Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:2700 (2019-2020)
Innlevert: 20.09.2020
Sendt: 21.09.2020
Besvart: 28.09.2020 av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

Bjørnar Moxnes (R)

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Hvorfor ble ikke advarselen fra operativ sjef for FOH om å ikke provosere Russland hørt da norske skip denne måneden seilte sammen med amerikanske og britiske krigsskip øst for Varangerfjorden; betyr denne seilasen at Norge har latt NATO endre vår sikkerhetspolitiske linje om beroligelse og lavspenning, og hva handler den nye avtalen om forsvarssamarbeid med USA om?

Begrunnelse

Da britiske og amerikanske krigsskip seilte langs Kola-halvøya i mai deltok ikke norske skip, og forsvarets operative sjef Rune Jakobsen forklarte i VG 11.7 at det ikke er ønskelig fra norsk side at andre NATO-land skal operere så nært Russland i Barentshavet. Denne praksisen for å ivareta lavspenning er del av de selvpålagte restriksjonene som har vært Norges sikkerhetspolitiske linje overfor Russland og i våre interesser i mer enn 70 år.
Denne uttalelsen fra Jakobsen må forstås som et varsko fra forsvarsfaglig hold, noe som støttes av professor ved Forsvarets Høyskole Tormod Heier, som 14.7 sier til VG at «Uttalelsen er en fagmilitær beskjed om at Norge er i ferd med å miste selvråderetten i nord.»
8. september meldte imidlertid Barents Observer at norske skip deltok i en britisk-ledet NATO-seilas der også amerikanske skip og danske fly var med, øst for Varangerfjorden og inn i russisk interesseområde. Denne seilasen må forstås som en overprøving og endring av den linja operativ sjef ga uttrykk for i intervjuet med VG, der han blant annet sa at «Vi prøver å fortelle våre partnere at Norge er NATO i nord. Russerne er vant til at norske fly og fartøyer er til stede i Barentshavet. Og at E-tjenestens fartøy «Marjata» seiler der. Det er lavspenning i praksis […] Sånn ønsker vi at det også er i fremtiden.»
I en artikkel i Breaking Defence 3.9 som handler om økt amerikansk tilstedeværelse i norsk farvann fremkommer det at det pågår forhandlinger om en ny forsvarssamarbeidsavtale med USA. I lys av USAs stadig mer konfronterende stormaktsrivalisering i norske nærområder er det grunn til å frykte at avtalen kan medføre endringer i norsk sikkerhetspolitikk, som kan stride med norske sikkerhetsinteresser.

Frank Bakke-Jensen (H)

Svar

Frank Bakke-Jensen: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 21. september 2020 med spørsmål fra stortings-representant Bjørnar Moxnes om hvorfor ikke advarselen fra operativ sjef for FOH om å ikke provosere Russland ble hørt da norske skip denne måneden seilte sammen med amerikanske og britiske krigsskip øst for Varangerfjorden, om denne seilasen betyr at Norge har latt NATO endre vår sikkerhetspolitiske linje om beroligelse og lavspenning, og hva den nye avtalen om forsvarssamarbeid med USA handler om.
Norsk sikkerhetspolitikk hviler på balansegangen mellom avskrekking og beroligelse. Vi ivaretar vår sikkerhet gjennom et sterkt nasjonalt forsvar og NATO-medlemskapet inkludert et tett bilateralt samarbeid med nære allierte. Vi beroliger i nord gjennom troverdig, transparent og forutsigbar tilstedeværelse. De lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk ligger fast.
Vi har over flere år sett en økning i militæraktiviteten i nord. På russisk side har den militære moderniseringen medført en styrking av kapasitetene i nord, og vi er vitne til et høyt militært aktivitetsnivå. Utviklingen på russisk side medfører at våre allierte viser økende interesse for å være til stede i nord. Alliert aktivitet og nærvær, også i nord, er positivt fordi norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk baserer seg på støtte fra allierte land i krise og krig. Slik støtte krever kunnskap om regionen og hva som kreves for å operere her. Norske og allierte styrker må derfor trene og øve i og utenfor Norge. Samtrening, i dette tilfellet sammen med fartøy og fly fra USA, Storbritannia og Danmark, gir et godt operativt utbytte, og gjør oss i stand til å virke sømløst sammen. Det bidrar til å øke troverdigheten av sikkerhetsgarantien vi har gjennom vårt alliansemedlemskap.
Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at den økende militære aktiviteten i nordområdene gjør balansegangen mellom avskrekking og beroligelse mer krevende. Vi har derfor løpende dialog med enkeltallierte og i NATO om hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk og våre retningslinjer for alliert aktivitet i Norge og i våre nærområder.
Sammen med allierte styrker overvåker vi og er til stede på NATOs nordlige flanke. Det er viktig at Norge viser tilstedeværelse i våre interesseområder, og er med på alliert aktivitet i våre nærområder når det er hensiktsmessig. Fra norsk side er vi opptatt av å bidra til å redusere spenningsnivået gjennom åpenhet og transparens. Dette kan for eksempel være gjennom informering om aktiviteter.
Ved seilasen i september hadde vi mulighet til å delta, og slik også være med på utformingen av en troverdig og transparent aktivitet i Barentshavet. Det er positivt at våre allierte viser evne og vilje til å bidra til sikkerhet i nord, og det er regjeringens politikk at Forsvaret skal samvirke med våre allierte i våre nærområder.
Norge har forsvarssamarbeidsavtaler både i NATO-rammen og med flere allierte enkeltland. Avtalene varierer i omfang og detaljeringsgrad, og flere av dem er fra tiårene etter at Norge i 1949 ble medlem av NATO. Forsvarssamarbeidet med USA er i en særstilling og er grunnleggende for norsk sikkerhet. For å videreutvikle og modernisere dette samarbeidet, pågår et arbeid med sikte på å få på plass en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid. Det er ikke satt noen dato for når den skal være ferdigforhandlet. Et tett forsvarssamarbeid med USA bidrar til å ivareta norske sikkerhetsinteresser, og vil utvikles i tråd med de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk, som det er bred oppslutning om i Stortinget. En ferdig avtale vil legges frem for Stortinget før ratifikasjon.