Bakgrunn

I Revidert nasjonalbudsjett for 1997 foreslo regjeringen at deler av Petroleumsfondet skulle bli investert i aksjer utenlands. Målet var å øke fondets avkastning på lang sikt, samtidig som at den langsiktige risikoen kunne reduseres sammenlignet med å plassere alt i statsobligasjoner. Anslaget for Petroleumsfondets størrelse på dette tidspunkt var rundt 425 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Mye tyder på at dette anslaget blir slått med god margin.

Helt fra begynnelsen har det vært klart at oljefondet skulle fungere utelukkende som finansiell investor, uten noen former for miljø- eller menneskerettighetskriterier. Grunnet sterk kritikk og politisk press ble imidlertid en liten del av fondet, 1 mrd. kroner, etablert som et miljøfond med virkning fra 31. januar 2001.

Sosialistisk Venstreparti har ved flere anledninger bedt om at hele Petroleumsfondet skal underlegges etiske retningslinjer.

Tre hovedargumenter har blitt fremmet mot dette:

• – Færre investeringsmuligheter gir økt risiko.

• – Praktiske problemer i stor grad knyttet til at dette har et for lite omfang, gjør forvaltningen dyr.

• – Lite omfang kan gjøre oljefondet til en for stor markedsaktør på dette området, med uheldige markedsreaksjoner som resultat.

En sentral forutsetning for disse argumentene er den begrensede utbredning etiske investeringer har hatt historisk. Utviklingen på dette området går imidlertid raskt og forventes å fortsette.

Oljefondet hadde ved utgangen av 3. kvartal 2000 under 20 mrd. dollar plassert i aksjemarkedet. Det er derfor vanskelig å bruke størrelse som avgjørende argument mot et minimum av etiske retningslinjer på plasseringene.

Økningen i forvaltningsutgiftene som følge av innføring av etiske retningslinjer må til en viss grad aksepteres.

Den største diskusjonen gjelder allikevel spørsmålet om risiko. En begrensning av investeringsuniverset reduserer muligheten for maksimal spredning av kapitalen, noe som isolert trekker i retning av økt risiko. På den annen side hevdes det dels at selskaper med etisk tvilsom virksomhet særlig på lang sikt vil ha betydelig risiko knyttet til resultat og verdi, og dels at selskaper med høy standard på det etiske området generelt forventes å ha høy standard på sin øvrige virksomhet. Dersom dette stemmer, betyr det at man både reduserer risiko og øker forventet avkastning gjennom etisk kontroll av investeringene. Det finnes bare begrenset erfaring på dette området, men det som finnes tyder ikke på at etiske investeringer i gjennomsnitt gir dårligere risikojustert avkastning enn andre investeringer.

Totalt tyder mye på at det kan være en viss kostnad ved å legge etiske retningslinjer på oljefondets investeringer i aksjemarkedet, men at den sannsynligvis vil være liten. Det er også elementer som kan tyde på dette faktisk kan være lønnsomt. Uansett må dette veies opp mot ulempene det vil medføre for Norge og norske innbyggere - ubehag, dårligere omdømme eller andre forhold - at vårt felles oljefond plasserer midler i selskaper med etisk tvilsom virksomhet.

Effekten av "blinde" investeringer

Ulempen med investeringer uten noen form for etiske kriterier er innlysende - nemlig at det investeres i bedrifter som har en virksomhet som er i konflikt med norske etiske standarder. Det er problematisk dersom det investeres i bedrifter som anvender barnearbeid eller forbyr organisering av ansatte, eller det investeres i bedrifter som aktivt arbeider for noe som er i strid med norsk politikk.

Oljefondet investerer i dag i over 2 000 selskaper verden over, og investeringsuniverset (antall bedrifter det kan investeres i) er over 10 000. Flere av bedriftene griper inn i hverandre og mange av dem har en rekke forskjellige virkeområder. Det er derfor ikke overraskende at uten noen form for etiske retningslinjer investerer fondet i en rekke bedrifter som er i direkte konflikt med både etablerte etiske prinsipper i Norge og norsk politikk.

