Norges nasjonale strategi og handlingsplan for å følge opp FN-konvensjonen om biologisk mangfold ble først presentert i St.meld. nr. 13 (1992-1993) FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro. Fire år senere ble den videreutviklet i St.meld. nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling - dugnad for framtida. Den nasjonale strategien ble ytterligere behandlet og videreført i St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold - sektoransvar og samordning.
Hovedsatsingen i St.meld. nr. 42 (2000-2001) var etableringen av et kunnskapsbasert forvaltningssystem for biologisk mangfold. I St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand uttalte regjeringen at forvaltningssystemet skal være ferdig etablert i 2007. Bærebjelken i forvaltningssystemet skulle være et Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Hensikten med dette programmet var å bidra til en koordinert innsats for å samle inn kunnskap om biologisk mangfold. Programmet skulle ha startet på alle områder innen 2005. Sektorvise kartleggings- og overvåkingstiltak ble forutsatt utviklet eller tilpasset slik at de effektivt bidro til Nasjonalt program. Eksempler på slik sektorvis kartlegging er den kommunale kartleggingen og Miljøregistrering i skog (MiS).
I St.meld. nr. 42 (2000-2001) gikk regjeringen inn for å styrke forvaltningen og skjøtselen av verneområdene. Det ble uttalt at verneområdene utgjør en grunnstamme i bevaringen av det biologiske mangfoldet, og at fredning etter naturvernloven skal sikre et representativt utvalg av norsk natur og særlig verdifulle områder. Regjeringen påpekte videre at selv om områder og arter fredes, er oppsyn - og i mange tilfeller skjøtsel - nødvendig for å opprettholde verneverdiene.
Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder. Dette gjøres ved å vurdere
-
– hvor langt forvaltningen har kommet med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i forhold til målet om å ha et kunnskapsbasert forvaltningssystem på plass innen 2007
-
– i hvilken grad statlige verneområder forvaltes i tråd med sine respektive verneformål.
Undersøkelsen gjelder primært de tiltakene som departementene har iverksatt fra og med 1997 til og med 2005, og er gjennomført ved hjelp av dokumentanalyse, intervjuer og ved en spørreundersøkelse til fylkesmennene. Intervjuene omfattet de berørte departementene, relevante underliggende virksomheter og organer opprettet av forvaltningen.
I undersøkelsen har Riksrevisjonen benyttet ekstern bistand. Et fagpanel har gitt faglige innspill til revisjonskriteriene og medvirket til valg av verneområder for befaring. I tillegg har andre fagpersoner bistått med befaring av sju verneområder. Endelig er det utarbeidet en utredning fra Norsk institutt for vannforskning om kostnader ved marin kartlegging.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at opprettelsen av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking
av biologisk mangfold representerer et nyskapende arbeid. Det har
skapt en arena for samordning av tiltak knyttet til biologisk mangfold
på tvers av sektorene. Samarbeidet mellom departementene
i programmet har bidratt til å identifisere viktige mangler
i pågående kartlegging og overvåking.
Artsdatabanken er etablert og har kommet i gang med blant annet å utarbeide
en ny revidert rødliste over truede arter.
Undersøkelsen viser også at
tiltakene som det interdepartementale utvalget i Nasjonalt program
har prioritert, i all hovedsak er fulgt opp. Undersøkelsen
har imidlertid avdekket utfordringer knyttet til styring og gjennomføring
av Nasjonalt program og oppfølging av mangler ved pågående
kartlegging og overvåking. I det følgende blir
disse utfordringene gjennomgått.
Svak spesifisering av det konkrete innholdet
i det nye systemet gjør det vanskelig å vurdere
måloppnåelsen av det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet
og av Nasjonalt program som bidragsyter inn i dette systemet.
Av denne grunn har Riksrevisjonen, med bistand
fra et fagpanel, utarbeidet en oversikt over sentrale bestanddeler
som anses som nødvendige i et kunnskapsbasert forvaltningssystem.
De iverksatte tiltakene under Nasjonalt program
har så langt i stor grad omfattet utvikling av metoder.
I den grad det er gjennomført kartlegging, har aktivitetene stort
sett bestått av systematisering av eksisterende data. Det
er iverksatt lite nykartlegging eller oppdatering av data i felt
i regi av programmet.
Nasjonalt program for kartlegging og overvåking
av biologisk mangfold skulle ifølge St.prp. nr. 1 (2001-2002)
for Miljøverndepartementet utgjøre bærebjelken i
det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet. Riksrevisjonens undersøkelse
viser imidlertid at departementene som deltar i Nasjonalt program,
har en ulik oppfatning av hva programmet bidrar med. En gjennomgang av
departementenes aktiviteter rettet mot identifisering av viktige
områder for biologisk mangfold, viser at kartlegging og
overvåking i stor grad skjer i regi av sektorene og ikke
som en del av Nasjonalt program.
Når de involverte departementene ser
sine sektortiltak som det primære på feltet, kan
det stilles spørsmål ved om Nasjonalt program
kan betegnes som en bærebjelke i det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet.
En viktig oppgave for det interdepartementale
utvalget i Nasjonalt program var, ifølge mandatet, å identifisere
pågående kartleggings- og overvåkingsaktiviteter,
identifisere viktige huller i disse aktivitetene, foreslå utvidelser
og endringer i eksisterende aktiviteter og eventuelt supplere med
nye tiltak. Utvalget skulle også foreslå prioriterte
aktiviteter/programmer slik at totalsummen ble et helhetlig
Nasjonalt program.
