Skriftlig spørsmål fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1415 (2016-2017)
Innlevert: 30.06.2017
Sendt: 03.07.2017
Besvart: 20.07.2017 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Spørsmål

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Norske statsborgere utgjør en raskt synkende andel av vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler i Norge. Fagfolk har uttrykt bekymring for at internasjonalisering kan svekke sektorens evne til å opprettholde relevante profesjonsutdanninger for norske forhold, produsere relevant forskning for norske forhold og bidra til den hjemlige samfunnsdebatt.
Kan departementet redegjøre for om man har drøftet dette og vurdert om utviklingen er i tråd med norske interesser?

Begrunnelse

Professor Øyvind Østerud problematiserer i sitt innlegg «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter» (Aftenposten, 20. juni) den sterke internasjonaliseringen som har pågått i norsk akademia de siste årene. Han mener en viss internasjonalisering er selvsagt, men at det går en grense, som han antyder at nå kan være overskredet. Foruten bekymringene som fremgår i spørsmålet, problematiserer Østerud blant annet at norske akademikeraspiranter har begrenset mulighet til ansettelse og især fast ansettelse på grunn av sterk konkurranse fra utenlandske søkere, meget mulig i stor grad som følge av et relativt høyt norsk lønnsnivå. Denne utviklingen innebærer at universitetssektoren går glipp av forskere og vitenskapelig ansatte som behersker norsk språk og kjenner det norske samfunnet og derved kan forske på, forholde seg til og kommunisere med det.

I dette problemkomplekset kan det være grunn til å skille mellom det norske samfunnets interesser og samfunnsøkonomiske vurderinger på den ene siden og universitetenes interesser og bedriftsøkonomiske vurderinger på den annen side. Det er for eksempel en kjensgjerning at de aller fleste rangeringer av universiteter og utdanningsinstitusjoner opererer med ulike parametere for internasjonalisering som selvstendige og tungt vektlagte mål. Altså vil norske universiteter ha sterke insentiver for å internasjonalisere dersom de ønsker å komme godt ut på rangeringene – uavhengig av om internasjonaliseringen rent faktisk øker kvaliteten på utdanningen eller ikke. Både offentlige og private utdanningsinstitusjoner tiltrekker seg i dag bevisst utenlandske studenter og ansatte for å kunne klatre på disse rangeringene. Dette er en fornuftig bedriftsøkonomisk vurdering og i tråd med det enkelte universitets interesser. Imidlertid er det ikke klart at dette nødvendigvis er i samfunnet som helhet sin interesse og vil være samfunnsøkonomisk fornuftig. Østerud etterspør en gjennomtenkt strategi rundt spørsmålet om internasjonalisering. Da er det nok den samfunnsøkonomiske delen han mener er oversett – ikke den bedriftsøkonomiske. Et problem kan være at man fra politisk hold har vært for lite bevisst på at universitetenes egeninteresse ikke alltid samsvarer med samfunnets interesse – kanskje særlig i forbindelse med internasjonalisering. Det hører med til bildet at universitetssektoren finansieres av skattebetalerne, som derved bør kunne ha en berettiget forventning om at sektoren organiseres i tråd med deres og samfunnets interesser og ikke etter for eksempel bedriftsøkonomiske vurderinger som gjøres på det enkelte universitet.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Det er riktig at andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre øker blant FoU-personalet i Norge generelt, og blant ansatte ved universiteter og høyskoler spesielt. Beregninger fra NIFU viser at antall personer med innvandrerbakgrunn blant FoU-personalet økte fra rundt 5000 til rundt 9000 fra 2007 til 2014. Deres samlede andel av FoU personalet økte fra 14 % til 20 % i denne perioden. Men siden det var en vekst i forskningssektoren økte øvrig FoU-personale uten en slik bakgrunn nominelt i antall fra 29 059 personer til 35 644 personer.

Det er store variasjoner mellom institusjoner, fagområder og stillingskategorier i andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i universitets- og høyskolesektoren. Andelen er høyest ved universitetene i Bergen og Oslo samt NTNU med mellom 20 og 25 % blant det faste personalet, og lavest blant høyskolene og Nord universitet med mellom 10 og 15 %. I rekrutteringsstillinger og midlertidige forskerstillinger er den høyest ved NTNU og Universitetet i Tromsø med tett opp under 50 %, og lavest ved øvrige statlige høyskoler med 10 %. Høyest andel innvandrere finner vi innenfor matematikk og naturvitenskap og teknologi, og lavest innenfor humaniora, medisin og samfunnsvitenskap. 23 % av professorene hadde innvandrerbakgrunn, rundt 20 % i førstestillingene og i underkant av 10 % i de øvrige faste stillinger.

Jeg er enig med stortingsrepresentant Vedum i at det er viktig at vi har ansatte med god kunnskap om politiske og kulturelle forhold i Norge. Men det er også viktig å være oppmerksom på de aller fleste med innvandrerbakgrunn kommer fra land med lik kulturbakgrunn som den norske. Jeg er derfor ikke bekymret over omfanget av personer med innvandrerbakgrunn i faste stillinger som vi har nå. Med den veksten denne regjeringen har fått til i forskningssektoren er det heller ikke nødvendigvis slik at en økning av internasjonale forskere har gitt færre muligheter for norske akademikeraspiranter enn de hadde før.

Jeg finner det underlig at stortingsrepresentant Vedum påstår at internasjonaliseringen medfører at universitetssektoren organiseres etter bedriftsøkonomiske vurderinger som ikke er i samsvar med samfunnets interesser. En viktig del av samfunnsoppdraget til disse institusjonene handler om å ligge langt fremme i forskningsfronten, og helt i toppen på noen områder. Da er det helt vesentlig at vi har utveksling med forskere fra andre land og miljøer. Det bidrar til at norsk forskning er integrert i et internasjonalt akademisk fellesskap på tvers av landegrensene. Det er helt avgjørende for Norge som nasjon at vi selv skaper gjennombruddsforskning på nasjonalt viktige områder. At vi også raskt får tilgang til tilsvarende resultater internasjonalt for å kunne implementere dem i norsk samfunns- og næringsliv gjør at vi kan hevde oss i den internasjonale konkurransen.