Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1265 (2017-2018)
Innlevert: 05.04.2018
Sendt: 06.04.2018
Besvart: 16.04.2018 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Norge er et velferdssamfunn der mange har god økonomi, men mange sliter også med å få endene til å møtes, blant annet en del uføretrygdede.
Har statsråden en oversikt over hvor mange uføretrygdede, herunder dem med stønad som "ung ufør", som har en svakere økonomi enn det staten selv definerer som minstesatser for en akseptabel levestandard, og hva gjør regjeringen i tilfelle for å rette opp i disse forholdene?

Begrunnelse

Stortinget har ved flere anledninger diskutert uforutsette virkninger av uførereformen, blant annet konsekvenser av økt bruttoinntekt for bostøtte og egenandeler på ulike tjenester. Det finnes ulike tilskuddsordninger og skjermingsregler, men de er spredt på mange lovverk i flere sektorer og er krevende å få oversikt over.

I følge tall fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) vil personer med utviklingshemming og/eller andre store medfødte funksjonsnedsettelser kunne ha en svært stram økonomi. Det vises til eksempler på personer med stønad som "ung ufør", som gir ca. 17.200 kr utbetalt pr. mnd. Husleie i kommunale bofellesskap varierer, men kan komme opp i både 10.000 og 13.000 kr. Etter uførereformen er inntekten deres stort sett for høy til å komme inn under Husbankens bostøtteordning. Mange av husleiene er dessuten for høye til å kunne dekkes. Personer med ytelse som "ung ufør" kan dermed ha en økonomisk situasjon som er strammere enn det som defineres i statlige veiledende retningslinjer for økonomisk stønad (rundskriv A-1/17).

I følge NFU blir det også stadig vanligere at kommuner benytter egenandeler for omsorgstjenester. Egenandelsforskriften åpner for egenandeler for dem med inntekt over 2G, og som mottar omsorgstjenester utover personlig pleie og egenomsorg. Alle med "ung ufør" kom over inntektsgrensa etter uførereformen. Egenandelen skal likevel ikke være høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og forsørgeransvar, men "tilstrekkelig" er ikke definert.

I forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning er beløpet for enslige nå kr. 8. 463 pr, mnd., når bokostnader holdes utenfor. Veiledende sats for en enslig etter rundskriv A-1/17 er pr. 1. januar 2018 kr. 6.050. Da er utgifter til bolig, strøm, oppvarming, forsikring, innbo og utstyr ikke inkludert i de veiledende satsene.

Det ser med andre ord ut til at mange uføre, herunder personer med stønad som "ung ufør», kan ha en økonomi som er svakere enn det ulike statlige normer setter som minimum. Når man også pålegges egenandeler for kommunale omsorgstjenester, som i tillegg kan ha blitt høyere som følge av uførereformen, blir situasjonen enda vanskeligere for mange.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Jeg er enig med representanten Lise Christoffersens beskrivelse av Norge som et velferdssamfunn. Vi har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Det er mange som deltar i arbeidslivet og velstanden er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Sammenliknet med andre land har vi små inntektsforskjeller. Jeg oppfatter det slik at det er en bred politisk enighet om at virkemidler og velferdsordninger bør utformes slik at det skal lønne seg å arbeide. Samtidig skal inntektssikringsordningene gi økonomisk trygghet for de som ikke kan arbeide og for de som har lav inntekt.

Selv om Norge fortsatt har høy sysselsetting i internasjonal sammenheng, er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Vi må arbeide kontinuerlig for å inkludere flere i arbeidslivet. Dette fordi utenforskap svekker velferdsstatens bærekraft, forsterker fattigdomsproblemer og gir oss varige integreringsutfordringer. Vi registrerer at enkelte grupper har særlige utfordringer med å komme seg i arbeid. Regjeringen har derfor satt ned et sysselsettingsutvalg som skal se på årsakene til den svake sysselsettingsutviklingen vi har bak oss og foreslå tiltak som kan bidra til at flere kommer i arbeid, at flere får utnyttet sin arbeidsevne, og at færre får unødig langvarige stønadsforløp eller faller utenfor arbeidslivet på en varig stønad. Utvalget vil gi viktige innspill til innsatsen for økt inkludering i arbeidslivet. I tillegg arbeider vi med inkluderingsdugnaden der personer med nedsatt funksjonsevne, innvandrere og personer med "hull i CVen" vil bli viet spesiell oppmerksomhet.

