Utenriksminister Børge Brende [10:05:33]: Fjorårets utenrikspolitiske redegjørelse ble omtalt som mollstemt. Jeg skulle gjerne holdt årets redegjørelse i et litt lysere toneleie.

Heldigvis er det positive ting å berette: fra bedring av levevilkår, utdanning og helse for millioner av fattige, via seier for demokratiet i Gambia, fortsatt fremgang for freden i Colombia og Sri Lanka og flere skritt fremover i kampen mot ISIL, til normalisering av forholdet til Kina.

Men vi må ta inn over oss helheten i det utenrikspolitiske bildet. Den internasjonale uroen har satt seg og utfordrer oss på enda mer grunnleggende måter enn vi erfarte i fjor.

Krisene i Midtøsten og Nord- og Vest-Afrika stikker dypt. De fortsetter å ta tusener av menneskeliv, motiverer brutal terror og sender store folkegrupper på flukt. Statssystemet i regionen som i stor grad ble formet av europeiske stormakter tidlig i forrige århundre, er under sterkt press. Syria-konflikten har pågått lenger enn annen verdenskrig. Jemen har kommet i skyggen av andre konflikter, men rommer menneskelige lidelser av ufattelige dimensjoner. Faren er stor for at midlertidige fremskritt i konfliktrammede regioner følges av nye og dypere kriser for skjøre statsdannelser, med tragiske resultater for lokalbefolkningen.

I fjor krysset 180 000 mennesker Middelhavet for å nå Italia. Den politiske, økonomiske og demografiske utviklingen som skapte den første store flyktning- og migrasjonsbølgen, forblir alvorlig. Selv om migrasjon fra Tyrkia mot Europa ble redusert i 2016, vil migrasjon fortsette å utfordre oss også fremover.

Terrortrusselen har blitt en del av Europas sikkerhetsutfordringer og viser sammen med migrasjonsutfordringene hvor tett vår egen sikkerhet er flettet sammen med konfliktområdene sør og øst for Middelhavet.

Konflikten i Ukraina pågår for fullt. Nylig erfarte vi ny eskalering med tap av menneskeliv. Polarisering og konflikter øker i mange land i Øst-Europa, på Balkan og i Tyrkia. Presset på regionen fra et mer aggressivt Russland vokser, mens vi ser et mer innadvendt EU, som sliter med oppslutning og samhold i mange land.

Finanskrisen og dens etterdønninger forsterket turbulensen i en globalisert økonomi som ikke har greid å gjenvinne den opprinnelige vekstkraften, en vekstkraft som er nødvendig for å skape de jobber og sikre den stabiliteten vi alle ønsker. De vestlig-ledete forsøkene på å fremme demokrati og stabilitet i sårbare stater sør og øst for Middelhavet siden 2001 har ikke skapt de ønskede resultatene. Invasjonen av Irak var mislykket og fikk store negative ringvirkninger. Autoritære regimer fester grepet i stabilitetens navn. Fremme av demokrati og menneskerettigheter møter motvind.

Brexit og den politiske utviklingen i USA illustrerer hvordan politiske maktsentra mister kontakten med store velgergrupper. Bølger av populisme, mobilisering mot migrasjon og misnøye med økonomisk politikk truer med å svekke politiske institusjoner og stabilitet. Utviklingen truer med å slå sprekker i den liberale verdensordenen som er bygd opp de siste 70 årene. Mens vi lenge nærmest har tatt for gitt en stadig styrking av denne verdensordenen, spør vi oss nå om hvordan den kan opprettholdes.

Problemene fordypes gjennom en kaotisk global informasjonseksplosjon. Våre forestillinger om sant og usant, rett og galt, utfordres. Stadig flere orienterer seg i verden via uredigerte, lett manipulerbare informasjonsplattformer. Faren øker for at individer og grupper murer seg inne i egne ekkokammer. Mer enn noen gang trenger vi en kritisk offentlighet preget av sannhetssøkende debatt, mens vilkårene for dette undergraves flere steder.

Til sammen utfordrer dette mye av det vi har oppnådd siden annen verdenskrig. Men nettopp når det stormer rundt oss på denne måten, er det viktig å være oss bevisst de seirene vi har vunnet, og de institusjonene verdenssamfunnet har bygd opp de siste 70 årene. Det er dette som gir oss både plattform, motivasjon og retning i arbeidet for å fremme norske interesser og for en verdensorden som ivaretar de grunnleggende verdiene, som betyr så mye.

For det første: Enten vi bruker globale, europeiske eller norske briller, har verden gjort enorme fremskritt siden 1945. I kjølvannet av to verdenskriger med titalls millioner drepte har vi stein på stein, steg for steg, år for år, bygd en verdensorden som har sikret stabilitet, fred, trygghet, frihet, demokrati og velstand for stadig større deler av verdens raskt voksende befolkning, med FN-pakten, folkeretten og en omfattende vev av internasjonale institusjoner som fundament.

For det andre: Den frie verdens seier i 1990 illustrerte sprengkraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter som et gradvis mer universelt normgrunnlag for moderne nasjonalstater. Ingen skal si at disse normene ikke utfordres i dag, men FNs menneskerettighetskonvensjoner står støtt. Trusler mot og brudd på menneskerettighetene er ikke en ny normal, men avvik fra den grunnleggende normen som våre politiske samfunn bygger på.

