2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Kåre
Simensen og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Elisabeth
Vik Aspaker, Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland,
fra Fremskrittspartiet, Tone Heimdal Brataas, Harald T. Nesvik og
Christian Tybring-Gjedde, fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide,
fra Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, viser
til representantforslag fra stortingsrepresentantene Knut Arild Hareide,
Kjell Ingolf Ropstad, Olaug V. Bollestad og Rigmor Andersen Eide
om reform av utviklingspolitikken.
Komiteen viser til at det er
bred enighet om hovedlinjene om norsk utviklingspolitikk, og at
dette tydelig reflekteres i representantforslaget. Komiteen mener det er viktig
å hegne om og bygge videre på denne enigheten.
Komiteen viser til at regjeringen
vil legge frem en melding til Stortinget om utviklingspolitikken
vårsesjonen 2017, og at denne meldingen vil redegjøre for den fremtidige
innretningen av utviklingspolitikken i lys av FNs bærekraftsmål.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, ser det som viktig å
bygge videre på den brede enighet som gjennom lengre tid er oppnådd
om flere av hovedretningslinjene for norsk utviklingspolitikk. Blant
annet er norsk bistand kjennetegnet av den grunnleggende kvalitet
at innretningen skal bestemmes ut fra utviklingslandenes behov,
ikke giverlandenes.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener det
har bidratt til et mer fattigdomsorientert landvalg, gitt langsiktig
prioritering av innsatssektorer som står sentralt i fattigdomsbekjempelse
og fremmet prinsippet om ubundet bistand, som gir mer verdi for
bistandsmidlene enn en proteksjonistisk praksis der pengene bindes
til kjøp av varer og tjenester fra giverlandet.
Samtidig peker representantforslaget
på enkelte utviklingstrekk som kan utfordre den brede enigheten
om utviklingspolitikken.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener representantforslaget
løfter fram flere problemstillinger hvor det er behov for mer prinsipiell
debatt og avklaring om prioriteringer og retningsvalg, herunder
følgende utviklingstrekk:
-
Bistanden til mellominntektsland
har økt på bekostning av fattige land i Afrika sør for Sahara.
-
Den bilaterale langsiktige
bistanden til de fattigste landene har blitt betydelig
redusert, mens mer penger har gått til humanitære kriser og bestemte
politiske satsinger.
-
Bistanden er fortsatt
fragmentert på mange sektorer og går til minst 85 utvalgte land.
Regjeringens innføring av «fokusland» har hatt lite å si for hvor
pengene faktisk ender opp.
-
Norge har blitt en
mer uforutsigbar partner i den forstand at samarbeidsland, multilaterale
aktører og sivilsamfunn har opplevd betydelige svingninger i bevilgninger.
-
Den sentrale bistandskompetansen
og forvaltningskapasiteten er i ferd med å forvitre.
-
Utviklingen av budsjettstrukturen
har over tid gitt Stortinget mindre innsyn i og innflytelse på prioriteringene
gjennom de årlige budsjettene.
Flertallet anser
det på denne bakgrunn viktig at regjeringen i høst varslet en stortingsmelding
om utviklingspolitikken som helhet, etter at Kristelig Folkeparti
lanserte sin alternative melding kalt «Verdivalg og veivalg» i september
2016. Flertallet mener
en helhetlig tilnærming også trengs for å konkretisere hvordan FNs
bærekraftsmål skal følges opp i norsk politikk, både i innenrikspolitikken
og internasjonalt.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet imøteser den kommende utviklingsmeldingen
som vil omtale hvordan Norge skal bidra til å nå FNs bærekraftsmål
gjennom utenriks- og utviklingspolitikk.
Disse medlemmer viser til at
det har blitt tatt viktige grep i utviklingspolitikken siden 2013.
I hele denne stortingsperioden har regjeringen holdt et høyt nivå
på norsk bistand (1 pst. av BNI) til bistandsformål. Regjeringen
har redusert antall land som mottar norsk bistand, fra 116 til 85.
Videre er det foretatt tematisk konsentrasjon med særlig satsing
på utdanning, helse, klima og fornybar energi, næringsutvikling
og jobbskaping, samt humanitær innsats. I tillegg er kvinner og
likestilling, menneskerettigheter, godt styresett og demokrati tverrgående
temaer, som vektlegges i all norsk utviklingspolitikk. Regjeringen
har gjort utdanning til en av hovedsatsingene i utviklingspolitikken.
I denne stortingsperioden er innsatsen til utdanning doblet, og
det er særlig satset på utdanning til kvinner. Norge satte behovet
for økt støtte til utdanning på agendaen gjennom å arrangere den
store internasjonale utdanningskonferansen sommeren 2015. Helsesatsingen
er videreført og økt med mer enn 600 mill. kroner i denne stortingsperioden.
Investeringene gjennom Norfund er økt med 25 pst.
Disse medlemmer viser til at
den humanitære innsatsen er økt med 50 pst. Norge har forpliktet seg
til å gi 10 mrd. kroner de neste fire årene for å møte hjelpebehovet
i Syria, og Norge var initiativtaker til støttekonferansen for Syria
i 2016 der landene ga løfte om 6 mrd. USD i bistand for 2016. Norge
var vertsland for giverkonferanse for Sør-Sudan i samarbeid med
FN i 2014. Norge var også vertskap for den humanitære giverkonferansen
for nordøstlige Nigeria og Tsjadsjøen nylig.
