes slik reaksjon, jf. Prop. 122 L (2014-2015). Formålet med en slik utvidelse er å ivareta samfunnets behov for å kunne beskytte seg mot lovbrudd som har omfattende konsekvenser for andre borgere og samfunnet, dersom de begås gjentatte ganger.

Jeg vil også vise til satsninger på relevante tiltak i statsbudsjettene de senere årene. Her vil jeg spesielt trekke frem Kompetanseløft 2020, som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kompetanseløft 2020 ble presentert i del III i Prop. 1 S (2015-2016). Formålet med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Ett av tiltakene i Kompetanseløft 2020 er Mitt livs ABC, som skal bidra til økt kunnskap blant ansatte som yter tjenester til brukere med utviklingshemming. Innhenting av kunnskap om kompetansesituasjonen skal utgjøre en del av tiltaket. Det er også en egen tilskuddsordning som har til formål å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestenes kompetanse om utviklingshemming. Videre er rekruttering av psykologer i kommunene og aktivt oppsøkende behandlingsteam viktige tiltak for å øke kompetansen på området og gi bedre tilbud.

Dagens regelverk inneholder flere regelsett som regulerer bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Helse- og omsorgsdepartementet har igangsatt et arbeid med å vurdere dagens tvangsregelverk og hvordan dette regelverket bør være utformet for å møte fremtidens behov og utfordringer.

Med de ovennevnte tiltakene, herunder det pågående lovarbeid, tas det sikte på en klargjøring av regelverket og en forbedring av praksis.