For det tredje: Slutten på den kalde krigen innebar også slutten på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer. Vi nærmet oss en felles økonomisk virkelighetsforståelse basert på liberale økonomiske prinsipper, frihandel og et fritt næringsliv, innenfor forsvarlige multilaterale rammer.

For det fjerde: I et historisk perspektiv har den økonomiske veksten de siste syv tiårene vært uten sidestykke. Veksten har også blitt fordelt – på ingen måter perfekt, men på en måte som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom.

For det femte: Svart røyk fra fabrikkpiper var lenge positive uttrykk for økonomisk aktivitet og en jobb å gå til. De siste tiårene har verdenssamfunnet tatt inn over seg økosystemenes sårbarhet, at naturen har en tålegrense, og at klimaendringene er en av de aller største truslene mot fremtidige generasjoners velferd og trygghet. Klimaenigheten fra Paris 2015 og ratifiseringen av avtalen i fjor, de nye bærekraftsmålene og det omfattende byggverket av globale og regionale miljøavtaler representerer miljøpolitiske kvantesprang sammenlignet med situasjonen for bare noen tiår siden.

Til sammen utgjør disse fem punktene en historisk imponerende europeisk og global orden som sørger for at stadig flere av verdens borgere nyter godt av fred, frihet, demokrati og velferd.

Å videreutvikle disse pilarene for global orden går helt til kjernen av norske interesser. Norge har deltatt aktivt i utviklingen av dette byggverket. Vi har plassert oss godt og virkelig brukt de mulighetene denne verdensordenen har gitt oss. Vi er godt integrert i europeisk økonomi og slår godt fra oss i den globale økonomiske konkurransen. Norge setter klare fotavtrykk som teknisk avansert og fremtidsrettet ressursnasjon på områder som energi, finans, skipsfart, sjømat og den blå økonomien.

La meg gi noen eksempler: Vi bygger på vår maritime tyngde og er verdensledende innenfor fremtidsnæringer som grønn skipsfart og industriell og bærekraftig sjømatproduksjon. Verden ser til Norge når vi går foran med f.eks. en fremsynt elbilpolitikk.

Jeg vil også nevne CEPI, den nye koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon. Her viser igjen Norge lederskap på det globale helseområdet. CEPI er en offentlig–privat koalisjon som skal utvikle vaksiner mot epidemier og pandemier, og på andre måter forebygge fremtidige helsekriser. Initiativet har vakt stor internasjonal oppmerksomhet, og hovedkvarteret blir i Oslo.

Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt. Hvordan forstår, tolker og håndterer vi disse endringene?

I fjorårets redegjørelse omtalte jeg det som en voksende uforutsigbarhet og sårbarhet at vi ikke lenger kan ta fortsatt fremgang for gitt. Jeg tror mye av uroen som brer seg nå, henger sammen med den store optimismen som preget vår del av verden fra 1990 og utover. Noen spådde til og med slutten på historien, i betydningen at Vesten hadde vunnet, ingen rivaliserende systemer ville på nytt kunne utfordre demokratiet, friheten og markedsøkonomiens seiersgang verden over.

Vi spør oss derfor om dagens konflikter og uro er midlertidige tilbakeslag på en vei mot en stadig bedre og tryggere verden, eller om vi opplever en ny normal, en verden som blir farligere, mer ustabil og mer uforutsigbar. Det er dessverre lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå, vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.

I altfor stor grad har vi tatt demokratiets seiersgang for gitt. Vi har trodd på rasjonaliteten, en opplyst samfunnsdebatt og våre politiske systemers evne til å håndtere globalisering og fordele globaliseringens gevinster til alle folkegrupper, på demokratiets evne til nærmest automatisk å dyrke frem de beste lederne, og tilsvarende på de store samfunnsbærende politiske partienes evne til fornyelse og samfunnsbygging.

Vi var ikke godt nok forberedt på hvor raskt migrasjonsbølgene, voksende terrorfare, økonomisk og sosial fremmedgjøring og manglende fremtidshåp setter selv de mest robuste samfunnssystem under press. Dette er dagens virkelighet, når Europa de nærmeste månedene står foran en rekke viktige valg som kan drive oss lenger unna de politiske visjonene vi har arbeidet så hardt for å realisere.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi mobiliserer for å konsolidere demokratiet og verdiene vi bygger på, gjenvinne momentum i møte med egne utfordringer og det krevende konfliktbildet sør for og øst i Europa, revitalisere det imponerende byggverket av institusjoner som gjør oss langt bedre rustet til å løse kriser enn vi har opplevd i tidligere epoker, og steg for steg sikre at de storpolitiske brottsjøene siden 2014 blir et kort og lærerikt mellomspill og ikke den nye normalen i internasjonal politikk.

Verdiene og de grunnleggende norske interessene ligger fast, men utfordringene i verden rundt oss fordrer kontinuerlig refleksjon rundt grunnlaget for utenrikspolitiske valg og hvordan vi prioriterer.

Når jeg nå går fra analyse til politisk handling, vil jeg fremheve følgende fem pilarer:

For det første: Vi må prioritere det viktigste: sikkerhet, trygghet og velferd for norske borgere og det norske samfunnet. Dette står i sentrum når regjeringen snart legger frem Veivalg-meldingen. Vi skal være en tydelig, gjenkjennelig og forutsigbar venn av våre venner og allierte. Det transatlantiske samarbeidet møter nye utfordringer, men er viktig som aldri før. Vi øker investeringene i Forsvaret, i samfunnssikkerhet, og står sammen med nære allierte i omstillingen av NATO.