Med unntak av etableringen av Artsdatabanken,
har det interdepartementale utvalget så vidt kjent ikke
fått utarbeidet andre forslag til tiltak til støtte
for sine prioriteringer. Det kan stilles spørsmål
ved om det interdepartementale utvalget har hatt et tilstrekkelig
beslutningsgrunnlag til å foreslå prioriterte
aktiviteter/programmer slik at totalsummen ble et helhetlig
Nasjonalt program.
Ifølge det interdepartementale utvalget
ble Nasjonalt program kostnadsberegnet til 25 mill. kroner årlig
i perioden 2004-2007. Miljøverndepartementet har imidlertid
opplyst at dette var et beløp som departementene kom fram
til i fellesskap ut fra hva man mente det var realistisk å framskaffe
av midler.
Når verken de overordnede målene
for Nasjonalt program, eller de konkrete tiltakene som er foreslått innenfor
temaområdene skog, kulturlandskap, ferskvann og truede
arter og naturtyper er kostnadsberegnet, kan det stilles spørsmål
ved viktige sider ved planleggingen av programmet.
Det er satt mål for når det
kunnskapsbaserte forvaltningssystemet skal være etablert.
Det er også satt mål for når Nasjonalt
program skal være startet opp på alle områder.
Undersøkelsen viser at en rekke tiltak er iverksatt for å nå målene,
men at framdriften er avhengig av om de ulike departementene prioriterer å finansiere
tiltak innenfor sine årlige budsjettrammer.
Undersøkelsen har vist at det verken
var tid eller ressurser til å utrede hva som var de aller
viktigste og mest nødvendige tiltakene for å møte
ambisjonen om at Nasjonalt program skulle være en ekstraordinær
satsing. I stedet ble det valgt en tilnærming der arbeidsgrupper
fikk identifisert mange tiltak på kort tid. Dette har vært
en ressurseffektiv arbeidsmetode.
Undersøkelsen viser imidlertid at dette
ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om vesentlige
mangler er utbedret, eller om en god kunnskapsmessig plattform
er etablert. Undersøkelsen har også vist at kartleggingstiltakene
i Nasjonalt program ofte representerer minimumsløsninger
som å systematisere og tilgjengeliggjøre eksisterende
materiale. Det er utført lite eller ingen nykartlegging.
Både fagpersoner og forvaltning er imidlertid enige om
at nykartlegging er nødvendig innenfor de fleste områdene,
og at mye gjenstår. Norsk institutt for vannforskning har
på oppdrag fra Riksrevisjonen utført en beregning
av hva det kan koste å gjennomføre kartlegging
av biologisk mangfold på tre nivåer i marine områder.
Utredningen indikerer et behov for kartlegging for 120 mill. kroner for å opparbeide
en god kunnskapsstatus i kystområdene, hvorav 80 mill.
kroner er tiltenkt kartlegging på artsnivå.
Undersøkelsen konkluderer ikke med
at Nasjonalt program har lav måloppnåelse. Artsdatabanken
er etablert og er kommet godt i gang med arbeidet. Det kan
imidlertid stilles spørsmål ved om Nasjonalt program
har blitt den bærebjelken som ble forespeilet Stortinget
i St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Miljøverndepartementet.
I lys av den manglende økonomiske satsingen knyttet til
gjennomføringen av programmet, viser undersøkelsen
at Norge fremdeles har store utfordringer knyttet til kunnskap om
det biologiske mangfoldet. Stortinget har flere ganger gitt uttrykk
for at Norge skal ha høye ambisjoner i den nasjonale miljøpolitikken.
Det stilles spørsmål ved om satsingen gjennom
Nasjonalt program har favnet dette.
I St.meld. nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk
for en bærekraftig utvikling foreslo regjeringen et 5-årig landsomfattende
utviklingsprogram for kartlegging, verdiklassifisering og overvåking
av det biologiske mangfoldet. Kartleggingen omtales som den kommunale
kartleggingen.
Formålet med kartleggingen var å identifisere
områder av stor verdi for biologisk mangfold i alle landets kommuner,
og den skulle foregå i perioden 1998-2003. Den startet
imidlertid først i 1999. Kartleggingen skulle omfatte fem
hovedtemaer: Naturtyper, Levesteder for rødlistearter,
Viltområder, Ferskvannslokaliteter og Marine områder.
Pr. januar 2006 har alle kommunene mottatt støtte
til kartleggingen, og Naturbasen inneholder data om naturtyper fra
227 kommuner, som utgjør 53 pst. av kommunene. Naturbasen
inneholder også data om arter fra 329 kommuner, det vil
si 76 pst. av kommunene. Det er ventet at det vil komme inn noe
mer data fra de resterende kommunene i løpet av 2006.
I de kommunene som har registrert naturtyper,
viser undersøkelsen at gjennomsnittlig 4,5 pst. av arealet
er definert som A eller B områder, der A er svært
viktige områder og B er viktige områder. Direktoratet
for naturforvaltning kan ikke opplyse om hvor store arealer som
er kartlagt i forbindelse med verdiklassifiseringen, og har heller
ikke oversikt over hvor stor andel de ulike naturtypene utgjør
av kommunenes areal. Dette kan tyde på at myndighetene
i begrenset grad vet hvor langt man er kommet i arbeidet med å identifisere områder
med stor verdi for det biologiske mangfoldet.
Undersøkelsen viser videre at ingen
kommuner i 2004 hadde komplette datasett som inneholdt kartleggingsdata
innenfor alle fem hovedtemaene som skulle kartlegges.
