Det vises til brev av 10. mars 2006 med oversendelse av
nevnte forslag til utredning.
Forslaget gjelder lokal forvaltning av arealer
i strandsonen og andre områder, og konkret foreslås
følgende:
– å innskrenke
fylkeskommunen og fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan-
og arealvedtak.
– en egen forvaltningsdomstol
eller et eget forvaltningstilsyn for å behandle klager
etter kommunale planvedtak.
– å innskrenke klagetilgangen
til politiske vedtak i kommunene.
Dette forslaget er svært likt tidligere
forslag fremmet som Dokument nr. 8:90 (2002-2003), som ble avvist ved
Stortingets behandling 18. februar 2005.
Det er riktig som forslagsstillerne peker på,
at det er kommunene som har ansvaret for at kommunale planvedtak
er i tråd med nasjonale retningslinjer, og at innsigelsesretten
for fylkeskommunen og statlige fagmyndigheter skal sikre dette.
Miljøverndepartementet vil i denne
forbindelse vise til at fylkesmannen og fylkeskommunen har en fagkompetanse
på miljø og planlegging som er svært
viktig i forbindelse med arealplanleggingen. De har samarbeidsplikt
og skal medvirke i planarbeidet, og skal dermed bidra til de kommunale
arealplanene blir best mulig. Samtidig har de et spesielt ansvar
for å påse at det ikke tillates utbygging i strid
med nasjonale og viktige regionale interesser. Ved å fremme
innsigelse kan de ikke stoppe en plan, men de kan sørge
for at planen bringes til Miljøverndepartementet til avgjørelse
dersom kommunen ikke tar hensyn til innsigelsen. Innsigelsene begrunnes
som regel i overordnede føringer gitt gjennom stortingsmeldinger,
retningslinjer eller rundskriv.
Der kommunen tar tilstrekkelig hensyn til de
nasjonale og regionale interessene i sitt planarbeid, vil kommunen
selv kunne egengodkjenne planene. De fleste sakene løses
lokalt, ved at kommunen og innsigelsesmyndigheten blir enige. Det
er bare ca 30-40 plansaker som avgjøres av departementet årlig.
Dette er en svært liten andel av de totalt 200 kommuneplaner
eller kommunedelplaner og de 2000-3000 reguleringsplaner som egengodkjennes
av kommunene hvert år. Tallene viser at plansystemet fungerer
godt i praksis.
Etter Miljøverndepartementets oppfatning
er det ikke aktuelt å innskrenke fylkesmannens og fylkeskommunens
adgang til å fremme innsigelse mot kommunale planvedtak
som ikke er i samsvar med nasjonale og viktige regionale interesser.
I praksis har det vist seg at det er nødvendig å ha
en slik mulighet for å sikre at overordnede hensyn blir
godt nok ivaretatt i planarbeidet. Dette gjelder ikke minst ved
regulering til utbygging i strandsonen. Det er et stadig økende
byggepress mange steder, blant annet langs kysten og i fjellområdene,
og det kan være vanskelig å vurdere hvor grensene
går for hva som er lokale hensyn i forhold til overordnede
interesser. Det er kommunene som gjennom arealplanleggingen skal
avveie bruk og vern. Kommunen har ansvaret for planarbeidet, og
de har også ansvaret for å påse at utbygging
skjer innenfor de rammer som er gitt fra overordnet nivå,
blant annet gjennom stortingsmeldinger.
I St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, ble det gitt viktige arealpolitiske
føringer for kommunenes planlegging, blant annet om en
offensiv strandsonepolitikk. Regjeringserklæringen gir
også klare signaler om å stanse nedbyggingen av
strandsonen. Det legges opp til en sterkere geografisk differensiering,
der vernet gjøres strengere i områder med sterkt
konkurranse om strandsonen.