For det andre: Vi må styrke de allerede gode forbindelsene med allierte og venner i våre nærområder. Det nordiske fellesskapet er særs viktig. Europeiske tungvektere som Tyskland, Frankrike og Storbritannia er sentrale handelspartnere, og de blir stadig mer relevante sikkerhetspolitiske ankerfester for Norge. I 2017 er G20 en viktig plattform for å fremme norske interesser og internasjonalt samarbeid. Tyskland, som er leder for G20 i år, har invitert Norge som gjesteland. Den tyske invitasjonen kommer fordi Norge og Tyskland står hverandre nært i synet på verden rundt oss, og fordi vi allerede samarbeider om løsningen av mange globale problemer.

For det tredje: Vi fortsetter å bygge det norske samfunnet. Utenriks- og innenrikspolitikk henger stadig tettere sammen. En solid økonomi og et sterkt og modent demokrati er unike ressurser i møte med utenrikspolitisk turbulens. Vi fører en offensiv interessepolitikk, med kamp mot proteksjonisme og effektiv støtte til et stadig mer globalisert norsk næringsliv. Vi legger senere i vår frem historiens første stortingsmelding om havets rolle i utenriks- og utviklingspolitikken. Sammen med den nylig fremlagte nasjonale havstrategien viser dette sterk og innovativ interessepolitikk på områder hvor Norge spiller en viktig rolle i verden.

For det fjerde: Det har aldri vært viktigere å investere i verdiene samfunnet vårt bygger på, og som vi ønsker at andre land skal gjenkjenne som sentrale trekk ved Norge: frihet, menneskerettigheter, demokrati, likestilling, rettferdighet og respekt for miljøet. De utgjør kjernen i den norske samfunnsstrukturen og i vårt internasjonale engasjement. Dette har i sin tur gitt tunge norske bidrag til realiseringen av FNs bærekraftsmål, hvor fredsskaping, global utdanning og global helse er sentrale norske prioriteringer.

For det femte: Vi vil ytterligere styrke vår rolle og profil som et land som søker gode samarbeidsløsninger og investerer tungt i disse – i nærområdene, i Europa og globalt. Bare slik kan vi være en troverdig støttespiller for sentrale internasjonale institusjoner som nå er under større press enn noen gang siden annen verdenskrig.

Disse fem punktene gir essensen i regjeringens utenrikspolitikk i møte med dagens ytterst krevende omgivelser: ansvarlig realisme – realisme fordi det utenrikspolitiske alvoret fordrer prioritering av nasjonale interesser, grunnleggende sikkerhet og velferd, ansvarlig fordi en velfungerende regional og global verdensorden forankret i sterke institusjoner og effektivt samarbeid er avgjørende for realisering av norske interesser. Ansvarlig realisme betyr en tydelig, men også balansert og veloverveid politikk når våre verdier og interesser utfordres slik vi ser i dag.

Dette gjelder ikke minst i møte med land og aktører med andre politiske systemer og prioriteringer enn våre egne. Det betyr ikke at vi skal endre eller underslå viktige verdier, men det betyr klassisk og kløktig diplomati i møte med en stadig mer multipolar verdensorden. Ofte vil det bety fokus på resultater mer enn symboler, mer dialog og mindre megafon, å identifisere felles interesser og bygge på disse og å kombinere fasthet med ydmykhet og vilje til å forstå andres utgangspunkt.

Geopolitikk handler ikke minst om geografi. Dersom jeg skal fremheve én viktig konsekvens av dagens utenrikspolitiske turbulens, er det at vi må fokusere mer på våre nærområder. Geografisk nærhet, verdifellesskap og sterke interesser innen økonomi, politikk og sikkerhet trekker i samme retning. Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Nordiske og europeiske land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia blir enda viktigere partnere enn før.

Regjeringens vektlegging av Arktis er en sentral dimensjon ved en styrket nærområdepolitikk. Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Vi legger frem en ny og offensiv nordområdestrategi senere i vår.

Det går bra i den norske delen av Arktis. I Nordland, Troms og Finnmark ble det i 2015 skapt over 4 000 nye bedrifter. Veksten er høyere og arbeidsledigheten lavere enn i resten av landet. Regjeringens nordområdesatsing er i år på 3,4 mrd. kr, nesten 75 pst. mer enn det som ble foreslått i statsbudsjettet for 2013. Den viktigste ressursen i nord er ikke fisken eller oljen, men menneskene. Attraktive samfunn, god infrastruktur, gode skoler, universiteter, forskningsmiljøer og interessante arbeidsplasser må til for å skape livskraftige lokalsamfunn.

Norge setter nordområdene på verdenskartet. Vi spiller en ledende rolle i arktiske samarbeidsfora som Arktisk råd. Rådet har utviklet seg til den viktigste arenaen for samarbeid i Arktis. Den økte aktiviteten i arktiske havområder stiller høye krav til både norsk beredskap og samarbeidet med andre arktiske land om sikkerhet og beredskap.

Vi gjør viktig diplomatisk arbeid overfor EU for å få frem betydningen av havretten og en god balanse mellom bærekraft, bruk og vern. Den voksende interessen for Arktis gjør at vi må styrke vårt nordområdediplomati ytterligere. Jeg var selv i Brussel for noen uker siden, med Arktis høyt på dagsordenen. For Norge er havet en levevei. For å kunne bruke havets ressurser må vi verne om og forvalte det marine miljøet på best mulig måte.

