Hovedinngangen, eller vestibylen, før ombyggingen på 1950-tallet. Selv om den gamle paradetrappen er revet har vestibylen beholdt sitt særpreg. Taket er vakkert dekorert med geometriske mønstre. Foto: O. Væring, 1905.
Langlet hadde sansen for detaljer
Stortingsbygningen er rik på detaljer både utenpå og inni. Overalt ser man spor etter Langlets fantasifulle dekor, en sammenblanding av stilarter, nytt og gammelt.
For å symbolisere deres viktige betydning er publikumsdørene fra Karl Johans gate rike på detaljer og utsmykninger. Fotograf ukjent, ca. 1950.
Tar man seg tid til å studere stortingsbygningens fasade, ser man hvor rik den er på dekorative detaljer. Vinduene varierer i form og grad av dekor for å symbolisere rommenes betydning på innsiden. Dørene har ulik grad av storslagenhet – fra det seremonielle inngangspartiet på Løvebakken og de tre store dørene inn til publikumsgalleriet, til de mer hverdagslige inngangene. Andreaskors og rosetter går igjen i ornamentene. Det hele er fantasifullt utformet og kombinerer ulike stilarter. Langlet uttalte selv at han ikke ville være bundet av stiler – han anvendte seg av det han syntes passet best, stilmessig og funksjonelt.
Stortingssalen var opprinnelig hvitmalt, for å gi best mulig lys. Trearkitekturen, med andreaskors og eikeløvsblader, gir assosiasjoner til stavkirker og norsk byggetradisjon. Fotograf ukjent, ca. 1875.
Langlet hadde en forkjærlighet for farge og kontraster. Den gule teglstenen, som Langlet importerte fra Flensburg og som til da hadde vært ukjent i Christiania, er et eksempel på dette. Innendørs finner vi Langlets dekorative elementer i alle rom. «Överalt kan vi märka, att han in i minsta detalj haft ett finger med i spelet», skriver Birgit Astrup i sin studie av stortingsbygningen.
Langlets verdiskala
Samklangen mellom det ytre og det indre og repetisjonen av motiver og dekor skaper en enhetlighet i bygningen, skriver Astrup. Langlet hadde et indre system og en tanke om systematisering av former og funksjoner.
Eidsvollsgalleriet, eller Stortingets forsamlingssal, var det største oppholdsrommet i stortingsbygningen. Legg merke til løvehodene i takdekoren, som sammen med løvehoder i den gamle hovedtrappen repeterte symbolikken fra Løvebakken. For å gi godt lys og forlengelse av rommet plasserte Langlet store speil på veggen vis a vis vinduene. Foto ca. 1905.
Alle rommene inne i bygningen var skapt innenfor en verdiskala. Rommenes betydning ble fremhevet med dekor på vegger og i tak. Dører med glassdekor førte inn til rom med viktige funksjoner, slik som stortingssalen. Dører med mønster i tre symboliserte andre viktige rom av mindre seremoniell betydning. Deretter fulgte enklere dører til mer allmenn benyttelse.
Møblene fulgte samme prinsipp, fra de representative til de mer funksjonelle, med ulik grad av mønster i treverket. Sansen for detaljer utspilte seg både i treverk, i mur og på de malte flatene. Inne i stortingssalen repeterte Langlet rosettene og andreaskorsene fra fasaden.
7. juni-rommet, eller værelset for utlagte saker, lå mellom stortingssalen og presidentkontorene. Dørenes utforming og dekorasjonene på vegger og i tak vitner om høytidelighet. Foto: O. Væring, 1905.
Dekoren i stortingssalen gir assosiasjoner til stavkirker og norsk byggetradisjon, og er ifølge Astrup kanskje det eneste norske elementet i Langlets arkitektur. Lagtingssalen var utført i enklere dekor, men med en rekke av elementene fra stortingssalen.
Foruten fasaden, er historisk sal et eksempel på håndverksmessig fint murarbeid. Kombinasjonen av lys og mørk teglsten skapte lys- og skyggeeffekter og med dette ville Langlet gi muren et levende uttrykk.
Historisk sal gir også assosiasjoner til kirkearkitektur med sin kryptlignende form. Både de kryptlignende hvelvingene og rotundene var, ifølge Astrup, en eksperimentering med en idé som til slutt ga seg uttrykk i Langlets tolv sentralkirker.
Under ombyggingen på 1950-tallet ble det vakre murverket i historisk sal avdekket. Foto: Teigens fotoatelier, ca. 1950.
For Langlet var stortingsbygningen et mellomspill, det var sentralkirkene som var hans kongstanke. Men som stortingsbygningen, fikk også sentralkirkene hans en blandet mottakelse.
Stortingsbygningen er en meget personlig skapelse. Den er et selvstendig monument over arkitektur i stilforvirringens tid, som bærer sterkt preg av sin opphavsmann. Han forsøkte å samle alle de stilelementene han hadde anvendt, sette dem i system og dermed skape en ny stil, skriver Astrup om Langlet. (Birgit Astrup, «Stortingsbygningen i Christiania», s. 221. Magistergradsavhandling i kunsthistorie, UiO, 1972.)