I det følgende vil det bli pekt på investeringer i bedrifter som bryter med norsk politikk og etiske standarder, og som fremstår som særdeles graverende.

Case 1: Våpen og landminer

En rekke av bedriftene oljefondet har investert i driver med våpenproduksjon. I noen tilfeller er de vanskelige å avdekke, ettersom de ofte også driver med produksjon av fly og annet sivilt materiell. Videre er det svært vanlig at bedriftene også produserer deler av våpen, som igjen settes sammen av militære bedrifter.

Landminer er grusomme våpen. De produseres ofte på en slik måte at de lemlester og ikke dreper, og blir liggende igjen i området lenge etter at konflikten er over. Dette medfører at store områder blir ødelagt for overskuelig fremtid. Videre rammer det svært ofte de mest uskyldige i en konflikt - nemlig barn.

Flere års motstand og en internasjonal kampanje førte i 1997 til at det ble signert en internasjonal avtale om forbud mot å bruke, produsere, lagre eller frakte landminer. Norge var en pådriver i denne kampanjen. Avtalen trådte i kraft 1. mars 1999. I 2001 var avtalen ratifisert av 110 land, og underskrevet av 139. Norge signerte avtalen i desember 1997 og ratifiserte den i juli året etter.

Bedriften Founders Industries Pte Ltd produserer antipersonell-miner, og er eid av ST Kinetic. Denne bedriften eies igjen av Singapore Technologies Engineering ltd, som Oljefondet har eiendeler i. Fra 1999 til 2000 har eierandelen blitt tredoblet.

Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har fulgt produksjonen av landminer inntil forbudet kom, og spurt bedrifter om de vil avstå fra å produsere landminer en gang i fremtiden. Av 47 bedrifter som ble spurt var det 17 bedrifter som ikke ønsket å avstå fra slik produksjon. Oljefondet har investert i 3 av disse (Lockheed Martin, General Electrics og Raytheon Corp) og investeringene har økt kraftig fra 1999 til 2000. Lockheed Martin er for øvrig en stor våpenprodusent, og ett av deres produkter er en del av det amerikanske Star Wars-programmet.

Case 2: Utarmet uran

Ammunisjon med utarmet uran har stått kraftig i fokus de siste månedene. Det finnes indikasjoner på at bruken av ammunisjonen medfører store helseskader, som leukemi, for personer som enten lever eller befinner seg i området der den har vært benyttet. Ferske rapporter tyder også på at ikke kun utarmet uran, men også gjenvunnet uran fra avfall fra atomindustrien har blitt benyttet. Dette har kommet fram fordi det også er funnet spor av U 236 og plutonium i området der ammunisjon med utarmet uran har blitt benyttet, stoffer som er avfallsprodukter etter at anriket uran har blitt brukt i atomreaktorer.

Ammunisjon med utarmet uran blir, i likhet med mye annet militært utstyr, i stor grad produsert i militære fasiliteter. Det finnes imidlertid også private produsenter. En av disse er bedriften General Dynamics. Denne bedriften produserer en rekke forskjellige former for våpen, som stridsvogner, marinefartøyer, artilleri og ammunisjon - deriblant ammunisjon med utarmet uran. Bedriften skriver også på sin hjemmeside at ammunisjonen også kan brukes av NATOs styrker, og bekrefter på forespørsel at det fortsatt produseres ammunisjon med utarmet uran.

Oljefondets investeringer i General Dynamics er mer enn doblet fra 1999 til 2000.

Case 3: Gruvevirksomhet, utvinning av uran

Uranen til både militært og sivilt bruk utvinnes fra gruver. Gruvedriften er ofte i stor konflikt med lokalbefolkningen, blant annet på grunn av forurensingen som kommer i kjølvannet av driften. Noen steder er gruvedriften i konflikt med lokale interesser. Et av de verste eksemplene på slik utvinning av uran er fra Australia.