Fylkesmennene som er intervjuet, har også framhevet
at kvaliteten på dataene fra kommunene er varierende. Ifølge
Miljøverndepartementet er kartleggingen ikke tilfredsstillende,
og det viser til at den kommunale kartleggingen hittil har vært
ansett som en førstegangskartlegging. Miljøverndepartementet
uttaler i St.meld. nr. 21 (2004-2005) at den kommunale kartleggingen skal
videreføres i en fase 2 der man spesielt skal rette oppmerksomheten
mot kartlegging i ferskvann og i kystnære områder,
forbedring av arealdekningen av kartlegging på land, kartlegging
av forekomster av truede arter og noe supplering av Naturtypekartleggingen. Energi-
og miljøkomiteen påpekte at det er viktig å komme
i gang med fase 2, og et flertall i komiteen mente at det må settes
av egne midler som kommunene kan få innvilget etter søknad,
for å sikre nødvendig progresjon og faglig kvalitet
på denne kartleggingen i kommunene. Det er grunn til å anta
at kommunene vil kunne oppnå bedre kvalitet og omfang på kartleggingsdataene
hvis de supplerende tiltakene gjennomføres som forutsatt.
Undersøkelsen viser at Miljøverndepartementet
ved planleggingen av den kommunale kartleggingen antok at tilskuddet
fra staten på rundt 50 000 kroner skulle utgjøre
et reelt bidrag. I St.prp. nr. 1 (2000-2001) for Miljøverndepartementet
ble det imidlertid gjort klart at hoveddelen av utgiftene skulle
bæres av kommunene. På dette tidspunktet hadde
165 kommuner mottatt det statlige tilskuddet.
Riksrevisjonen stiller spørsmål
ved at kostnadsberegninger og faglige standarder ikke forelå før
den kommunale kartleggingen ble påbegynt.
Norge har både internasjonale forpliktelser
og nasjonale mål om å verne et representativt
utvalg av norsk natur og iverksette tiltak for å bevare
verneverdiene. Pr. 1. januar 2006 er ca. 12,5 pst. av Norges
fastlandsareal vernet etter naturvernloven. I St.meld. nr. 21 (2004-2005)
kom det imidlertid fram at målet om å verne et representativt
utvalg av norsk natur ikke er nådd. I tillegg er det uttalt
at størsteparten av de vernede arealene dekker områder
som er lite produktive og har relativt få arter.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at andelen truede verneområder har økt. Direktoratet
for naturforvaltning fant i 1995 at 18 pst. av de vernede områdene
var truet. Siden da har Miljøverndepartementet prioritert å verne flere
nye områder. Pr. mars 2006 er 30 pst. av verneområdene
rapportert truet. Fylkesmennene har svart at de ikke kjenner status
for ca. 7 pst. av verneområdene.
Undersøkelsen viser også at
det er iverksatt få tiltak i de truede områdene.
I 42 pst. av områdene som ble rapportert truet i 2004,
er det ikke iverksatt noen tiltak for å motvirke trusselfaktorene,
og det står et udekket behov for tiltak i 82 pst. av de
579 truede områdene. Dette kan tyde på at miljøvernforvaltningen
ikke har forvaltet vernede områder slik at verneverdien
opprettholdes, eller i overensstemmelse med de arbeidsmål
og resultatindikatorer som er beskrevet i St.prp. nr. 1 fra Miljøverndepartementet
fra budsjettåret 2000 og til inneværende budsjettperiode.
Det er i de fleste tilfeller Fylkesmannen som
har ansvar for å påse at det blir utarbeidet forvaltningsplan for
et verneområde dersom dette vurderes som nødvendig.
Undersøkelsen har avdekket et behov
for både å utarbeide nye og å kvalitetsmessig
forbedre eksisterende forvaltnings- og skjøtselsplaner.
I tillegg viser Riksrevisjonens caseundersøkelser at forvaltningsplanene
i flere tilfeller er lite målrettede eller treffsikre i
forhold til skjøtselsbehovene.
Undersøkelsen har vist at introduserte
arter utgjør en vesentlig trussel mot verneformål
og verneverdier i 34 pst. av verneområdene som ble rapportert
truet. Introduserte arter ble også rapportert som et vesentlig
problem i 1995. Det kan derfor stilles spørsmål
ved om departementet har lagt tilstrekkelig vekt på å sikre økonomiske
midler til å gjennomføre tiltak for å nå målene som
er satt på området.
Både straffeloven og naturvernloven
har bestemmelser knyttet til miljøkriminalitet. Undersøkelsen
viser at det har forekommet overtredelser av verneforskriften i 55
pst. av de 579 truede verneområdene. Likevel er overtredelser
anmeldt i bare 18 pst. av disse områdene.
Fylkesmennene melder om et økt behov
for å gå til anmeldelse av overtredelser. Men
i møte med miljøvernforvaltningen har det også kommet
fram at enkelte fylkesmannsembeter har latt være å anmelde
overtredelser blant annet fordi man ikke ser det som forvaltningens
oppgave å anmelde privatpersoner. Dersom anmeldelse som
virkemiddel vurderes på forskjellig måte i forvaltningen,
kan det stilles spørsmål ved om virkemidlet anvendes
som forutsatt.
Trusselfaktorene i verneområdene representerer utfordringer
for Regjeringen med hensyn til å imøtekomme energi-
og miljøkomiteens mål om å sikre et like
stort artsmangfold i norsk natur i framtiden som i dag. Det er også utfordringer
knyttet til bevaring av leveområder, noe som ifølge
energi- og miljøkomiteen er en sentral forutsetning for å opprettholde
det biologiske mangfoldet og for å sikre en bærekraftig
utvikling. Riksrevisjonens undersøkelse har vist at fylkesmennene
mener det er behov for tiltak i 82 pst. av de 579 truede verneområdene.
Videre har trusselfaktorene ført til tap/tilbakegang
av arter i 75 pst. og tap av leveområder i 43 pst. av disse
områdene. Undersøkelsen stiller derfor spørsmål
om det er nødvendig med mer målrettede tiltak
for å imøtekomme Stortingets forutsetninger.
