Svar
Ingvild Kjerkol: Jeg ønsker innledningsvis å påpeke at det skriftlige spørsmålet som representanten viser til i dokument nr. 15:775 (2021-2022), og mitt svar på dette spørsmålet, handler om situasjonen til danskutdannede medisinkandidater som har søkt om autorisasjon som lege i Norge uten å ha fullført den avsluttende praksisperioden kalt KBU i den danske grunnutdanningen. Disse medisinkandidatene har av ulike grunner ventet lenge på å få sine søknader behandlet. Det var i forbindelse med situasjonen til denne gruppen at det i midten av januar ble gjennomført et møte mellom Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og representanter for de medisinske fakultetene i Norge som skal gi et faglig råd om de danske utdanningene til direktoratet. Dette møtet var vellykket, og søknadene til denne gruppen vil snart bli behandlet.
Forholdet som representanten viser til i det aktuelle spørsmålet er knyttet til leger som er i en annen situasjon. Disse legene har fått autorisasjon i Norge og ønsker å slippe hele eller deler av den første delen av den norske spesialistutdanningen i medisin, kalt LIS1, fordi de mener at de allerede har gjennomført en liknende praksistjeneste som ledd i sin grunnutdanning i medisin.
Representanten viser i begrunnelsen til at "det er sjølvsagt rett og nødvendig å setje strenge utdannings- og kompetansekrav til legar som skal praktisere i Noreg. Det virkar likevel til å vere brei semje, også frå Helsedepartementet, om at den danske legeutdanninga er av høg kvalitet og i stor grad lik den norske både i oppbygging og innhald". Representanten er her inne på kjernen i problemstillingen. Situasjonen til disse legene handler ikke om de skal få autorisasjon som lege i Norge eller hvilke synspunkter norske myndigheter eventuelt skulle ha om den danske utdanningen. Disse legene har fullført den danske grunnutdanningen i medisin, og kvalifiserer derfor automatisk til autorisasjon i Norge som en konsekvens av reglene som følger av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv. Problemstillingen er knyttet til om legene skal kunne telle praksisen som de har fullført som ledd i den utenlandske grunnutdanningen, som del av den norske spesialistutdanningen.
LIS1 er første del av den norske spesialistutdanningen for leger. Det følger av dagens praksis at deler av grunnutdanningen tatt i et annet land ikke kan telle som del av LIS1. Departementet sendte 10. desember 2021 et brev til Helsedirektoratet hvor det ble avklart at denne praksisen skal opprettholdes. I dette brevet, som også er sendt til Legeforeningen, tar departementet stilling til om EØS-regelverket legger noen føringer for denne praksisen:
«Departementet har kommet til at EØS-retten ikke regulerer spørsmålet om vi kan eller må vurdere søknader om godkjenning av deler av grunnutdanningen i andre land (slik som for eksempel KBU), som del av spesialistutdanningen. Staten har etter EØS-retten et handlingsrom og står fritt til å bestemme organiseringen av utdanningen. Vi viser til at dette ikke er et spørsmål om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, men er et spørsmål om akademisk innpassing. Det søkes ikke om tilgang til et lovregulert yrke, men om å bli innpasset på et spesielt sted i spesialistutdanningen. Akademisk godkjenning er verken regulert av direktivet eller av EØS-avtalen. EFTA-domstolens uttalelser i sak E-3/20 og E-4/20 gjelder tilgang til regulerte yrker og er derfor ikke relevante for spørsmålet om innpassing i den norske spesialistutdanningen.»
Det fremgår av dette avsnittet at departementet har kommet til at det ikke er noen føringer i EØS-regelverket for hvordan man fra norsk side skal forholde seg til spørsmålet om praksiserfaring fra andre EØS-land skal kunne telle som del av LIS1. Som nevnt i avsnittet er heller ikke sak E-3/20, som er den såkalte Lindberg-saken, relevant for dette spørsmålet.
