I kapittel 7 er det foreslått regler om organiseringen av smittevernet med fordeling av oppgaver og myndighet som i hovedsak er en videreføring av dagens organisering. Rett for den enkelte til hjelp, tjenester eller tiltak innebærer en samtidig plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å sørge for at den helse- og sosialtjenesten de har ansvaret for, kan yte nødvendig smittehjelp. Dette foreslås lovfestet.

       Videre fremmes forslag om at fylkesnemnda for sosiale saker, jf. sosialtjenesteloven § 9-1 - under navnet smittevernnemnda - skal treffe avgjørelsen i tvangssaker. Dette innebærer at myndigheten i slike saker løftes opp til et høyere nivå enn etter dagens regler hvor myndigheten ligger på kommunenivå. Motivet for forslaget er å bedre rettssikkerheten til personer som blir gjenstand for tvangstiltak.

       Kapittel 7 inneholder også bestemmelser om tilsynsmyndighetenes oppgaver på området. I tråd med endringene i tilsynsloven overtar Statens helsetilsyn det overordnede faglige tilsynet overfor smittsomme sykdommer med tilhørende forvaltningsoppgaver og påleggsmyndighet.

       Komiteen slutter seg til det ansvar og den myndighet som i lovforslagene §§ 7-1 til 7-12 er tillagt ulike organer for å gjennomføre loven slik den foreligger, med unntak av § 7-5.

       Komiteen vil i likhet med departementet understreke at kommunene og fylkeskommunene sørger for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg der, er sikret nødvendig tjenester og tiltak etter bestemmelsene i loven. På dette grunnlag må det utarbeides nødvendige beredskapsplaner for forebygging av smittsomme sykdommer.

       Når det gjelder fylkeskommunens oppgaver i forhold til loven, vil komiteens medlem fra Fremskrittspartiet presisere nødvendigheten av at fylkeskommunene til enhver tid, i sine beredskapsplaner, har passende institusjonsplasser å tilby med tanke på tvangsisolering.

       Komiteen vil peke på at fylkeslegene også i forhold til smittevernloven har en særdeles viktig oppgave som tilsynsmyndighet ved at de må holde seg à jour med den epidemiologiske utviklingen i sitt fylke og føre kontroll med at beredskapsplaner foreligger i den enkelte kommune, med tanke på utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. Komiteen vil også understreke fylkeslegenes ansvar og plikter i forbindelse med kvalitetssikring og egne kontrollsystemer i helsevesenet generelt.

       Komiteen mener at det under normale omstendigheter er nok med én smittevernnemnd. Etter komiteens vurdering vil det være så få saker pr. år at det ikke skulle by på kapasitetsproblemer å utpeke kun én smittevernnemnd. Komiteen er innforstått med at det kan oppstå situasjoner som kan kreve at flere smittevernnemnder må etableres. Komiteen vil tillegge departementet å avgjøre når en slik situasjon har inntruffet som beskrevet i § 1 - 3 nr. 4.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 7-5 skal lyde:

       Gjennomføring av tiltak med tvang etter denne lovs §§ 5-2 og 5-3 avgjøres av smittevernnemnda. Smittevernnemnda er den av fylkesnemndene for sosiale saker jf. sosialtjenesteloven § 9-1 som departementet utpeker til denne oppgaven. Når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 4, kan flere fylkesnemnder utpekes til smittevernnemnder.

       Reglene i sosialtjenestelovens kap. 9 gjelder i den utstrekning annet ikke fremgår av loven her.

       Departementet kan bestemme at smittevernnemnda også skal behandle andre saker etter loven her. »

       Komiteen har for øvrig ingen merknad til §§ 7-6 t.o.m. 7-8 når det gjelder Smittevernnemndas sammensetning og arbeidsmetoder, men understreker at en spesialist i infeksjonssykdommer bør være med i nemnda.

       Komiteen har heller ingen merknader til § 7-9 vedrørende Statens institutt for folkehelses oppgaver.

       Når det gjelder § 7-10 - Statens helsetilsyns oppgaver i henhold til det foreliggende lovforslag, har komiteen merket seg at Statens helsetilsyn har det overordnede, koordinerende ansvaret på området smittsomme sykdommer. Komiteen vil særlig påpeke oppgaven med faglig oppfølgingsarbeid overfor kommuner/fylkeskommuner med veiledninger og retningslinjer for hvordan arbeidet skal drives i tråd med loven og utfyllende bestemmelser. Statens helsetilsyn må påse at det skjer en ensartet praktisering av regelverket ut fra lovens formål, og særlig i tilfeller ved vurdering av tvangstiltak ut fra rettssikkerhetshensyn.

       Komiteen slutter seg til lovteksten i § 7-11, hvor det fremgår at departementet kan gi forskrift vedrørende samarbeid kommuner og fylkeskommuner imellom, og likeledes gi påbud om utarbeidelse av beredskapsplaner i forbindelse med denne loven slik man har det i lov om helsemessig beredskap av 2. desember 1955. Komiteen er likeledes enig i at departementet kan utarbeide forskrifter med fordeling av ansvaret, i henhold til denne lov, mellom de ulike forvaltningsorganer som skal forvalte loven.

       Komiteen har ingen merknader til § 7-12 som gir Kongen særlig fullmakt i visse spesielle situasjoner hvor utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan bevirke en nasjonal krisesituasjon.