Gruvebedriften Rio Tinto har planlagt en urangruve i Jabiluka, midt i nasjonalparken Kakadu National Park.

Kakadu nasjonalpark har dessuten de største områdene med opprinnelig kunst fra urbefolkningen i Australia, aboriginerne. Et av de viktigste arkeologiske stedene for den australske urbefolkningen ligger nettopp i denne nasjonalparken.

Oljefondet har investert i Rio Tinto. Investeringene har økt med 40 pst. i løpet av det siste året.

Uranen fra gruven i Kakadu går blant annet til British Energy, en el-produsent i Storbritannia som driver 8 kjernekraftverk. Investeringene i British Energy har økt det siste året.

Case 4: Burma

Militærregimet i landet har lenge vært gjort ansvarlige for alle rapporterte menneskerettighetsovergrep, noe Norge ved en rekke anledninger har protestert på. Ifølge Utenriksdepartementet legger Norge stor vekt på og arbeider aktivt for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene i Burma.

Norge har ikke innført økonomiske sanksjoner mot Burma, men ifølge bistandsministeren bør dette "avgjort drøftes" (Stortinget 29. november 2000). Den forrige regjeringen gikk ut med en oppfordring til norske bedrifter om ikke å handle med Burma, en oppfordring den sittende regjeringen støtter. Bistandsministeren sa i Stortinget den 29. november 2000 at "dette var et viktig supplement til det press fagbevegelsen allerede utviste i samme retning ... Regjeringen forventer at norsk næringsliv aktivt følger opp oppfordringen om ikke å handle med Burma."

Til tross for dette har Norge gjennom oljefondet investert i flere bedrifter som er involvert i Burma. En av dem er det kanadiske selskapet Nortel Networks, som gjennom sitt eierskap i det israelske selskapet Telrad installerer telefonsystemer i Burma. Denne investeringen har økt med nesten 20 pst. fra 1999 til 2000.

Det andre selskapet med forbindelser til Burma er Bank of Tokyo Mitsubishi, som har kontor i Yangon.

Case 5: Genmodifiserte produkter

Problemene i forbindelse med genmanipulerte produkter generelt og mat produsert ved hjelp av slike produkter spesielt, har vært i sterk fokus i Norge.

Det er gjort svært få undersøkelser av de helsemessige effekter av genmat på den menneskelige helse, og de som er gjort er urovekkende.

Den manglende undersøkelsen av de mulige skadelige helsemessige følgene av å spise mat basert på genmodifiserte produkter står i slående konflikt med det utførlige arbeidet som utføres før et nytt legemiddel lanseres til bruk. Ingen legemidler er i dag i salg før det har gjennomgått grundige undersøkelser på hvilke mulige bivirkninger stoffet kan utsette brukeren for. Dette kan ta mange, ofte mer enn 10 år. Årsaken er innlysende: Erfaring har vist at nye medikamenter som tilsynelatende virker lovende, kan ha store, overraskende og meget skadelige følger for mennesker.

Det er grunn til å tro at det samme kan gjelde for genmodifisert mat.

Til tross for de betenkeligheter både forskere, miljøvernere og andre involverte har til mat basert på genmodifiserte produkter, jobber flere bedrifter iherdig med å utvikle akkurat slik mat. Et eksempel er det sveitsiske firmaet Novartis.

Oljefondet har aksjer i Novartis, og andelen har økt med 130 pst. det siste året.

Case 6: Tobakk

Da sigaretten ble introdusert var det få som kjente til skadevirkningene. Sigaretten ble sett på som moderne og slett ikke farlig. I dag vet vi annerledes. Forbindelsen mellom røyking og lungekreft er utvilsom.

Det blir stadige vanskeligere for tobakksselskapene å markedsføre seg i den industrialiserte del av verden, ikke minst etter at det ble avslørt at selskapene tilsatte nikotin for å øke avhengigheten av sigaretter, til tross for at de visste at det ville føre til flere syke og døde. Nå er det den fattige del av verden som står for tur, som man også ser i selskapenes argumentasjon på internasjonale konferanser om tobakk.

