Rigmor Andersen Eide (KrF): Hvilke forvaltningstiltak for biologisk mangfold er blitt truffet på bakgrunn av MAREANO-programmet, og i hvilken grad har resultatene fra MAREANO-programmet blitt brukt til å identifisere og prioritere områder som bør vernes i henhold til våre forpliktelser om minst 10 prosent marint vern innen 2020 under konvensjonen for biologisk mangfold?
Begrunnelse
Siden oppstarten av MAREANO-programmet i 2006 har Norge brukt 563,8 millioner kroner på MAREANO-programmet. Programmets formål har blitt uttrykt med varierende formuleringer. I Statsbudsjettet for 2006 står det «MAREANO har som mål å kartleggje og gjennomføre grunnleggjande studiar av havbotnens fysiske, biologiske og kjemiske miljø. Dette skal systematiserast i ein marin arealdatabase for norske kyst- og havområde». I Statsbudsjettet for 2009 står det «Kartleggingsprogrammet MAREANO skal innhente kunnskap om det biologiske mangfaldet på havbotnen, som grunnlag for ei berekraftig forvaltning».
Det anerkjennes at MAREANO-programmet har bidratt til kunnskapsgrunnlaget for forvaltningsplanene for både Norskehavet og Barentshavet og Lofoten. Videre kan MAREANO-programmet tilskrives å ha bidratt til etableringen av 10 av de totalt 19 vernede korallområdene som er etablert i Norge. Utover dette er det utfordrende å peke på hvordan det styrkede kunnskapsgrunnlaget i forvaltningsplanene har bidratt til forvaltningstiltak som styrker en bærekraftig forvaltning av det biologiske mangfoldet til havs.
I 2002 undertegnet Norge en konkretisering av konvensjonen for biologisk mangfold, med mål om å stoppe tapet av naturmangfold innen 2010. I 2010 erkjent konvensjonens medlemsland at målet ikke var nådd. Fristen ble skjøvet til 2020, og man ble i tillegg enige om Aichi-målene. Aichi-mål 11 lyder «Innen 2020 er minst 17 prosent av land- og ferskvannsarealer, og 10 prosent av kyst- og havområder, spesielt områder som er særlig viktig for biologisk mangfold og økosystemtjenester, bevart gjennom effektivt og hensiktsmessig forvaltede, økologisk representative og godt sammenhengende systemer av verneområder og andre effektive bevaringstiltak, og er en integrert del av landskapet.» Kravet om 10 prosent marint vern ble også bekreftet i FNs nye bærekraftsmål.
I det norske arbeidet med marint vern, før man ble enige om AICHI-målene, ble det i 2004 utarbeidet en marin verneplan, bestående av 36 områder innenfor Norges territorialgrense. Status i dag er at 3 av de 36 områdene i marine verneplans fase 1 er innvilget vern, og man har foreløpig ikke identifisert og prioritert områder som bør vernes utenfor territorialfarvannet, i henhold til Norges forpliktelse til konvensjonen for biologisk mangfold. Av Norges mål om å verne 10 prosent av våre marine områder innenfor vår økonomiske sone har vi så langt vernet 0,3 prosent, om man regner korallvernet som marine verneområder.