Det har lenge vært tverrpolitisk enighet
om at det er viktig å unngå bygging i 100-metersbeltet
langs sjøen, for blant annet å sikre allmenn ferdsel
og friluftsliv, natur og landskap. Strandsonen er ikke bare av lokal interesse,
men også av nasjonal betydning. Dette er bakgrunnen for
at det har vært et lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet
langs sjøen helt siden 1965.
Planlovutvalget har i NOU 2003:14 fremmet forslag til
nye planbestemmelser i plan- og bygningsloven. Utvalget foreslår
at innsigelsesadgangen beholdes, at det presiseres i loven når
det er adgang til å fremme innsigelse, og at ordningen
med megling i innsigelsessaker lovfestes. Utvalget foreslår
dessuten strengere regler for bygging i 100-metersbeltet langs sjøen,
slik at forbudet strammes noe inn og at vilkårene for dispensasjon
gjøres klarere. Det er også foreslått
at det skal bli mulig - for visse områder med særlig
sterkt byggepress - å overføre dispensasjonsmyndigheten
fra kommunen til fylkesmannen eller fylkeskommunen. Planlovutvalgets
forslag vurderes nå nærmere av Miljøverndepartementet,
og det tas sikte på å utarbeide en odelstingsproposisjon
i løpet av året.
Nye bestemmelser for strandsonen vil bli prioritert
i dette lovarbeidet. Tidligere miljøvernministere har med
egne brev til alle kystkommuner oppfordret til strengere praksis
ved bygging strandsonen, og de har pekt på lovendring som
en mulighet. Det er nå på tide at spørsmålet
om lovendring følges opp.
Etter gjeldende regler er kommunens vedtak av
arealdel til kommuneplaner eller kommunedelplaner ikke enkeltvedtak
som kan påklages. Departementets vedtak i innsigelsessaker
kan heller ikke påklages. Kommunens egengodkjenning av
reguleringsvedtak kan derimot påklages og klagene avgjøres
av fylkesmannen. I tillegg har fylkesmannen ansvar for lovlighetskontroll
etter kommuneloven.
Miljøverndepartement mener dagens ordning
der fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre
klager på kommunens vedtak fungerer tilfredsstillende.
Systemet er i samsvar med norsk forvaltningstradisjon. Ved behandlingen
av klagesaker skal fylkesmannen etter forvaltningslovens § 34
prøve alle sider av saken, både lovligheten og
skjønnsutøvelsen. Fylkesmannen skal legge vekt
på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving
av det frie skjønn. Planlegging er i stor grad et skjønn,
men et skjønn som skal forholde seg til overordnede mål
og rammer, slik det er pekt på foran.
Planlovutvalget foreslår å opprettholde
reglene om klageadgang til fylkesmannen. Samtidig foreslås
en hjemmel for å gi forskrift om alternativ klageinstans
og klagebehandling. Utvalget nevner også muligheten for å etablere
mer uavhengige og domstolslignende klageinstanser, men har ikke
gått grundigere inn i dette. Miljøverndepartementet
vil vurdere dette spørsmålet nærmere
i forbindelse med oppfølgingen av Planlovutvalgets forslag.
Departementet er ikke enig i at det ved klagebehandlingen
av kommunale planvedtak bare skal være mulig å prøve
lovligheten av vedtakene, og ikke overprøve planvedtakene
i forhold til nasjonale og viktige regionale interesser. Klageadgangen
skal ivareta både nasjonale og viktige regionale hensyn,
og hensynet til rettsikkerhet for grunneiere og andre. Det vil derfor
virke uheldig også av rettsikkerhetshensyn å begrense
muligheten til å overprøve planvedtak. En overprøving
av et planvedtak ut fra nasjonale hensyn innebærer at kommunens
skjønnsmessige vurdering settes til side, fordi vurderingen
ikke er i samsvar med overordnede signaler. Dette kan være
signaler som er gitt av Stortinget gjennom en stortingsmelding.
En begrensning i klageadgangen kan derfor føre til at Stortingets
egne vedtak ikke blir fulgt opp i praksis.