Undersøkelsen viser at Miljøverndepartementet
har uttalt at Direktoratet for naturforvaltning ikke har tilstrekkelige
midler til å gjennomføre alle oppgavene de tildeles.
Ifølge direktoratet har den økonomiske situasjonen
gradvis blitt vanskeligere med hensyn til å utføre
oppgaver i verneområdene.
For miljøvernforvaltningens arbeidsmål
om å gjennomføre nasjonalparkplanen ved å opprette
36 nye og utvide 14 eksisterende verneområder innen 2010,
viser Miljøverndepartementet til en beregning som ble foretatt
i forbindelse med nasjonalparkplanen i St.meld. nr. 62 (1991-1992).
I denne ble det estimert at opprettelsen ville koste ca. 100 mill.
kroner. Departementet kan ikke vise til noen beregninger av hva
det vil koste å skjøtte disse områdene
etter at de er opprettet/utvidet.
Miljøvernforvaltningens arbeidsmål
om å sikre at naturverdiene i verneområdene blir
opprettholdt, skal måles gjennom andelen verneområder
med tilfredsstillende skjøtsel. I lys av de utfordringene
miljøvernforvaltningen står overfor, stilles det
spørsmål ved at det ikke er foretatt kostnadsberegninger
etter 1996.
Miljøverndepartementet tar vurderingene
i rapporten til etterretning, men uttrykker likevel at det ikke
er fullt ut enig i alle premissene og vurderingene i rapporten.
Landbruks- og matdepartementet har gitt kommentarer
til de deler av rapporten som omhandler myndighetenes arbeid med
kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Under
henvisning til Riksrevisjonens omtale av at det er foretatt lite
nykartlegging i regi av Nasjonalt program, påpeker departementet
at det er foretatt betydelige nykartlegginger/registreringer
i de senere årene i regi av Landsskogstakseringen, MiS
og den kommunale kartleggingen. Under henvisning til Riksrevisjonens
omtale av kvaliteten på den kommunale kartleggingen, påpeker
departementet at "alle involverte parter har lagt til grunn at slik
kartlegging aldri vil kunne gi 100 prosent fullstendig kunnskap
om alt som finnes i naturen". Departementet hevder at man dermed
neppe kan si at resultatene er dårligere enn ventet.
Fiskeri- og kystdepartementet mener Riksrevisjonens
rapport ikke har revidert departementets totale innsats når
det gjelder biologisk mangfold. Departementet understreker at beregningen
fra Norsk institutt for vannforskning om hvor mye marin kartlegging
kan koste, kun er ett eksempel fra én forskningsinstitusjon. Departementet
stiller også spørsmål ved at Riksrevisjonen
har latt en forskningsinstitusjon tolke hva som imøtekommer
internasjonale og nasjonale krav på området. Etter
departementets vurdering krever slike tolkninger en forvaltningsmessig,
folkerettslig og politisk vurdering.
Kunnskapsdepartementet påpeker at det
har ansvaret for den generelle kunnskapsoppbyggingen ved universitetene
og de vitenskapelige høyskolene, for universitetsmuseene
og for Artsdatabanken. Departementet ser disse som grunnleggende
elementer i et kunnskapsbasert forvaltningssystem. Departementet
uttaler videre at det arbeidet Artsdatabanken er satt til å gjøre,
er av langsiktig karakter. Dette er virksomhet som må bygges
opp over år og i et komplisert system som ingen i utgangspunktet
kunne ha full oversikt over.
Olje- og energidepartementet ser det som positivt
at rapporten belyser mangfoldet og viktigheten av de sektorvise
kartleggings- og overvåkingsaktivitetene utenfor Nasjonalt
program. Videre mener departementet at korte tidsfrister for arbeidsgruppene
under Nasjonalt program og svakhetene ved programmets finansieringsmodell
har ført til at anbefalingene og aktivitetene gjennomført
som del av Nasjonalt program, ikke er uttømmende.
Målet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å vurdere myndighetenes arbeid med kartlegging
og overvåking av biologisk mangfold og forvaltningen av verneområder.
Riksrevisjonen har merket seg at den kommunale kartleggingen
og Nasjonalt program har bidratt vesentlig mindre til en bedret
kunnskapsstatus enn forutsatt. Det konstateres videre at situasjonen
i de statlige verneområdene er forverret i forhold til
1995. Den økonomiske situasjonen i forhold til de oppgavene
som skal løses, har gradvis blitt vanskeligere i 10-årsperioden.
Stortinget har ved flere anledninger gitt uttrykk
for at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Riksrevisjonen
kan ikke se at denne ambisjonen er oppnådd for myndighetenes
arbeid på de to reviderte områdene.
Fiskeri- og kystdepartementet stiller spørsmål
ved at Riksrevisjonen lar en forskningsinstitusjon tolke hva som
imøtekommer internasjonale og nasjonale krav på området.
Riksrevisjonen bemerker at utredningen er utarbeidet som et eksempel
for å illustrere hvilke utfordringer Norge står
overfor når det gjelder kartlegging av kyst og hav.
Riksrevisjonen er innforstått med at
bevilgningsnivået fastsettes i den årlige budsjettprosessen
og i budsjettprioriteringene, slik Kunnskapsdepartementet påpeker
i sine kommentarer. Departementet uttaler også at finansieringssystem
eller nivå ikke har hemmet Artsdatabankens virksomhet.