Naboskapet til Russland i nord er en konstant og viktig faktor i norsk nordområdepolitikk. Norge ønsker et godt naboforhold. Jeg ser frem til å møte utenriksminister Sergej Lavrov under en Arktis-konferanse i Arkhangelsk senere i mars. Vår linje er fast, konsistent og forutsigbar. Vi er gjenkjennelige både i vår vilje og evne til praktisk samarbeid og i våre holdninger til prinsipielle spørsmål. Sammen med øvrige arktiske stater arbeider vi for et Arktis preget av stabilitet og samarbeid forankret i havretten.

Norge og Russland har et omfattende samarbeid bl.a. knyttet til atomsikkerhet, miljø og fiskeriforvaltning i nord, kystvakt- og grensesamarbeid, i tillegg til folk-til-folk-samarbeidet. Utvidelsen av grenseboersonen til å inkludere hele Neiden trådte i kraft 4. mars, og vi undertegnet i fjor høst en protokoll om varsling av atomhendelser.

I fellesskap fikk vi stanset asylstrømmen over Storskog. En avtale om innsamling av seismikk inntil og langsmed avgrensningslinjen mellom våre to land vil bli undertegnet i nær fremtid. I de neste månedene legges det opp til tre kommisjonsmøter med Russland på politisk nivå, i den økonomiske kommisjon, miljøkommisjonen og i atomsikkerhetskommisjonen. Samarbeidet om utdanning og forskning fungerer også godt.

På den annen side vil vi fortsette å følge nøye med på russisk militær styrkeoppbygging i nord. Bildet preges av modernisering av materiell og utstyr, nye kapasiteter, større militær aktivitet, mer komplekse øvelser og gjenåpning av militær infrastruktur i Arktis. Vi brukte bl.a. NATOs toppmøte i Warszawa sist sommer til å vende våre alliertes blikk mot den strategiske maritime situasjonen i nord.

De nordiske landene er sentrale partnere i nordområdepolitikken. I en mer urolig verden fremstår det nordiske samarbeidet som stadig viktigere. De siste årene har vår nordiske hverdag blitt mer direkte påvirket av internasjonale spørsmål. Krisene rykker nærmere. Utfordringene er flere både internasjonalt og i våre nærområder. Norge leder i år en rekke nordiske samarbeidsfora. Vi vil bruke denne rollen til å styrke det nordiske samarbeidet i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Sikkerhetspolitisk er det særlig viktig at vi deler informasjon, vurderinger og forslag til tiltak som legger grunnlaget for felles situasjonsforståelse og håndtering, også under kriser. Vi deltar i økende grad i hverandres militærøvelser, i og utenfor NATO, og demonstrerer slik til omverdenen at nordiske land tar sikkerhet på alvor. Jeg har tett og løpende kontakt med mine nordiske kolleger. Slik uformell kontakt og erfaringsutveksling mellom naboland er særs verdifull når det stormer i verden rundt oss.

Stormer gjør det også når vi vender blikket mot resten av Europa. Starten på utmeldingsforhandlingene mellom EU og Storbritannia er like rundt hjørnet, og etter hvert skal et nytt partnerskap etableres. En omfattende handelsavtale står høyt på britenes ønskeliste. Det gjør også ordninger for samarbeid mot kriminalitet og terrorisme. Det er viktig at man finner frem til gode løsninger som sikrer et fortsatt tett samarbeid mellom Storbritannia og EU på disse feltene, ikke minst i utenrikspolitikken, for sjelden har behovet for en sterk europeisk stemme i internasjonal politikk vært større.

Regjeringen har tett kontakt med Brussel, London og andre sentrale hovedsteder for å fremme norske interesser i denne prosessen. En hovedprioritet er selvsagt å sikre at vi får på plass nye rammer for vårt økonomiske samkvem med Storbritannia. Vårt klare mål er at nye ordninger, midlertidige eller permanente, vil fortsette å regulere vår handel med Storbritannia så snart landet trer ut av EU og det indre marked. Vi følger også oppmerksomt med på den videre utviklingen i samarbeidet mellom de 27 landene som skal drive EU videre uten Storbritannia.

Kommisjonen la nettopp frem sine tanker og forslag i en hvitbok om EUs fremtid. Vi må regne med at vi også vil se nye forslag til videre fordypning av EU-samarbeidet om sikkerhets- og forsvarspolitikk. Her er det avgjørende at Norge ligger tett på, for EU fortsetter å være Norges desidert viktigste marked og en svært verdifull politisk partner. Regjeringen hegner derfor om EØS-avtalen, som sikrer økonomisk vekst, arbeidsplasser og velferd. I april holder EØS- og EU-ministeren en egen redegjørelse for Stortinget om disse viktige spørsmålene.

Det siste året har regjeringens medlemmer bevisst trappet opp kontakten med europeiske kolleger. Vi fremmer norske interesser og formidler våre synspunkter på både brexit-prosessen og Europas utfordringer for øvrig. Vi følger også nøye utviklingen langs EUs grenser. Hele området av kandidatland og potensielle kandidatland til EU er inne i en periode med økt spenning. Konfliktene i Syria og Irak slår inn i Tyrkia, samtidig som den indre spenningen i landet blir stadig mer tilspisset og bekymringsfull.

