Spørsmål
Heikki Eidsvoll Holmås (SV): På klimatoppmøtet i København i 2009 lovet rike land minst 100 mrd. dollar årlig i klimafinansiering til fattige land innen 2020. Løftet har vært veldig viktig for å bygge tillit mellom rike og fattige land i klimaforhandlingene, og det har vært viktig for klimaets skyld. Vi i rike land må bare krysse fingrene og håpe at fattige land ser at energirevolusjonen er mer basert på fornybare energikilder enn det vår egen utvikling har vært. Derfor betyr klimafinansiering støtte til fornybar elektrifisering av landsbygden, leselys til barn, strøm til kuvøser på sykehus og næringsutvikling. Vi vet samtidig at fattige land rammes hardest av klimaendringene. Derfor betyr klimafinansiering at fattige land kan få støtte til å tilpasse jordbruket sitt til klimaendringene. Det er viktig i en verden som skal sørge for nok mat til alle i klimaendringenes tid.
Nå går det mot klimatoppmøtet i Paris. Regjeringen har foreslått at Norge skal reise til klimaforhandlingene med et kutt i kofferten på til sammen 1,5 mrd. kr i støtte til fattige lands klimainnsats. Over 1 mrd. kr er dette kuttet på budsjettet til utenriksminister Børge Brende, som han er ansvarlig for. Regjeringen har begrunnet det kraftige bistandskuttet med flyktningkrisen. Men alvorlig talt, verden må klare å håndtere mer enn én krise.
Hvorfor vil statsråd Børge Brende trappe ned klimastøtten til fattige land når Norge og andre rike land har lovet å trappe den opp? Er det ikke nettopp sånne løftebrudd som ødelegger tilliten som trengs mellom rike og fattige land for å få til en best mulig avtale i Paris?