Riksrevisjonen har merket seg at Artsdatabanken og Direktoratet
for naturforvaltning mener det er en utfordring med spredt og uforutsigbar
finansiering av Artsdatabanken. Riksrevi-sjonen har for øvrig
merket seg at Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet
og Samferdselsdepartementet har valgt å foreta en rammeoverføring av
sine bevilgninger til Artsdatabanken og til Kunnskapsdepartementets
budsjett fra og med 2006. Dette vil kunne skape større
forutsigbarhet for Artsdatabankens drift.
Landbruks- og matdepartementet hevder at det
er foretatt betydelige nykartlegginger/registreringer i
de senere årene i regi av sektortiltak som Landsskogstakseringen,
MiS og den kommunale kartleggingen. Riksrevisjonen er innforstått
med at det har foregått nykartlegging innen sektorene,
men finner likevel grunn til å hevde at det er foretatt
lite nykartlegging innen Nasjonalt program.
Landbruks- og matdepartementet påpeker
at Norge har god, men ikke altomfattende kunnskap om det biologiske
mangfoldet. Departementet stiller derfor spørsmål
ved om Riksrevisjonen mener den økonomiske satsingen hittil
er feilslått, og hvilke økonomiske mangler
revisjonen har identifisert. Riksrevisjonen presiserer at målene
for det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet og for Nasjonalt program
ikke er operasjo-nalisert, og det er ikke fastsatt hva som er tilstrekkelig
kunnskap for å identifisere viktige områder og
for å ivareta det biologiske mangfoldet. På denne
bakgrunn er det vanskelig å måle konkrete avvik
mellom ambisjon og faktiske resultater. Det er derfor ikke mulig å vurdere
hvilke konkrete økonomiske rammer en slik satsing for kartlegging
og overvåking av det biologiske mangfoldet skal ha.
"(…)
Departementet har innhentet
kommentarer fra Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet,
Kunnskapsdepartementet og Olje- og energidepartementet som er innarbeidet
i dette brevet.
Departementet har tidligere uttalt
at det ikke kan si seg enig i alle Riksrevisjonens premisser og
vurderinger i rapporten. St.meld. nr. 42 (2000-2001) "Biologisk mangfold
- sektoransvar og samordning" ble behandlet i Stortinget i juni
2002, og det var etter departementets oppfatning noe tidlig å starte
en revisjon av dette omfattende arbeidet allerede våren
2004. Myndighetene er godt i gang med arbeidet, og det er her snakk
om kunnskaps og ressurskrevende oppgaver hvor aktivitetene går
over flere år og derfor er i løpende forandring og
utvikling. Ved behandlingen av St.meld. nr. 21 (2004-2005) våren
2005 ga Stortinget sin tilslutning til at det er nødvendig å styrke
og videreføre Nasjonalt program for kartlegging og overvåkning,
samt gjennomføre neste fase i den kommunale kartleggingen. Regjeringen
er nå i gang med å planlegge videreføringen
av programmet, i første omgang frem til 2010.
Det
må også understrekes at Riksrevisjonens undersøkelse
bare tar for seg en avgrenset del av alle de tiltakene og midlene
som ligger til grunn for Norges samlede oppfølging av konvensjonen
om biologisk mangfold (CBD). (…)
Riksrevisjonens
undersøkelse viser at opprettelsen av Nasjonalt program
for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold representerer
et nyskapende arbeid. Det har skapt en arena for samordning av tiltak knyttet
til biologisk mangfold på tvers av sektorene. Undersøkelsen
viser også at tiltakene som det interdepartementale utvalget
i Nasjonalt program har prioritert, i all hovedsak er fulgt opp.
Nasjonalt
program har prioritert og iverksatt tiltak som supplerer og utfyller
det øvrige arbeidet som gjennomføres på dette
området. Nasjonalt program er etter min mening særlig
viktig for samordning av biomangfoldarbeidet, og for å gjøre
ny kunnskap og nye data allment tilgjengelige, slik at det utvikles
en helhetlig tilnærming til forvaltningen av biologisk
mangfold i Norge. Det har også vært nødvendig å gjennomføre metodeutvikling
for å sikre effektiv og kvalitativ god kartlegging. Gjennom
Nasjonalt program er det på denne måten lagt et
grunnlag som gjør det mulig å iverksette et forvaltningssystem
som forutsatt i St.meld. nr. 42 (2000-2001).
Når
det gjelder den kommunale kartleggingen har over 90 % av
landets kommuner i løpet av en femårs periode
tatt initiativ til og langt på vei finansiert en terrestrisk
kartlegging av viktige naturtyper for biologisk mangfold. Kommunene
har på denne måten bidratt vesentlig til bedret
kunnskapsstatus.
Jeg er derfor ikke enig i Riksrevisjonens
bemerkning om at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt program
har bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt.
Arbeidet i regi av Nasjonalt program har vært et nybrottsarbeid
og har i stor grad bidratt til en bedre samlet kunnskap om det biologiske mangfoldet
i Norge. Samtidig må det erkjennes at vi på langt
nær har tilstrekkelig kunnskap om det biologiske mangfoldet,
og derfor er det viktig å styrke og videreføre
dette arbeidet.
Artsdatabanken har en sentral rolle
som en nasjonal kunnskapskilde for biologisk mangfold i Norge. Den skal
forsyne samfunnet med oppdatert og lett tilgjengelig kunnskap om
arter og naturtyper. En rødliste for naturtyper vil i stor
grad bygge på den kommunale kartleggingen og Nasjonalt
program, og skal etter Artsdatabankens arbeidsplan fremlegges i
2008.
(…)
Når det
gjelder forvaltningen av verneområdene er jeg innforstått
med at dette representer en vesentlig utfordring fremover. En arbeidsgruppe
nedsatt av Miljøverndepartementet vil i løpet
av høsten gi råd og innspill om behovene knyttet
til en aktiv forvaltning av verneområdene.