Ettersom representanten spesielt nevner situasjonen til unge uføre, vil jeg innledningsvis kort presentere hovedtrekkene i regelverket for uføretrygd. Uføretrygd skal som kjent være en erstatning for bortfalt inntekt på grunn av uførhet, og den tilsvarer 66 prosent av tidligere inntekt. Personer uten tidligere inntekt eller med forholdsvis lav tidligere opptjening er imidlertid i tillegg sikret gjennom en minste årlig ytelse. Den tilsvarer 2,28 G (ordinær sats) for personer som lever sammen med ektefelle eller samboer, men likevel 2,33 G dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon. For andre tilsvarer den minste årlige ytelsen 2,48 G (høy sats).

Personer som er født uføre eller blir uføre i ung alder, har ofte ikke hatt mulighet til å prøve seg i arbeid. Disse får derfor en høyere ytelse enn andre uføretrygdede. Den høyere minsteytelsen gis til personer som har blitt uføre før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte, og som er klart dokumentert. Sivilstand avgjør størrelsen på minsteytelsen som ung ufør. Nivået på den minsteytelsen for uføretrygd (ung ufør) på 2,66 G (kr 246 252 i 2016 og 249 066 i 2017) for gifte/samboende og 2,91 G for enslige (kr 269 396 i 2016 og 272 475 i 2017). Ved utgangen av 2017 var det 325 900 personer som mottok uføretrygd, hvorav 67 900 personer med stønaden "ung ufør".

Representanten stiller spørsmål om det finnes oversikt over de med stønaden "ung ufør" som har en svakere økonomi enn det staten selv definerer som minstesatser for en akseptabel levestandard.

I Norge har ikke vi en klar definert inntektsgrense for fattigdom. Det er vanlig å bruke relativ lavinntekt som en indikator på fattigdom. Det tas da utgangspunkt i det generelle inntekts-nivået i befolkningen. Lavinntektsgrensen settes i et bestemt forhold til medianinntekten, vanligvis 60 prosent eller 50 prosent av medianinntekten. Medianinntekten er den inntekten som deler befolkningen i to like store deler, der den ene halvparten har lavere inntekt enn medianinntekten og den andre halvparten har høyere inntekt. Inntektsbegrepet omfatter de fleste kontante inntekter husholdningene mottar, dvs. summen av alle yrkesinntekter, kapital-inntekter og offentlige stønader, fratrukket skatt. Informasjon om registrert inntekt bør imidlertid også sammenholdes med informasjon om andre faktorer som påvirker husholdningens økonomiske ressurser, men som ikke omfattes av inntektsbegrepet. Dette gjelder blant annet verdien av offentlige tjenester, hjemmeproduksjon og verdien av egen bolig. I Norge vil verdien av offentlige tjenester kunne ha stor betydning.

EU bruker 60 prosent av medianinntekten som indikator på andel personer i risiko for fattigdom («at-risk-of-poverty»). Som en indikator på fattigdom tas det her utgangspunkt i vedvarende lavinntekt målt som gjennomsnittlig inntekt i en treårsperiode under en lavinntektsgrense satt ved 60 prosent av medianinntekten og ved bruk av EUs ekvivalensskala.

Siste tilgjengelig tall fra SSB viser at om lag 10 prosent av befolkningen (inkl. studenter) og 9 prosent (ekskl. studenter) har vedvarende lavinntekt i treårsperioden (2014-2016) ved bruk av EU-skala 60 prosent. I samme periode var det 9 prosent av de uføretrygdede (definert som at de mottok uførepensjon/-trygd alle tre årene) som hadde vedvarende lavinntekt, dvs. om lag samme andel av de uføretrygdede som av befolkningen som helhet. Uføretrygdede er med andre ord ikke overrepresentert i gruppen med vedvarende lavinntekt (de utgjorde om lag 7 prosent av de med vedvarende lavinntekt (ekskl. studenter)). Vi har imidlertid ingen informasjon om hvor mange av disse som mottok ytelse som "ung ufør".

