Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Tone Merete Sønsterud,
fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm,
fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten,
og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til
Riksrevisjonens undersøkelse av omorganiseringer som forvaltningspolitisk
virkemiddel. Undersøkelsen er konsentrert om hvordan omorganiseringer
er planlagt og gjennomført, i hvilken grad de bidrar til
bedre ressursutnyttelse, styring, samordning og brukerorientering.
Årlig gjennomføres det et
betydelig antall omorganiseringer i offentlig sektor.
Komiteen har merket seg at det
er betydelige variasjoner når det gjelder planlegging,
klargjøring av mål og beregning av utgifter i
forbindelse med omorganiseringene.
Komiteen finner grunn til å uttrykke
bekymring når det avdekkes at halvparten av omorganiseringene
i undersøkelsen er gjennomført uten at det er
definert klare mål.
Komiteen konstaterer videre at
det bare i fem tilfeller ble foretatt beregninger av hva omorganiseringer ville
medføre av utgifter i forkant av vedtak. Når Riksrevisjonen
avdekker at kostnadsberegninger i åtte tilfeller først
ble foretatt etter at vedtak om omorganisering var fattet, viser
dette mangler ved planleggingen som det er nødvendig å gripe
fatt i.
Komiteen finner det kritikkverdig
at store omorganiseringer er satt ut i livet uten at viktige spørsmål som
kostnadene ved endringer samt vurdering av alternative modeller
for organisering av den nye virksomheten, har vært en del
av beslutningsgrunnlaget.
Komiteen har merket seg at forskjellene
mellom etatene når det gjelder måloppnåelse
og resultater, er store. I åtte etater økte den
totale bemanningen i forbindelse med omorganisering, mens antall
ansatte ble redusert i fire tilfeller.
Ett av målene for omorganiseringene
var å overføre ansatte fra administrasjon til
tjenesteyting. Riksrevisjonens undersøkelse viser at den
administrative bemanningen etter omorganiseringene økte
i fire tilfeller, ett tilfelle er ukjent, mens andelen administrativt ansatte
ble redusert i sju tilfeller.
Komiteen finner det ikke hensiktsmessig å gå inn på vurderingene
av hver enkelt av de berørte etater, men konstaterer at
omorganiseringene i noen grad synes å ha bidratt til en
vridning i ressursbruken fra administrative til faglige oppgaver.
Komiteen har imidlertid notert
seg at det ikke fremgår av rapporten om det skjedde endringer
i arbeidsoppgaver for de omorganiserte etater som kan ha påvirket
bemanningsbehovet. Komiteen finner det derfor vanskelig å trekke
noen bastant konklusjon av undersøkelsen på dette
punkt.
Komiteen har videre merket seg
at organisasjoner med høy administrasjonsdel før
omorganiseringen, bruker mer eller like mye ressurser etter omorganiseringen.
Komiteen viser til Riksrevisjonens
påpeking av at virksomheter og personell med forskjellig
kultur er slått sammen og at kulturforskjellene ikke er
blitt tilstrekkelig vektlagt.
Komiteen vil understreke betydningen
av å bygge opp nye miljøer og sikre samarbeid
på tvers av gamle strukturer. Likeledes er det viktig å dra
veksler på den enkelte ansattes erfaringer og å legge
forholdene til rette for å heve den enkeltes kompetanse.
I forhold til måloppnåelse
knyttet til bedre styring og samordning legger komiteen merke
til at overordnede myndigheter har fått færre
etater å forholde seg til, slik at styringen av de underliggende
virksomhetene har blitt forenklet. Når det gjelder målet
om bedre styring innenfor virksomhetene, gir undersøkelsen
et noe mer varierende bilde.
Komiteen registrerer at de ulike
etatene i varierende grad har iverksatt tiltak for brukerorientering.
Komiteen har notert seg Riksrevisjonens
beskrivelse av det daværende AAD’s (MOD) rolle
som overordnet ansvarlig for å sikre erfaringsutveksling
og kunnskapsformidling mellom departementene, og konstaterer at
Riksrevisjonen mener at departementet i begrenset grad ga systematisk
og formell veiledning til hjelp i fagdepartementenes utredningsarbeid
i den undersøkte perioden 1997-2002.
Komiteen betviler ikke Riksrevisjonens
inntrykk, men stiller spørsmål ved hvorledes departementets rolle
ble definert i denne perioden. Ifølge rapporten var departementets
ansvar formulert slik at departementet kan gi veiledning i konkrete
prosesser knyttet til utredning og gjennomføring av omorganiseringer
etter forespørsel fra fagdepartementer. Hvorvidt de øvrige departementer
benyttet seg av denne muligheten, ville følgelig avhenge
av hvilken ekspertise det enkelte departement selv mente å sitte
inne med og hvilke bidrag man oppfattet at AAD kunne tilby.
Det å tillegge ett av departementene
et slikt oppfølgingsansvar, kan ha sine fordeler, men komiteen viser
til at det er opp til den enkelte regjering å velge hvorledes
den ønsker å organisere forvaltningens virksomhet.
Komiteen viser til at Moderniseringsdepartementet
i sitt svar til Riksrevisjonen opplyser at departementet siden 2003
har systematisk jobbet med og satt inn større ressurser
for å bedre etterlevelsen av utredningsinstruksen. Komiteen merker
seg at det i 2005 har blitt utarbeidet en ny veileder for utredningsprosesser. Komiteen merker
seg videre at departementet viser at det er satt i gang et arbeid
for å forbedre beslutningsgrunnlaget ved omorganiseringer
av statlig virksomhet. Dette mener departementet vil gi grunnlag
for bedre styring, oppfølgning og evaluering av igangsatte omorganiseringer. Komiteen avventer
resultatene av iverksatte tiltak.
Komiteen har videre forståelse
for Helse- og omsorgsdepartementets påpeking av at brukerundersøkelsen
rettet mot fylkesmennene/fylkeslegene med fordel kunne
vært utvidet til å gjelde flere brukergrupper. Nyordningen
for fylkeslegene var sterkt omstridt, både internt i departementet
og blant fylkeslegene. Komiteen ser derfor at det
kan stilles spørsmål ved om at svarene fra denne
gruppen vil være representative for den totale brukergruppen.
Oppsummert viser undersøkelsen at de
forskjellige omorganiseringer i varierende grad har bidratt til å realisere
de forvaltningspolitiske målene om en mer effektiv ressursutnyttelse,
bedre styring og samordning og sterkere brukerorientering.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at forvaltningen har tilstrekkelig kunnskap om sammenhengen mellom
mål og midler når omorganiseringsprosjekter skal
iverksettes og anser i den sammenheng Riksrevisjonens rapport som
et viktig bidrag til å sette søkelys på disse
viktige problemstillingene. God planlegging, samarbeid mellom ledelse
og ansatte og fokus på målene under hele gjennomføringsprosessen,
er viktige forutsetninger for å nå målene
om en effektiv og brukervennlig offentlig forvaltning.
Komiteen konstaterer at Riksrevisjonens
undersøkelse viser at omorganiseringer under bestemte forutsetninger
kan være et egnet tiltak for å få til
bedre styring og samordning.