I
forhold til både kartlegging av biologisk mangfold og forvaltning
av verneområdene nevner Riksrevisjonen at den økonomiske
satsingen bør styrkes. Parallelt med et ambisiøst
program med gjennomføring av verneplaner har budsjettet
for skjøtsel og forvaltning økt. I forbindelse
med at arbeidet med å etablere Bernkonvensjonens "Emerald
network" i Norge ble igangsatt i 2004, er en utredning for å evaluere
verneområdene igangsatt. Et overvåkingsprogram
for å dokumentere arter og naturtyper i verneområdene
er under utarbeidelse. Jeg erkjenner at både økt
og spisset innsats i verneområdene vil være nødvendig,
og denne evalueringen vil gi oss grunnlag for å planlegge
hvordan dette best kan gjøres.
Etter min
oppfatning gir ikke Riksrevisjonens rapport grunnlag for å konkludere
med at Norge ikke er et foregangsland på de reviderte områdene,
siden det ikke er foretatt noen systematisk sammenligning med andre land.
Jeg vil vise til at Norge gjennom en rekke år har spilt
en viktig rolle i arbeidet under konvensjonen om biologisk mangfold.
Norge var tidlig ute med å lage en nasjonal strategi, og
det har over lang tid vært arbeidet systematisk med vern
av natur og artsmangfold i Norge. Men på linje med de øvrige
land i Europa og i resten av verden har vi fortsatt en vei å gå for å få et godt
nok vern og forvaltning av all verneverdig natur og å stanse
tapet av biologisk mangfold.
Det er nødvendig
med en styrket innsats for å nå målet
om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Både
Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk
mangfold, den kommunale kartleggingen og forvaltningen av verneområdene
er av stor betydning i denne sammenhengen. Regjeringen vil videreføre
og forbedre arbeidet på disse områdene."
Riksrevisjonens undersøkelse har vist
svakheter i plangrunnlaget for Nasjonalt program for kartlegging og
overvåking av biologisk mangfold, den kommunale kartleggingen
og forvaltning av verneområder. I den kommunale kartleggingen
ble kritiske faktorer som kartleggingsmetodikk, lagringsmedier og
kostnadsberegninger ikke tilstrekkelig utredet og tatt i bruk før kartleggingen
startet opp. Ved forvaltningen av verneområdene kom de
planmessige svakhetene til uttrykk ved at man prioriterte å verne
områder uten at det forelå oppdaterte kostnadsberegninger
for forvaltningen av de samme områdene. Det vitner også om
svakheter i planleggingen at vern og skjøtsel av områder
ikke i tilstrekkelig grad er behandlet parallelt. Innenfor kartlegging
og overvåking av biologisk mangfold har Riksrevisjonen
avdekket svakheter i det interdepartementale utvalgets beslutningsgrunnlag,
manglende konkretisering av mål i det kunnskapsbaserte
forvaltningssystemet og økonomiske utfordringer. I lys
av ovennevnte forhold understreker Riksrevisjonen behovet for et godt
planmessig fundament i det videre arbeidet. Nasjonalt program er
omtalt som en bærebjelke i det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet.
Riksrevisjonen har ikke uttalt at den økonomiske satsingen
bør styrkes, men har derimot påpekt at satsingen
i programmet har blitt langt mindre omfattende både økonomisk
og tematisk enn det St.meld. nr. 42 (2000-2001) og mandatet forespeiler.
Anslaget det interdepartementale utvalget selv gjorde knyttet til
finansieringen av Nasjonalt program, var på 25 mill. kroner
pr. år i perioden 2004-2007, mens den reelle satsingen
i gjennomsnitt har ligget på under halvparten av dette
nivået. Riksrevisjonens gjennomgang av de iverksatte tiltakene
under Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av
biologisk mangfold, viser at hovedvekten har ligget på tiltak
for metodeutvikling, og i liten grad på kartleggings- eller
overvåkingsaktiviteter. I den grad det er gjennomført
kartlegging, har aktivitetene stort sett bestått av systematisering
av eksisterende data. Det er iverksatt lite nykartlegging eller
oppdatering av data i felt i regi av programmet. Riksrevisjonen merker
seg i denne sammenheng at Fiskeri- og kystdepartementet påpeker
at det er mye å ta fatt i innenfor marin kartlegging, spesielt
for havbunnen og kystsonen.
Undersøkelsen har også vist
at kartleggings- og overvåkingsaktiviteter i det kunnskapsbaserte
forvaltningssystemet primært skjer som sektorvise aktiviteter,
og ikke gjennom Nasjonalt program. Riksrevisjonen er enig med Miljøverndepartementet
i at det gjennom Nasjonalt program er lagt et grunnlag som gjør
det mulig å iverksette et kunnskapsbasert forvaltningssystem,
men kan ikke se at Nasjonalt program så langt er en bærebjelke
i dette forvaltningssystemet.
Riksrevisjonen er innforstått med at
over 90 pst. av landets kommuner har tatt initiativ til, og langt
på vei finansiert, kartlegging av viktige naturtyper for
biologisk mangfold. Undersøkelsen har imidlertid vist at ingen
kommuner hadde utarbeidet komplette datasett da den kommunale kartleggingen
skulle være ferdig i 2004. Pr. januar 2006 var det fortsatt
mange kommuner som manglet dette. I Riksrevisjonens undersøkelse
har også fylkesmennene uttalt at kvaliteten på dataene
fra kommunene er varierende. Spesielt gjelder dette for rødlisteartene,
der de fleste dataene er eldre og har en lite presis stedfesting.