Stabiliteten på Balkan kan ikke lenger tas for gitt. Indre motsetninger, politiske kriser og innblanding fra tredjeland i flere av landene kan slå over i nye kriser i regionen. Norge vil øke innsatsen for å sikre stabilitet og utvikling på Vest-Balkan.

Siden den såkalte arabiske våren i 2011 har konfliktbildet i Midtøsten blitt stadig mer sammensatt og aktørbildet tilsvarende mer uoversiktlig. Det nye konfliktbildet i Midtøsten faller sammen med en krevende utvikling i landene sør for Sahara og på Afrikas Horn og et tiltagende migrasjonspress fra mange afrikanske land. Geopolitisk har Russlands inntreden i regionen, sammen med en mer proaktiv rolle fra regionale aktører, endret parameterne for konflikthåndtering. Det stiller også Tyrkia og NATO overfor en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Russland, Iran og Tyrkia har nå den mest sentrale rollen i forhandlinger mellom partene i Syria.

For å få på plass en varig og bærekraftig løsning er det imidlertid avgjørende at alle parter i den syriske konflikten bidrar, og FNs rolle vil være helt avgjørende. De FN-ledete Syria-samtalene i Genève i forrige uke var et lite skritt i riktig retning. Den internasjonale innsatsen for å bekjempe ISIL i Irak og Syria har gradvis redusert terrororganisasjonens slagkraft, men krigen mot ISIL pågår fortsatt for fullt, og det er en fare for at ISIL også kan etablere seg i andre områder i regionen.

Norge bidrar på en rekke fronter til arbeidet for fred og stabilitet i Midtøsten. Det er tidligere vært redegjort fra regjeringens side om Norges innsats i kampen mot ISIL. Norge har også bidratt til uttransportering av kjemiske våpen fra Syria og praktisk lagt til rette for en forhandlet avtale om Irans atomprogram. Norge tar et stort ansvar som humanitær bidragsyter til sivilbefolkningen som rammes av disse konfliktene. Vi er spesielt oppmerksomme på den pressede situasjonen til forfulgte religiøse minoriteter, og vi er en aktiv medspiller i det internasjonale arbeidet for å forebygge og begrense flyktning- og migrasjonsstrømmene mot Europa.

Det norske formannskapet i giverlandsgruppen for Palestina er et av Norges viktigste bidrag til arbeidet for fred i Midtøsten. Gruppen er blant de få kanalene som fortsatt samler partene i konflikten mellom israelerne og palestinerne til konstruktive samtaler. På tross av bred enighet i det internasjonale samfunnet om en tostatsløsning forblir den israelsk–palestinske konflikten uløst. Voldshandlinger og bosettingsutvidelser gjør mulighetsvinduet for løsninger basert på grunnlaget i Oslo-avtalen mindre. Vår innsats for å bidra til konfliktløsning og stabilisering mellom partene intensiveres, sammen med støtten til freds- og forsoningsinitiativer ellers i regionen. Vi prioriterer støtte til land hvor den politiske utviklingen har tatt en klart positiv retning, slik som i Tunisia.

Vi er også engasjert i arbeidet for å løse konflikter på Afrikas Horn og i Sahel-regionen. Situasjonen i Sør-Sudan går fra vondt til verre, og nå også med hungersnød som rammer millioner av allerede hardt pressede mennesker. Vi har besluttet å bevilge 135 mill. kr til akutte humanitære behov i 2017. Arbeidet vårt for å bidra til konfliktløsning og stabilitet har fortsatt høy prioritet.

Prioritering av Europa og nærområdene er en sentral konklusjon i Veivalg-meldingen som legges frem om noen uker – utenrikspolitisk og i høyeste grad også sikkerhetspolitisk. Europa arbeider nå for å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Det får konsekvenser ikke bare for forsvarssamarbeidet mellom europeiske allierte, men også for utenrikspolitiske prioriteringer i mye videre forstand. Vi skal videreføre vår tradisjonelle sikkerhetspolitikk basert på avskrekking og beroligelse. Den dobbelte tilnærmingen har vært effektiv.

Gjennom ny langtidsplan for Forsvaret styrkes forsvaret av Norge og NATOs kollektive forsvar. Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i NATO. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Vi deltar i NATOs nye konsept for forsterket fremskutt nærvær i øst, såkalt «enhanced forward presence». Vi stiller nå i 2017 bl.a. med 200 soldater i Litauen i seks måneder, i samarbeid med Tyskland og Nederland. Slik bidrar vi til alliansens avskrekkingsevne samtidig som vi styrker et allerede tett militært samarbeid med viktige europeiske allierte.

Den kollektive sikkerhetsgarantien fra NATO er nødvendig og må være troverdig. Vi prioriterer derfor å styrke NATOs evne til å ivareta kollektivt forsvar i hele alliansens område. Her er viktig arbeid utført, men mye gjenstår. Norge tar ansvar bl.a. gjennom å lede en av NATOs stående maritime styrker gjennom hele 2017.

Vi har sett et mer selvhevdende Russland de siste årene. Annekteringen av Krim utgjorde ikke bare et alvorlig brudd på folkeretten. Tillit er også blitt brutt. Russiske handlinger skaper usikkerhet. Det sikkerhetspolitiske bildet i Europa er endret. Vi må gjenoppbygge tillit for å redusere spenningsnivået. Oppfyllelse av Minsk-avtalen vil være et viktig skritt i den retningen. Vi forholder oss til Russland på en forutsigbar, konsistent, klar og fast måte. Vi må bidra til å redusere tvil, usikkerhet og misforståelser – og dermed potensialet for konflikt og uønsket atferd.