Departementets vurdering er med andre ord at det er handlefrihet i spørsmålet om praksiserfaring tatt som del av den medisinske grunnutdanningen, eksempelvis KBU, kan telle som del av LIS1. En sentral forutsetning for hvordan vi løser dette er imidlertid at løsningen som velges må gjelde likt for alle. Vi kan ikke lage særordninger som kun gjelder for danskutdannede leger. Endringer i regelverket må minimum gjøres gjeldende for alle EØS-utdannede leger.
Årsakene til at departementet har valgt å opprettholde dagens praksis framgår også i brevet til direktoratet:
• «Det er uklart om det er mulig å skille mellom praksisperioder gjennomført etter cand.med. og praksisperioder som er fullført som en integrert del av cand.med.-utdanningen. Vi kan komme i en posisjon der vi må åpne for at alle EØS-utdannede kan sende inn søknad til direktoratet om å få fritak fra hele eller deler av LIS1 på bakgrunn av praksis tatt som del av grunnutdanningen.
• Dersom man skulle gi utenlandskutdannede krav på fritak fra LIS1 på bakgrunn av praksiserfaring gjennomført under grunnutdanningen, vil det kunne bety at også norskutdannede leger må få en tilsvarende mulighet.
• Det ville vært svært ressurskrevende for Helsedirektoratet å måtte behandle et stort antall søknader om fritak. Vi viser her til at om lag 1 150 leger, med stor variasjon i utdanningsbakgrunnen, starter i LIS1-stilling hvert år.
• En slik situasjon ville kunne ført til at en betydelig andel, om ikke flertallet, av leger som får LIS1-stilling, også skulle hatt fritak for ulike deler av tjenesten. Dette ville vært svært krevende for tjenestene å forholde seg til og planlegge rundt, all den tid de i mange tilfeller er avhengig av arbeidskraften som LIS1-legene utgjør, spesielt i distriktene.
• En slik endring ville i praksis lagt betydelige skranker på utformingen av LIS1-ordningen og hvilke læringsmål som kan inkluderes om vi fra norsk side må ta hensyn til hvilken praksiserfaring leger har med seg fra ulike medisinutdanninger.
• En slik utvikling ville sannsynligvis ikke være bærekraftig og ville kunne tvunget fram en innholdsmessig omlegging eller avvikling av LIS1-ordningen.»
Departementets konklusjon i denne saken er basert på at Regjeringen fortsatt ønsker å opprettholde LIS1 som en felles første del av legenes spesialistutdanning. Dersom man skal lage unntaksordninger som innebærer at danskutdannede leger skal få fratrekk for praksiserfaring som de har tilegnet seg i løpet av grunnutdanningen, må tilsvarende også gjøres gjeldende for øvrige EØS-utdannede leger, herunder muligens også norskutdannede leger. I så fall vil det være få, om noen, leger som vil fullføre de 18 månedene som LIS1-tjenesten varer.
I dag har over halvparten av legene som får autorisasjon i Norge utdanning fra utlandet. 64 prosent av legene som søkte LIS1-stilling våren 2021 hadde utdanning fra utlandet, 56 prosent av disse fra andre EØS-land. Løsningen som Legeforeningen og Norsk medisinstudentforening foreslår vil derfor ha som konsekvens at flertallet av legene som ønsker å bli spesialist i Norge vil kunne ha rett til å hoppe over LIS1 og starte rett i LIS2/3 og deretter gjennomføre de manglende læringsmålene i LIS1 parallelt mens de fullfører resten av spesialistutdanningen.
Dette ville ført til en situasjon der norskutdannede leger blir forskjellsbehandlet sammenlignet med EØS-utdannede leger. Det ville neppe vært rettferdig overfor de norskutdannede om de ikke hadde fått samme mulighet til å la praksis fra grunnutdanningen telle som del av spesialistutdanningen.
Løsningen som Legeforeningen og Norsk medisinstudentforening foreslår er således ikke gjennomførbar, og ville undergravd dagens struktur og innretning på spesialistutdanningen. Dette gjelder særlig ordningen med LIS1 som en obligatorisk første del av legenes spesialistutdanning.