Miljøverndepartementet har i møte med Riksrevisjonen
uttalt at kartleggingen ikke er tilfredsstillende, og viser til
at den kommunale kartleggingen hittil har vært ansett som
en førstegangskartlegging. Etter Riksrevisjonens mening
kan det derfor ikke konkluderes med at den kommunale kartleggingen
har bidratt til en vesentlig bedret kunnskapsstatus.
Riksrevisjonen har merket seg at den kommunale kartleggingen
vil videreføres i en fase 2 med fokus på kartlegging
i ferskvann og i kystnære områder, forbedring
av arealdekningen på land, kartlegging av forekomster av
truede arter og noe supplering av Naturtypekartleggingen. Det er
grunn til å anta at kommunene vil kunne oppnå bedre
kvalitet og omfang på kartleggingsdataene hvis de supplerende
tiltakene gjennomføres som forutsatt.
Riksrevisjonen vil påpeke at myndighetene
fortsatt i begrenset grad vet hvor langt man er kommet i arbeidet med å identifisere
områder med stor verdi for det biologiske mangfoldet. Direktoratet
for naturforvaltning kan ikke opplyse om hvor store arealer de ulike
naturtypene utgjør av kommunenes totale areal, eller hvor store
andeler av disse naturtypene som er kartlagt i forbindelse med kommunenes
verdiklassifisering. Kravet til kommunenes kartlegging er at alle
kjente forekomster av 56 spesifiserte truede naturtyper skal kartlegges, men
det er uklart hvor man er i forhold til dette kravet.
I lys av det ovennevnte finner Riksrevisjonen
grunn til å fastholde at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt
program så langt har bidratt vesentlig mindre til en bedret
kunnskapsstatus enn forutsatt.
Riksrevisjonen påpeker at Direktoratet
for naturforvaltning i 1995 utførte en undersøkelse
der man kom fram til at 18 pst. av verneområdene var truet.
På bakgrunn av denne undersøkelsen ble det utarbeidet
en handlingsplan for naturreservat og mindre landskapsvernområder.
I St.meld. nr. 42 (2000-2001) forpliktet regjeringen seg til å gjennomføre
tiltakene i denne planen. I Riksrevisjonens undersøkelse
rapporterer fylkesmennene at 30 pst. av verneområdene nå er
truet. Dette tyder på at utfordringene for miljøforvaltningen fortsatt
er betydelige. Riksrevisjonen vil derfor understreke behovet for å realisere
planer som utarbeides.
I Riksrevisjonens undersøkelse er det
ikke gjort noen systematisk sammenligning av Norges innsats på de reviderte
områdene sammenlignet med andre land. Riksrevisjonen konstaterer
imidlertid at arbeidet så langt har vært preget
av manglende evne til å omsette høye miljøambisjoner
til konkrete tiltak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra
Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument
nr. 3:12 (2005-2006) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid
med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og
forvaltning av verneområder. Riksrevisjonen har vurdert
hvor langt forvaltningen har kommet med kartlegging og overvåking
av biologisk mangfold i forhold til målet om å ha
et kunnskapsbasert forvaltningssystem på plass innen 2007,
samt i hvilken grad statlige verneområder forvaltes i tråd
med sine respektive verneformål.
Komiteen har merket seg Riksrevisjonens
påvisning av manglende felles forståelse av hva
det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking
av biologisk mangfold bidrar med, og at bidragene fra de ulike departementene
derfor har variert.
Komiteen finner det foruroligende
når Riksrevisjonen slår fast at man i forbindelse
med utviklingen av programmet for å etablere en god kunnskapsmessig plattform
for forvaltningen, verken har hatt tid eller ressurser til å utrede
hvilke tiltak som er de viktigste og mest nødvendige.
Komiteen forutsetter at det treffes
tiltak for å sikre en felles forståelse og bedre
samordning av virksomheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er et
faresignal når vernede områder omtales som truet.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at andelen verneområder
som er truet, har økt. I 1995 oppga Direktoratet for naturforvaltning
at 18 pst. av områdene var truet, mens andelen pr. 2006
ligger på 30 pst. Selv om dette også skyldes at nye
områder er vernet, gir funnene grunn til bekymring og viser
at dette arbeidet har fått for lav prioritet. Flertallet er
også bekymret over at det er iverksatt få tiltak
i de vernede områdene og at vernede områder forvitrer
i stedet for at verdien av området opprettholdes slik hensikten
med vernet var.
Flertallet mener at Riksrevisjonens
rapport gir grunn til å stille spørsmål
ved om Norges ambisjoner om å være et foregangsland
i miljøpolitikken er oppnådd fra myndighetenes
side på de to reviderte områdene, og noterer at
Riksrevisjonen mener at arbeidet så langt har vært
preget av manglende evne til å omsette høye miljøambisjoner
til konkrete tiltak. Flertallet forutsetter at det
ikke er aktuelt å redusere ambisjonene på dette
området og at det derfor legges til rette for forsterket
innsats.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er et faresignal at vernede områder nå omtales
som truet. Dette, sammen med en uttalelse fra Miljøverndepartementet
om at "forvaltning og skjøtsel av allerede vernede områder
vil bli prioritert på et senere tidspunkt", viser at vern
uten tilhørende tiltaksplaner kan anses som uaktsom naturforvaltning. Disse
medlemmer understreker det faktum at pr. mars 2006 er 30 pst.
av verneområdene vurdert som truet, og at det står
et udekket behov for tiltak i 82 pst. av de 579 verneområdene. Disse
medlemmer er bekymret over at få tiltak er iverksatt
i de nevnte områder, og fremhever det faktum at vernede
områder forvitrer i stedet for at verdien av
området opprettholdes i tråd med målsettingene
for vernet.