En viktig del av beroligelsespolitikken er at vi forstår og anerkjenner at Russland har legitime sikkerhetsinteresser i Arktis, og at vi derfor er oppmerksomme på disse i vår politikk.

Dette har vært respektert på russisk side og tjent både norske og allierte interesser i nord. Avskrekkings- og beroligelsespolitikken, etablert under den kalde krigen, representerer en konsensus og viktig ramme for norsk sikkerhetspolitikk. Denne videreføres.

Regjeringen viderefører en lang linje i norsk sikkerhetspolitikk i sitt arbeid for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Vi arbeider systematisk for å nå målet om en verden uten kjernevåpen, i tråd med Stortingets enstemmige vedtak av 26. april i fjor. Reell og varig fremgang på nedrustning oppnås ikke med et pennestrøk, men gjennom full gjennomføring av forpliktelsene i ikkespredningsavtalen, NTP, og balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av kjernevåpen.

Norge fremmet i fjor en resolusjon i FN om verifikasjon med nesten unison oppslutning. Vi vil fortsette arbeidet innenfor FN med å styrke verifikasjonsmekanismene, samtidig som vi vil fortsette det nære samarbeidet vi har med bl.a. Storbritannia om dette. Regjeringen engasjerer seg i det internasjonale arbeidet for å forhindre at ikke-statlige aktører får tilgang til masseødeleggelsesvåpen og kjernefysisk materiale. Det internasjonale atomenergibyrået IAEA spiller en sentral rolle i dette, sammen med en rekke internasjonale tiltak og initiativer.

Atomavtalen med Iran har styrket arbeidet med å forhindre spredning av atomvåpen. Avtalen er en stor seier for det internasjonale samfunn. Norge har deltatt aktivt. Det internasjonale atomenergibyrået rapporterte i forrige måned at Iran har fjernet overflødige sentrifuger og infrastruktur fra anrikningsanlegget i Fordow, i tråd med sine avtaleforpliktelser.

En av de mest alvorlige utfordringene vi nå står overfor, er Nord-Koreas kjernevåpenprogram og landets utvikling av raketter som kan bære slike våpen. Det internasjonale samfunnet må samles i arbeidet mot denne utviklingen. Det internasjonale samfunnet må også stå samlet i å fordømme og forhindre bruk av kjemiske våpen, slik vi har sett i Syria. Her fortsetter Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, som har 20-årsjubileum i år, å spille en sentral rolle.

Jeg har i min tid som utenriksminister lagt stor vekt på å opprettholde og forsterke samarbeidet med USA. Jeg var senest i Washington, D.C. i forrige uke og møtte en rekke representanter for amerikanske myndigheter. Samtalene var gjennomgående positive, og Norge oppleves som en viktig alliert og samarbeidspartner i løsningen av regionale og globale spørsmål. Ikke minst verdsettes vårt freds- og forsoningsarbeid høyt.

En forutsetning for en slik tett og fortrolig relasjon er at vi fremstår som en relevant partner. Det viser vi at vi er. Nært militært samarbeid og deltakelse i internasjonale operasjoner er sentralt. Kampen mot ISIL står som en viktig bekreftelse på vår vilje og evne til å ta ansvar. Jeg har også lagt vekt på å bidra i arbeidet knyttet til nedrustning og ikke-spredning.

Skiftende norske regjeringer har prioritert samarbeidet med skiftende amerikanske administrasjoner. USA er vår viktigste allierte. Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Vårt samarbeid med USA har historiske røtter og spenner bredt. Vårt nære forhold til USA gjør at vi lett kan ta opp saker hvor vi er uenige – et nylig eksempel er det amerikanske innreiseforbudet, som kom i ny form i går. Dette gjelder uavhengig av hvem som er president, og uavhengig av hvilket parti som har flertall i Kongressen. Dette opplever jeg at det er bred enighet om i Stortinget.

Den nye administrasjonen til president Trump er bare så vidt i gang. På flere områder er ennå ikke politikken fastlagt. Vi ser tegn til uheldige endringer på viktige politikkområder som handel, klima og utviklingspolitikk. De siste ukene har vi imidlertid fått positive signaler som bekrefter USAs forpliktelser til det transatlantiske samarbeidet og NATO-solidariteten gjennom artikkel 5. Europa har svart med klar forståelse av økt ansvar for egen sikkerhet, inkludert vilje til å yte mer til allianseforsvaret. Oppslutningen om NATO har hele tiden vært sterk i Kongressen. Mange republikanske tungvektere har ved flere anledninger vist dette. Dette budskapet fikk jeg også høre under mitt besøk i USA sist uke.

Vi må videre ta inn over oss at mange av de drivkreftene som ser ut til å farge nåværende administrasjons dagsorden i USA, er vel så sterkt til stede i Europa og andre steder i verden. Uansett fordrer dagens situasjon strategisk tålmodighet og målrettet engasjement for norske interesser i USA. Vi må ikke minst formidle at et sterkt og samlet Europa er i USAs interesse. Dette er vi allerede i gang med. Det sterke og dype forholdet vi har bygd opp over tid, bredt innover i det amerikanske samfunnet, fremstår i dag viktigere enn noen gang.