Jeg minner også om et av formålene med å ha LIS1, er å sørge for at legespesialister som skal jobbe i Norge har erfaring fra og kjennskap til norsk kommune- og spesialisthelsetjeneste. Selv om mange leger med utenlandsk utdanning har gjennomført praksisperioder på et høyt faglig nivå ved både sykehus og primærhelsetjeneste i aktuelle utdanningsland, som del av sin grunnutdanning, så vil ikke disse praksisperiodene gi legene erfaring og kunnskap om de norske helse- og omsorgstjenestene.
Som det framgår av punktene over så er det ikke mulig å forene dagens struktur og innretning på spesialistutdanningen, med LIS1 som en obligatorisk første del, med ordninger som skal gi ulike grupper leger fritak for praksis som de har tatt som del av grunnutdanningen. I denne sammenhengen er det også viktig å ta med seg at ordningen med LIS1-stillinger har en viktig funksjon for legerekruttering til distriktene.
Selv om det er uaktuelt å følge opp foreningenes foreslåtte løsning, så må vi ta på alvor at legene som denne saken handler om, har valgt å bosette seg i kommuner med rekrutteringsutfordringer. Tilbudet til pasientene kunne vært dårligere uten disse legene. Jeg mener derfor at vi må undersøke nærmere om det finnes andre løsninger som kan bidra til at leger som av ulike årsaker ikke ønsker å starte på spesialistutdanningen, og som er kvalifisert til å arbeide selvstendig som allmennleger, kan fortsette i jobben sin som fastlege.
Per i dag tillater ikke regelverket dette. Regelverket er begrunnet i et ønske om at fastleger skal være spesialister i allmennmedisin eller under spesialisering. Dette for å sikre at leger med et viktig samfunnsoppdrag har tilstrekkelig kompetanse. Allmennleger jobber mer alene enn leger i andre deler av helsetjenesten. I utgangspunktet kan de derfor først praktisere selvstendig for trygdens regning når de starter på spesialistutdanningen.
Jeg vil derfor vurdere en løsning for at legene som ikke ønsker å fullføre LIS1, men som er kvalifisert til å arbeide selvstendig som allmennleger, skal kunne fortsette å jobbe som fastleger. En slik eventuell løsning vil gå på bekostning av dagens kompetansekrav og må derfor ha en hensiktsmessig avgrensning og kun benyttes i særskilte situasjoner.
Når vi nå skal se nærmere på om det er mulig og ønskelig å etablere en slik løsning, må vi også vurdere eventuell effekt på kvaliteten i tilbudet slik at vi unngår å sette oss i en situasjon der kommuner med rekrutteringsutfordringer gjennomgående ender opp med å tilsette mindre kvalifiserte leger enn øvrige kommuner. Dette vil i så fall kunne ha negative konsekvenser for tjenestetilbudet i disse kommunene og for videre rekruttering.
Jeg har nedsatt en helsepersonellkommisjon, som skal se på tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde nok kvalifisert fagfolk i helse- og omsorgstjenesten. Det er naturlig at kommisjonen vurderer om kommunenes behov for leger er av en slik art at det er nødvendig å lempe på dagens kompetansekrav til allmennlegene. En eventuell løsning der leger som ikke ønsker å fullføre LIS1 får fortsette å jobbe som fastleger, bør i første omgang ikke vare lenger enn kommisjonens arbeid. På denne måten kan vi bygge eventuelle senere løsninger på kommisjonens helhetlige gjennomgang.
Avslutningsvis ønsker jeg å gjøre representanten oppmerksom på at departementet for tiden vurderer hvordan vi kan opprette LIS1-stillinger med bindinger til enkelte spesialiteter med rekrutteringsutfordringer, jf. Prop. 1 S (2021–2022). I denne forbindelse vil jeg også vurdere om og på hvilken måte det eventuelt kan lyses ut LIS1-stillinger som kan ha en lokal profil som stimulerer til rekruttering i distriktene og som kan tilpasses hverdagen og kompetansen til erfarne leger som har jobbet lenge som fastleger i kommuner med rekrutteringsutfordringer. Slike LIS1-stillinger vil forhåpentligvis kunne bli et attraktivt rekrutteringsvirkemiddel som kommuner kan benytte seg av for å tiltrekke seg motiverte kandidater til spesialisering innen allmennmedisin.