Disse medlemmer mener Riksrevisjonens
rapport viser at høye uttalte miljøambisjoner
ikke har blitt fulgt opp med bevilgninger til skjøtsel,
mens nytt vern har fått et uforholdsmessig stort fokus
i budsjettsammenheng. Disse medlemmer mener rapporten indikerer
at det hadde vært formålstjenlig å fokusere
på forvaltningen av allerede vernede områder fremfor å gjennomføre
ytterligere vern.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det biologiske mangfoldet
nå går tapt i et høyt tempo. Ifølge
FN er det globale tapet av biologisk mangfold nå så høyt
og så omfattende at det etter hvert vil kunne undergrave
grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Det er viktig å ha
dette som bakgrunn når man vurderer tiltakene som er satt
i verk for å redusere tapet av biologisk mangfold. Dette
er også bakgrunnen for arbeidet med verneplaner og verneområder. Flertallet vil
peke på at Norge også har internasjonale forpliktelser
til å verne om det biologiske mangfoldet.
Flertallet viser til at det ofte
vil være interessekonflikter knyttet til forvaltningen
av et verneområde. Det kan i noen sammenhenger være
i vernets egen interesse å inngå kompromisser
med andre gode interesser, for eksempel knyttet til ferdsel og lokal
næring.
Komiteen viser til
at Riksrevisjonen i sin gjennomgang legger vekt på at Stortinget
ved flere anledninger har gitt uttrykk for at Norge skal være
et foregangsland i miljøpolitikken. Riksrevisjonen frem-holder
at en ikke kan se at denne ambisjonen er oppnådd for myndighetenes
arbeid på de to reviderte områdene.
Komiteen viser til at hele naturforvaltningsområdet
er preget av store ambisjoner. Riksrevisjonen har nok i sin gjennomgang
lagt avgjørende vekt på prinsipielle uttalelser
fra Stortingets side, som henvist til ovenfor, og ut ifra slike
formuleringer mener revisjonen at departementene ikke har fulgt
opp tilstrekkelig i de årlige budsjettene. Det blir ikke
helt ut dekkende under henvisning at bevilgningsnivået
fastsettes i den årlige budsjettprosessen og i budsjettprioriteringene. Det
er Stortinget som hvert år bestemmer bevilgningsnivået
og ambisjonsnivået; ikke departementene.
Komiteen viser også til
at Riksrevisjonen ikke har revidert departementets totale innsats
når det gjelder biologisk mangfold. Komiteen understreker
at beregningen fra Norsk Institutt for Vannforskning om hvor mye
marin kartlegging kan koste, kun er ett eksempel fra én
forskningsinstitusjon. I likhet med departementene stiller også komiteen spørsmål
ved at Riksrevisjonen har latt én forskningsinstitusjon
tolke hva som imøtekommer internasjonale og nasjonale krav
på området. Etter komiteens vurdering
krever slike tolkninger en forvaltningsmessig, folkerettslig og politisk
vurdering.
Komiteen har merket
seg at det er bred enighet i fagmiljøet om at det er en
utfordring med spredt og uforutsigbar finansiering. Komiteen peker
i den sammenheng på at energi- og miljøkomiteen
under behandlingen av St.meld. nr. 42 (2000-2001) la vekt på at
"kunnskapen som opparbeides gjennom kartleggingen av biologisk mangfold
må være lett tilgjengelig for beslutningstakere
og offentligheten".
Komiteen peker videre på at
den kunnskapsbaserte forvaltningen som St.meld. nr. 42 (2000-2001)
la opp til, i stor grad var avhengig av Nasjonalt program for kartlegging
og overvåkning av biologisk mangfold, og konstaterer at
Artsdatabasen er etablert og antas å bli en sentral aktør
for å gjøre data om biologisk mangfold tilgjengelig
for beslutningstakere på lokalt, regionalt og sentralt
nivå. Komiteen viser til at det er fem år
siden det nye forvaltningssystemet ble vedtatt, men uten at det
ennå er konkretisert hvilke typer tiltak og aktiviteter
det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet består av samlet
sett. Heller ikke er det angitt hvilket omfang tiltakene skal ha
før systemet skal kunne sies å være ferdig
etablert.
Komiteen forutsetter at det settes
fortgang i arbeidet med å konkretisere tiltak og aktiviteter.
Komiteen konstaterer at den kommunale
kartlegging og identifikasjon av områder av stor verdi
for biologisk mangfold, fortsatt ikke er tilfredsstillende. Komiteen viser
til at Riksrevisjonen påpeker at myndighetene fortsatt
i begrenset grad vet hvor langt man er kommet i arbeidet med å identifisere
områder med stor verdi for det biologiske mangfoldet. Komiteen tar
til etterretning at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt program
har bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt. Komiteen vil
understreke behovet for at den kommunale kartleggingen videreføres
i en fase 2, og forutsetter at kommunene vil kunne oppnå bedre
kvalitet og omfang på kartleggingsdataene hvis de supplerende
tiltakene gjennomføres.
Komiteen har dessuten merket
seg at rapporten antyder at den miljøfaglige kompetansen
i kommunene er lavere enn antatt under behandlingen av St.meld.
nr. 42 (2000-2001). Miljøfaglig kompetanse i kommunene er
ikke bare en forutsetning for kunnskapsbasert forvaltning, det er
også en forutsetning for økt lokal forvaltning
i verne- og utmarksspørsmål.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
følger opp de mangler som er påpekt i Riksrevisjonens
rapport og legger til grunn at også Riksrevisjonen følger
utviklingen nøye.
Komiteenhar for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 3:12 (2005-2006) om Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder - vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 5. desember 2006
Lodve Solholm
leder |
Carl I. Hagen
ordfører |