For regjeringen har en normalisering av forholdet mellom Norge og Kina vært prioritert fra første dag. Under mitt besøk i Beijing 19. desember i fjor ble forholdet endelig avklart. Dette er et resultat av langsiktig og tålmodig diplomatisk arbeid. Normaliseringen er et viktig og positivt vendepunkt i forholdet mellom våre to land. I bunn ligger gjensidig respekt og nasjonale interesser.

Kinas rolle i verden vokser, og landet blir stadig viktigere for Norge. Betydningen for norsk økonomi og næringsliv er åpenbar. Gjenopptakelse av forhandlinger om en handelsavtale blir høyt prioritert. Kina besitter også betydelig politisk innflytelse, i Asia så vel som globalt. President Xi Jinpings tydelige budskap om frihandel og mot proteksjonisme i Davos nylig var viktig, og støtten til klimaavtalen i Paris likeså. De er uttrykk for hvordan Kina tar ansvar for multilateralt samarbeid. Timingen kunne ikke vært viktigere.

Samtidig er det klare forskjeller mellom Norge og Kina i synspunkter og holdninger til mange spørsmål. Vi er ikke naive i møte med noen stormakters politikk og maktambisjoner. Det positive er at vi nå har muligheter til å utvikle en bred engasjementspolitikk overfor Beijing. Stadig flere kinesiske aktører får kjennskap til norske interesser og posisjoner. Vi samarbeider i konfliktområder som Sør-Sudan og i freds- og forsoningsarbeidet vårt i Afghanistan. Den rekordstore kinesiske delegasjonen til Arctic Frontiers i Tromsø nå i januar ble eksponert for norsk nordområdepolitikk på sitt beste: dyptfavnende kunnskap, ansvarlig ressursforvaltning og inkluderende arktisk diplomati.

Til grunn for både sikkerhetspolitikken og det bredere arbeidet for en godt organisert verdensorden ligger folkeretten, overbevisningen om at rett går foran makt. Slik kan vi oppsummere lærdommene etter to verdenskriger på europeisk jord i én setning. Det gjelder for alle land, men ikke minst for små land med regionale stormakter som naboer. Derfor er arbeidet for å bevare og styrke den liberale verdensordenen som jeg brukte tid på innledningsvis, så viktig – og aller mest nå. For første gang på 70 år ser vi en reell mulighet for systematisk tilbakegang for multilateralt samarbeid. Det må vi gjøre alt for å unngå.

FN er og forblir ryggmargen i internasjonalt samarbeid. Ingen andre organisasjoner har en legitimitet som gjør det mulig å enes om globale normer og hamre ut konkrete fellesløsninger. Den universelle oppslutningen om bærekraftsmålene gir FN en unik politisk plattform. Det enstemmige valget av Antonio Guterres til ny generalsekretær var gledelige nyheter. Han møter store forventninger og har allerede vist imponerende lederegenskaper. Statsministeren og jeg har allerede møtt Guterres ved flere anledninger. Gjennom FN70-prosjektet har vi satt en fremtidsrettet dagsorden som generalsekretæren viser i både ord og handling at han setter stor pris på. Det at vi gjorde dette sammen med land fra andre kontinenter, ga oss gjennomslagskraft. Slik alliansebygging gir resultater og er også effektiv nettverksbygging for norske interesser.

Norge arbeider som kjent for å bli medlem av Sikkerhetsrådet i 2021–2022. Det er et ledd i en langsiktig politikk for å ivareta norske strategiske interesser i FN. Ved siden av å understøtte FN og Sikkerhetsrådets globale og systemiske rolle i verden vil norsk deltakelse gi muligheter til å fremme andre norske interesser og prioriterte saker.

Globalisering og handelsavtaler har gjennom hele etterkrigstiden tjent Norge og verden godt. I møte med nye holdninger og endrede verdisyn i Europa og USA må vi vise i praksis at globalt og multilateralt samarbeid virker til innbyggernes beste. Globalisering har brakt millioner av mennesker ut av ekstrem fattigdom. Handel og dagens multilaterale system har bidratt til sterk oppfyllelse av FNs tusenårsmål.

Å fortsette denne positive utviklingen krever styrket integrering av fattige land i verdensøkonomien. Det gir tilgang til lokale og globale markeder og åpner for import, investeringer og teknologi. Vi må arbeide for å hindre økende ulikhet og sikre bedre fordeling. Det handler om god og fremtidsrettet nasjonal politikk, med vekt ikke minst på utdanning, nasjonal ressursmobilisering og evne til omstilling.

Proteksjonisme er feil medisin. For Norge er og blir det multilaterale handelssystemet i WTO vårt sentrale utenriksøkonomiske rammeverk, supplert med bilaterale frihandelsavtaler. WTO er unikt ved at alle verdens land har tilsvarende rettigheter og plikter, følger samme regler, har åpenhet og dialog om politikken og er bundet av forpliktende tvisteløsninger. Svekkes WTOs troverdighet og disiplin, risikerer vi at store land og økonomier utnytter sin maktposisjon og tar seg til rette. Da kan handelskrig være det neste.

