Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:1269 (2016-2017)
Innlevert: 12.06.2017
Sendt: 13.06.2017
Besvart: 21.06.2017 av innvandrings- og integreringsminister Per Sandberg

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Har regjeringen beregnet de potensielle besparelsene dersom man pålegger nyankomne innvandrere, samt innvandrere som har fullført introduksjonsprogram og som lever på offentlige ytelser, å bosette seg i de deler av landet hvor det rimeligst å bo?

Begrunnelse

Oslos befolkning vokser raskt. Veksten skyldes nesten utelukkende innvandring samt vekst i antall 2. generasjon innvandrere. Tilflyttingen til Oslo kan ofte forklares med at innvandrere som har gjennomført introduksjonsprogram i andre deler av landet flytter til de største byene, i særlig grad til Oslo. Dette er mennesker uten jobb og som lever av offentlige ytelser. Oslo er landets dyreste kommune å bo i, og de offentlige ytelsene er derfor langt høyere enn andre steder i landet.

Per Sandberg (FrP)

Svar

Per Sandberg: Innvandrere er en sammensatt gruppe som i varierende grad har rett på offentlige ytelser i Norge. Jeg mener spørsmålet i første rekke er aktuelt for flyktninger, og jeg vil derfor svare for denne gruppen.

Alle med lovlig opphold i Norge kan i prinsippet etablere seg i den kommunen de selv ønsker. I tillegg fastslår sosialtjenesteloven at kommunene har plikt til å yte lovpålagte tjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Dette for å unngå at hjelpetrengende blir kasteballer mellom kommunene.

For flyktninger innvilget opphold i Norge gjelder det i praksis enkelte begrensninger. De aller fleste flyktninger som får opphold, har behov for bistand til bosetting i en kommune. Kommunene bestemmer selv om de vil bosette flyktninger, og ev. hvor mange de vil bosette. Etter bosetting har kommunen ansvar for tjenester til den enkelte flyktning, på linje med andre innbyggere. Kommunen får særskilte tilskudd til bosetting og integrering de første fem årene.

Når vi vurderer kostnader knyttet til bosetting og integrering av flyktninger, er det viktig å ha et langsiktig perspektiv. På lang sikt vil det være mest avgjørende at den bosatte kommer i arbeid og blir økonomisk selvforsørget. Det er ikke sikkert at bosted kommuner med lave bokostnader gir best mulig forutsetninger for å oppnå dette.

Noen flyktninger velger å bosette seg i en annen kommune etter gjennomført introduksjonsprogram, vanligvis 2 år. Disse velger gjerne en mer sentral kommune, og Oslo er den mest populære tilflyttingskommunen. Denne tendensen har imidlertid vært avtagende etter at introduksjonsloven ble innført, og det presiseres at de fleste blir boende i den kommunen de er bosatt i.

Dersom flyktninger ønsker å flytte til en annen kommune, og denne flyttingen er avtalt mellom kommunene, har vedkommende rett på sosiale tjenester i tilflyttingskommunen. Dersom flyttingen ikke er avtalt, kan tilflyttingskommunen avslå søknader med henvisning til at dette er bosettingskommunens ansvar, så lenge de mottar integreringstilskudd for vedkommende. Dette gir kommunene stor grad av kontroll over ev. merutgifter til sosialhjelp pga. tilflytting av flyktninger bosatt i en annen kommune.

Det er mange hensyn som kan ligge bak beslutningen om å flytte til en annen kommune etter endt introduksjonsprogram. Det kan f. eks. være lettere tilgang til arbeid og utdanning. I mange tilfeller ville det være både urimelig, men også til skade for integreringen, å pålegge flyktninger å bosette seg i en kommune med lavere bokostnader.

Vi har i dag ingen hjemmel for å pålegge personer med lovlig opphold å bosette seg i en bestemt kommune. Regjeringen har ikke beregnet potensielle besparelser ved tvangsflytting av personer som lever på offentlige ytelser til områder med lave boutgifter.