Hvert tiende dødsfall blant voksne i dag skyldes tobakksbruk. Prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at tobakk vil forårsake 450 millioner dødsfall frem til år 2050. Røyking er dette århundres viktigste enkeltårsak til sykdom og tidlig død nasjonalt og globalt. Vår klode har aldri sett en epidemi av tilsvarende dimensjoner.

Oljefondet har investert i verdens tre største produsenter av tobakk, Philip Morris, British American Tobacco og Japan Tobacco. Andelen i Philip Morris er tredoblet det siste året.

Case 7: Spedbarn betaler prisen

Det finnes noen selskaper som faller utenfor alle disse kategoriene, men som allikevel må karakteriseres som verstinger. Det sveitsiske selskapet Nestlé er et slikt selskap.

Selskapet ble utsatt for en av verdens lengste og mest omfattende forbrukerboikott som følge av sine fremstøt for å selge morsmelkerstatning i utviklingsland. Forbrukerpresset ga resultater. I 1991 ble det enighet om et forbud mot å dele ut gratis morsmelkerstatning på barneklinikker.

Så i 1997 kom en fersk FN-rapport som viste at Nestlé og andre produsenter av morsmelkerstatning brøt markedsføringsloven.

Oljefondet har investert i Nestlé, og eierandelen i Nestlé er nesten tredoblet det siste året.

En alternativ strategi

Sosialistisk Venstreparti har tidligere lagt frem et forslag om hvordan oljefondet kunne legge noen etiske kriterier til grunn. I all korthet dreier dette seg om følgende:

Bedrifter som er aktuelle investeringsobjekter avkreves en egenerklæring om at bedriften følger helt grunnleggende etiske og miljøkrav etter anerkjente internasjonale standarder (SA 8 000 og ISO 14 000), på vegne av seg selv og sine underleverandører. Egenerklæringen kan komme enten som et krav for signering eller som et krav bedriften plikter å informere om i skriftlig form dersom den ikke kan følge opp.

Poenget er at ansvaret for erklæringen ligger hos bedriften og ikke hos investoren (fondsforvalteren). Bedriftene følges deretter opp med stikkprøver - oppdages det at praksis bryter med egenerklæringen trekkes investeringene øyeblikkelig ut.

I og med at virkeligheten varierer kraftig fra land til land, og fordi det vil ha en oppdragende effekt, foreslår Sosialistisk Venstreparti at kriteriene ikke følges slavisk. Dersom en bedrift gjør det klart at det er deler av kriteriene den ikke er i stand til å oppfylle umiddelbart, kan bedriften likevel investeres i, med henstand i en periode på for eksempel to år. Dersom de manglende kriteriene da ikke er oppfylt trekkes investeringene ut.

Regjeringen har tidligere argumentert med at slike kriterier vil medføre et gigantisk arbeid for forvalterne, og at det ikke er mulig av praktiske hensyn. Men arbeidet vil langt fra bli uoverkommelig så lenge den største byrden legges hos bedriftene. På denne måten vil også kriteriene ha en oppdragende verdi.

Uansett er det ingen umulighet å underlegge investeringene klare etiske kriterier. Som tidligere nevnt er slike investeringer foretatt gjennom profesjonelle forvaltere av en størrelsesorden på rundt 2 000 mrd. dollar i 1999.

Norge kan ikke frasi seg ansvaret for hvordan våre penger arbeider. Det er derfor påkrevet å finne en form for fondsforvaltning som tar hensyn til hva slags virksomhet investeringsobjektene driver, og hvilke hensyn som tas til miljø og menneskerettigheter.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"I

Stortinget ber Regjeringen innføre strakstiltak som innebærer at midler fra Oljefondet trekkes ut av bedrifter som er i konflikt med internasjonale avtaler og offisiell nasjonal politikk.

II

Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med retningslinjer for plassering av Oljefondet i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg, i statsbudsjettet for 2002. "