Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre,
Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra
Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og
fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, er meget
positiv til at det blir laget en film som omhandler det religiøse
opprøret som fant sted på kirkestedet i Kautokeino
den 8. november 1852, der to mennesker ble drept. Handlingen er
av stor historisk verdi, og komiteener
glad for initiativet fra både produksjonsselskapet Borealis
og regissør Nils Gaup.
Komiteen har gjennom budsjettproposisjonen
for 2002 sagt seg enig i en investeringsplan over tilskudd til nasjonale
kulturbygg der det ikke er rom for nye byggeprosjekt før
tidligst i 2006.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
kan ikke imøtekomme idéskaperne og forslagsstillerne
med hensyn til å bygge opp en permanent rekonstruksjon
av Kautokeinos bebyggelse slik den var i 1852, til en anslått
pris av 20 mill. kroner, der staten skulle bidra med 15 mill. kroner.
Flertallet kan, i
likhet med Kultur- og kirkedepartementet (se vedlegg), ikke tilrå at
dette prosjektet prioriteres foran samiske kulturbygg som er omtalt
i investeringsplanen.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Saken vedlegges protokollen."
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at dersom prosjektplanene skal videreføres
må disse eventuelt utvikles videre, og vurderes på nytt
i forbindelse med prioriteringslisten etter 2006.
Dette flertallet vil peke på muligheten å se
dette prosjektet som et næringsprosjekt, rettet mot indre Finnmark,
jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, og ber Regjeringen
komme tilbake med en vurdering på egnet måte så raskt
som mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sosialkomiteens merknader i forbindelse
med behandlingen av Utjamningsmeldinga i juni 2000, samt til at
Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet
seinere satte ned en gruppe for å følge opp Stortingets
merknad om egne, målrettede tiltak overfor indre Finnmark.
Gruppen besto av representanter (inklusive ordførerne)
fra kommunene i indre Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Tana, Nesseby
og Porsanger), og arbeidet ble koordinert av Finnmark fylkeskommune.
Også Sametinget har vært konsultert angående
gruppens arbeid.
Gruppens rapport ("Prosjekt Oppfølging
av indre Finnmark") ble ferdig utarbeidet den 21. januar 2002. Under
tiltak 16 i denne rapporten er oppbygging av Kautokeino anno 1852
et prioritert forslag, og dette er beskrevet slik i rapporten:
"Kautokeino er i ferd med å bygge opp et
lite filmmiljø, hvor planene om filmatisering av Kautokeino-opprøret
i 1852 vil være et stort løft for Kautokeino og hele
Sàpmi. Her inngår planer om oppbygging av Kautokeino ànno
1852, som kan brukes i reiselivsformål senere."
Etter disse medlemmers syn bør
midlene til det foreliggende prosjektet ikke primært tas
fra investeringstilskudd til kulturbygg, men i stedet knyttes opp til
omstillingsmidler for indre Finnmark, som i dette tilfelle bør
målrettes mot Kautokeino kommune i regi av Kommunal- og
regionaldepartementet.
Etter disse medlemmers syn bør
midlene bevilges i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 innenfor en
totalramme på 20 mill. kroner, men slik at Kommunal- og
Regionaldepartementet søker å oppnå et
samarbeid med andre aktuelle aktører (Kautokeino kommune
selv, Finnmark fylkeskommune, Sametinget, mulige framtidige investorer,
filmskaperne), slik at Regjeringens bevilgning utgjør en
andel av, men ikke hele summen på 20 mill. kronene som
tenkes brukt til prosjektet.
Disse medlemmer vil også peke
på muligheten å se dette prosjektet som et næringsprosjekt
rettet mot Indre Finnmark, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga.