Årets redegjørelse handler mye om nærområdene, sikkerhetspolitikk og arbeidet for å styrke det multilaterale rammeverket som betyr så mye for Norge. Dette følger av dagens utenrikspolitiske alvor og regjeringens klare holdning om å prioritere nasjonale interesser. Men det er ingen motsetning mellom en interessebasert politikk og bidragene våre til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling. Vi viser i praksis hvordan integrasjon av utenriks- og utviklingspolitikk øker vårt samlede utenrikspolitiske handlingsrom.

Økt innsats inn mot sårbare stater skaper grunnlag for utvikling. Vellykket utvikling forebygger store migrasjonsbølger og reduserer grunnlag for radikalisering og terrorisme. Utviklingen skaper vekst som igjen øker markedsmuligheter for norsk næringsliv. Menneskerettighetene ligger i bunn for både utenriks- og utviklingspolitikken. Ytringsfrihet, beskyttelse av minoriteter og kampen mot dødsstraff står sentralt. Det samme gjør kvinner, likestilling og rettighetene til LHBTI-personer.

Jeg ser frem til å komme til Stortinget denne våren med en egen melding om bærekraftsmålene og sentrale spørsmål i norsk utviklingspolitikk, ikke minst for å gjøre opp status og drøfte utsikter for viktige politikkområder som utdanning, helse, miljø, klima og næringsutvikling i fattige land.

Jeg prioriterer i dag noen perspektiver på humanitær bistand. Det humanitære budsjettet har aldri vært høyere. For første gang budsjetterer Norge med over 5 mrd. kr i humanitær respons på kriser og konflikt. Det er en økning på over 50 pst. Norge er det femte største giverlandet til Syria og regionen, med et samlet bidrag på rundt 2,7 mrd. kr i 2016. FN anslår at oppunder 130 millioner mennesker har behov for nødhjelp. Appellen for 2017 er større enn noensinne. Humanitær bistand handler i første rekke om umiddelbar livreddende innsats. Humanitærretten og de humanitære prinsippene ligger til grunn.

Vi har også et ansvar for å skape utviklingsmuligheter og fremtidshåp i områder med krig og kriser. Derfor har regjeringen trappet opp innsatsen for rydding av miner og klaseammunisjon. Derfor vil vi, der det er mulig, bytte ut matvarehjelp med kontanter og såkorn, for å bidra til matproduksjon og stimulere lokale markeder. Derfor vil vi videreføre den internasjonale pådriverrollen for utdanning i kriser.

Det er også viktigere enn noensinne at Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet om å finne bærekraftige løsninger på flyktningkrisen. Når flyktninger og migranter får oppmerksomhet i mediebildet, skal vi ikke glemme alle som er fordrevet i sine egne land, f.eks. i det nordøstlige Nigeria, der 1,8 millioner er tvunget bort fra hjemmene sine på grunn av terrororganisasjonen Boko Haram.

Trump-administrasjonens beslutning om å nekte støtte til utviklingsrettede helseorganisasjoner som informerer om abort som del av helsetilbudet, er sterkt beklagelig. Norge har nylig bevilget 85 mill. kr som skal gå til organisasjoner som rammes av disse restriksjonene, og vil videreføre samarbeidet med likesinnede land om å motarbeide virkningene av slik politikk. Norge vil videreføre sitt internasjonale engasjement for å forsvare og styrke kvinners rettigheter både i FN og på landnivå.

Dette er den siste utenrikspolitiske redegjørelse i denne stortingsperioden. Det har vært en krevende tid for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Regjeringen har derfor lagt vekt på tydelighet, forutsigbarhet, prioritering av det viktigste og investeringer i forpliktende internasjonalt samarbeid. Bærekraftsmålene og Paris-avtalen fra 2015 var viktige globale gjennombrudd som legger sentrale føringer på norsk politikk, både hjemme og ute.

Vi har oppnådd mye de siste fire årene. I en svært utfordrende tid har vi opprettholdt enighet i denne sal om hovedlinjene i utenrikspolitikken. Samarbeidet med Stortinget har vært godt og nært, noe som har vært viktig for Norge. Vi har ført en stødig og tydelig sikkerhetspolitikk med tunge investeringer i Forsvaret, i samarbeid med våre viktigste allierte i Europa og NATO. Vi har videreført og styrket nordområdepolitikken i en tid med økt geopolitisk spenning, lave oljepriser og økt bekymring for klimaendringene.

Tålmodig og slitesterkt diplomati resulterte i en balansert og god avtale om gjenopptakelse av fulle diplomatiske forbindelser mellom Norge og Kina. Vi har ført en fremtidsrettet utviklingspolitikk forankret i bærekraftsmålene, med dobling av utdanningsbistanden, sterk økning av humanitær bistand og en ambisiøs global helsepolitikk som sentrale milepæler. Vi har utviklet videre et effektivt norsk fredsdiplomati, bl.a. i Colombia og i Filippinene, forankret i en overordnet strategi for norsk innsats i sårbare stater. Og sist, men ikke minst: Vi har økt innsatsen for norsk næringsliv og norske borgere i utlandet. Mer enn 1,3 millioner konsulære henvendelser er håndtert siden høsten 2013, inkludert noen svært krevende frihetsberøvelses- og fengslingssaker.

Disse punktene summerer seg opp til den ansvarlige realismen jeg omtalte tidligere i redegjørelsen: kompromissløst arbeid for norske interesser, omfattende innsats for å styrke det multilaterale rammeverket, for å sikre gevinstene fra 70 års arbeid med å bygge en velfungerende verdensorden, for at rett skal gå foran makt.