Skriftlig spørsmål fra Tove-Lise Torve (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1325 (2015-2016)
Innlevert: 17.06.2016
Sendt: 17.06.2016
Besvart: 24.06.2016 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Tove-Lise Torve (A)

Spørsmål

Tove-Lise Torve (A): Vil statsråden ta initiativ til at fylkeskommunene må ta med de med voksenrett i grunnlaget for opprettelse av linjetilbudene i de videregående skolene, og vil statsråden i så fall sørge for at fylkeskommunene blir økonomisk kompensert ved en evt. endring av praksisen?

Begrunnelse

Når fylkeskommunene avgjør om linjetilbudene ved de videregående skolene skal opprettes eller ikke, tar de utgangspunkt i antall søkere med ungdomsrett. Som eksempel kan nevnes Sunndal vidaregåande skole i Møre og Romsdal. Til høstens opptak var det for få med ungdomsrett som søkte byggfag og helsefag. Derimot var det mange med voksenrett som søkte, flesteparten av disse med fremmedkulturell bakgrunn. Det var altså mer enn nok elever totalt for å starte linjene. Det tok ikke fylkeskommunene hensyn til. Vedtaket ble å legge ned byggfag og helsefag. Slik får hverken elevene med ungdomsrett eller voksenrett disse linjetilbudene, og næringsliv og kommune mister et årskull med viktig kompetent arbeidskraft. En annen konsekvens er at flyktningene vi ønsker skal ta utdanning for å komme seg i arbeid, ikke får gjort dette fordi storsamfunnet ikke legger godt nok til rette. Problemstillingen er ikke enestående for Sunndal, men gjelder flere distriktskoler og distriktskommuner rundt om i landet.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Fylkeskommunens plikt til å etablere tilbud om videregående opplæring er regulert i opplæringsloven § 13-3, fjerde ledd, der det står:

"Fylkeskommunen skal planleggje og byggje ut det vidaregåande opplæringstilbodet under omsyn til blant anna nasjonale mål, ønska til søkjarane og det behovet samfunnet har for vidaregåande opplæring i alle utdanningsretningar og for ulike aldersgrupper, og under omsyn til ansvaret sitt for opplæring i fengsel og i sosiale og medisinske institusjonar og behovet for spesialundervisning".

Dette betyr at loven fastsetter noen hensyn fylkeskommunen skal tillegge vekt, samtidig som den understreker at det også er andre hensyn fylkeskommunen kan legge vekt på. I tillegg må fylkeskommunen selvsagt bygge ut tilbudet slik at den enkeltes rettigheter blir oppfylt, uansett om dette er ungdom eller voksne.
Loven pålegger ikke fylkeskommunen å legge vekt på søkningen til den enkelte skole, og det er en naturlig forståelse av loven at fylkeskommunen må vurdere den samlede søkningen i fylkeskommunen opp mot sitt samlede utdanningstilbud. Det vil være relevant for fylkeskommunen å legge vekt på blant annet økonomiske forhold, utnyttelse av lærerkompetansen, kommunikasjonsmuligheter og distriktshensyn, i tillegg til de hensynene loven nevner. Innenfor yrkesfaglige utdanningsprogram vil tilgangen på læreplasser også kunne være et relevant hensyn.
Vurderingen av disse sammensatte, og noen ganger motstridende, hensynene kan etter min oppfatning gjøres best i den enkelte fylkeskommune. Jeg mener det vil være uheldig å begrense den enkelte fylkeskommunes faglige skjønn utover det som følger av loven i dag.