Disse medlemmer ser det ikke
som realistisk å finne midler til Kautokeino 1852 innenfor
rammene av revidert nasjonalbudsjett, men mener at det er fullt mulig å få til
en bevilgning i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Selv om
midlene ikke bevilges nå, vil da filmskaperne, Kautokeino
kommune og framtidige drivere kunne arbeide videre med planene,
fordi man i så fall vet at det vil foreligge en statlig
medvirkning på kostnadssiden.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2003 om å bevilge midler til bebyggelsen Kautokeino
1852 i et samarbeid med andre aktører, og innenfor en samlet
kostnadsramme på 20 mill kroner, slik at det kan bygges
opp en permanent bebyggelse tilnærmet slik denne var i
Kautokeino i 1852."
Etter komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstrepartis syn er det et funn for indre Finnmark
at det gjennom planene for en filmatisering av Kautokeinoopprøret
dukker opp et prosjekt som "Kautokeino 1852". Alternativt skulle
man tenke seg år med arbeid i regi av diverse departementer,
i forsøket på å komme opp med tilsvarende
prosjekter, men uten at disse i utgangspunktet nødvendigvis
verken hadde noen lokal forankring, eller ildsjeler og investorer
med ønske om å bidra til en realisering.
Disse medlemmer er kjent med
at Kautokeino kommune har avsatt nødvendig areal, det er
utarbeidet bebyggelsesplan i det terrenget som er tenkt brukt, det er
utarbeidet ferdige skisser for den aktuelle bebyggelsen som det
også er hentet inn kostnadsoverslag på, og det
foreligger konkrete planer for etterbruken i regi av lokalt etablerte
foretak (bl.a. lokalt etablerte virksomheter som sølvsmia
Juhls og hotellkjeden Norlandia). Det foreligger også vilje
fra filmskaperne til å bruke kulisseutgiftene som en andel
av totalsummen til en permanent bebyggelse, samt at filmens øvrige
rekvisitter stilles til rådighet for etterbruken.
Etter disse medlemmers syn blir
et slikt prosjekt en utfordring for Storting og regjering, fordi
den synliggjør i hvilken grad folkevalgte organer og det statlige
byråkratiet er/ikke er i stand til å foreta
raske omstillinger når dette er påkrevet, for å unngå at
muligheter går tapt, og for å sikre at de folkevalgtes
forutsetninger (jf. Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga)
også kan ivaretas gjennom ideer som ikke Storting eller
regjering selv har kommet opp med.
Med bakgrunn i en slik utfordring blir kulturministerens
svarbrev til komiteen, etter disse medlemmers syn,
begredelig lesning. Selv om det av forslagsstillerne er understreket
at forslaget ikke gjelder bevilgning
til selve filmen om Kautokeinoopprøret, gjør statsråden
likevel dette til et eget tema i sitt svarbrev. Disse medlemmer vil
påpeke at det er helt naturlig å knytte statlig
støtte til bebyggelsen opp til forutgående forutsetninger
om at selve filminnspillingen realiseres. Manglende sluttfinansiering
av filmen på dette tidspunkt burde dermed ikke være
til hinder for støtte til selve etterbruksprosjektet, så lenge
midlene ikke kommer til utbetaling før filmen realiseres.
Disse medlemmer merker seg at
statsråden bekriver kostnadsrammen som
"… et lite realistisk estimat dersom antikvariske prinsipper
skal legges til grunn for rekonstruksjonen av bygningene. For at
disse skal ha en kulturvernfaglig formidlingsverdi i fremtiden vil
det måtte bevilges investeringstilskudd av et langt større
omfang."
Disse medlemmer er kjent med
at det er utarbeidet tegninger over de bygg som skal bygges, og
innhentet kostnadsoverslag for bygging av disse som omtalt av forslagsstillerne.
Det er statsråden selv som bringer inn begreper som "antikvariske
prinsipper" og "kulturvernfaglig formidlingsverdi", mens de instanser som
har vært engasjert i å få prosjektet
realisert så langt disse medlemmer har kunnet
registrere, ikke har hatt ambisjoner som har gått på en
eksakt historisk korrekthet, noe som også tydelig kommer
fram i teksten fra forslagsstillerne (bl.a. i form av
at størrelsen på byggene bør tilpasses
dagens forhold).