Dersom man legger til grunn OECD-skala 50 prosent (som har en lavere lavinntektsgrense enn EU-skala), viser SSB at 5 prosent av befolkningen (inkl. studenter) og 1 prosent uføretrygdede (2014-2016) har vedvarende lavinntekt. Etter denne målemetoden er det en klart mindre andel uføretrygdede med vedvarende lavinntekt enn i befolkningen som helhet.

Stønaden "ung ufør" ligger som nevnt noe høyere enn satsene for minste årlig uføreytelse for andre, fordi denne gruppen ikke har mulighet til å opparbeide trygderettigheter basert på arbeidsinntekt. Uføreordningen er dermed utformet for å ivareta disse særskilt.

Som nevnt innledningsvis har vi har formet inntektssikringsordningene slik at de skal gi økonomisk trygghet for de som ikke kan arbeide og de som over tid har lav inntekt. Økonomisk sosialhjelp er en stønad som gis til personer som ikke er i stand til å sørge for eget livsopphold eller fordi trygden ikke strekker til.

Vi har fått utarbeidet en rapport som viser at færre uføretrygdede supplerte uføretrygden med økonomisk sosialstønad sammenlignet med andre grupper i befolkningen. Rapporten viser at 3 prosent av uføretrygdmottakere supplerte trygden med sosialhjelp i 2015. Mens mottakere av arbeidsavklaringspenger som supplerte med sosialhjelp utgjorde 9 prosent, utgjorde mottakerne av introduksjonsstønad og kvalifiseringsstønad som supplerte med sosialhjelp hhv. 39 og 43 prosent samme år.

Som den norske befolkning generelt kan noen med "ung ufør" havne i gruppen med lavinntekt og risiko for fattigdom. Selv om uføretrygd bare skal ytes dersom inntektsevnen er varig nedsatt, kan det senere skje endringer som påvirker personens inntektsmuligheter, dvs. inntektsevnen. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. Derfor er det viktig at det legges til rette for at de med en restinntektsevne kan ha mulighet til bruke den i inntektsgivende arbeid.

Uførereformen ble enstemmig vedtatt av Stortinget og trådte i kraft 1. januar 2015. Hensikten med ny uføretrygd er å sikre inntekt når arbeidsinntekt har falt bort. Samtidig er det viktig at også reglene for uføretrygden bygger opp under arbeidslinja. Det ble innført en ny, fleksibel og sømløs ordning for å kombinere uføretrygd med arbeidsinntekt. Personer med varierende arbeidskapasitet kan nå tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke lenger forholde seg til tidligere terskler i regelverket. De kan trygt ta arbeid uten at de risikerer en varig reduksjon i uføregraden dersom de "arbeider for mye". Siste tilgjengelige tall viser at per september 2017 var 19 pst. av alle personer med vedtak om uføretrygd registrert med et arbeidsforhold, fordelt på 5,7 pst. blant 100 pst. uføre og 73,9 pst. blant de graderte uføre. Som nevnt innledningsvis har vi nedsatt et sysselsettingsutvalg som skal foreslå tiltak som kan løfte deltakelsen i arbeidslivet for utsatte grupper. I Jeløy-plattformen har regjeringen tatt initiativ til en inkluderingsdugnad hvor målet er å få flere personer som i dag står utenfor arbeidslivet over i arbeid, og jeg har nå igangsatt dette arbeidet. Vi vil arbeide bredt med alle aktørene i arbeidslivet og i samfunnet i denne dugnaden. I tillegg vil jeg oppfordre alle som har en restinntektsevne til å ta den i bruk og at potensielle arbeidsgivere åpner opp dørene sine for de med særlige utfordringer.