Komiteen viser
til svarbrev fra utenriksministeren datert 20. januar 2017 som redegjør
for hvordan forslagene i representantforslaget hensyntas og hvordan
enkelte av forslagene vil bli drøftet i meldingen. Komiteen imøteser en debatt
om hvordan norsk politikk kan gjøres enda mer samstemt og følge opp
forpliktelsene i bærekraftsmålene. Prinsippet i bærekraftsmålene
er at «ingen skal utelates».
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til at Utenriksdepartementet siden 2010 har hatt en nær dialog
med andre departementer om virkninger av deres politikk på utviklingsland. Hvert
år summeres denne dialogen opp i en rapport til Stortinget om hvor
samstemt regjeringens politikk er på sentrale temaområder når det
gjelder å nå dette målet. Klima, handel, investeringer, skatteparadiser, sikkerhet,
kunnskapsdeling, helse og utdanning er blant tema som har vært behandlet.
Sammenhengen og synergiene mellom politikken på disse områdene har
vært drøftet, også i lys av Norges betydelige bistandsinnsats. Konklusjonene
fra rapportene og fra andre norske og internasjonale rapporter og
indekser er at norsk politikk med få unntak er blant de mest samstemte
i OECD-området.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at det er behov
for en samstemthetsreform. I FNs bærekraftsmål, delmål 17.14, står
det at statene skal «oppnå en mer samstemt politikk for bærekraftig
utvikling». Den norske regjeringen har bekreftet at disse målene
skal være styrende for norsk utviklingspolitikk, men mye gjenstår
før det er fulgt opp i praksis.
Dette flertallet mener regjeringen
jevnlig må rapportere til Stortinget om konsekvensene av norsk politikk
på andre relevante områder for utviklingsland. Denne rapporten må
inneholde uavhengige eksterne vurderinger og inngå i en større samstemthetsreform
i tråd med FNs bærekraftsmål.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram et opplegg for en samstemthetsreform,
der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd
med utviklingspolitiske målsettinger.»
Komiteen merker
seg forslag 2 i Dokument 8:25 S (2016–2017) om at andelen av bistand
skal gå til de fattigste landene og at andelen til Afrika sør for Sahara
bør økes. Komiteen viser
til at over 50 pst. av norsk bistand går til lavinntektsland og
de minst utviklede land, og at Afrika sør for Sahara er den regionen
som mottar mest norsk bistand. Komiteen viser videre til at
et økende antall av de aller fattigste menneskene – over 70 pst.
– lever i mellominntektsland. Komiteen mener norsk bistand
og utviklingspolitikk bør ha fokus på de tematiske og geografiske
områdene der Norge kan utgjøre størst forskjell og bidra mest til
bærekraftsmålene.
Komiteen viser til at det også
i mellominntektsland er mange fattige mennesker i dyp nød. Samtidig
har disse landene ofte store ressurser selv. Flere av dem har maktet
å løfte et stort antall mennesker ut av fattigdom de siste årene.
Det viser etter komiteens syn
hvor avgjørende viktig det er at mellominntektslandene tar politiske
grep som reduserer forskjellene i eget land og fremmer en bedre
fordeling.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
vil fortsatt sikre at en fortsatt høy andel av den samlede norske
bistanden (bilateralt og multilateralt) går til lavinntektsland
og de minst utviklede land, særlig i Afrika.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at 34 av de
48 minst utviklede landene ifølge FN befinner seg i Afrika sør for Sahara.
På tross av global framgang for FNs tusenårsmål fram til 2015, også
på det afrikanske kontinentet, henger flere av disse landene etter.
Dette gjelder også for FNs bærekraftsmål, som skal innfris i 2030.
Skal vi nå bærekraftsmålene, mener dette flertallet at bistanden
må innrettes mer mot de fattigste og mest sårbare landene og at
andelen som går til Afrika sør for Sahara, ikke må svekkes ytterligere.
Dette flertallet viser til
at vi fra norsk side kan bidra til at for eksempel sivilsamfunnets
og fagbevegelsens arbeid på dette området støttes. De store bistandsvolumene
fra Norge bør imidlertid særlig gå til de minst utviklede land der
kapasiteten er lav og institusjonene for svake for å realisere FNs
bærekraftsmål, ikke minst målet om at «ingen skal stå igjen».
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i kommende bistandsbudsjett sikre at andelen som
går til de minst utviklede landene, ikke synker og at innsatsen
for å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, som
flere land i Afrika sør for Sahara, økes.»
Komiteen viser
til FNs viktige rolle i utviklingspolitikken. FN har en omfattende
tilstedeværelse over hele verden og er den desidert største aktøren på
bistandsfeltet.
Komiteen mener Norge bør opprettholde
og vurdere å styrke norsk støtte til kjernebidrag til FN-organisasjoner
og utviklingsbanker samtidig som det stilles konkrete krav til virksomhetene.
Dagens konflikter som ofte løper over flere år, krever langsiktighet
i det humanitære arbeidet. Det er derfor viktig å bygge bro mellom
nødhjelp og utvikling og sikre fleksibilitet blant annet ved bruk
av kjernebidrag.
Komiteen vil videre understreke
at den globale enigheten om FNs bærekraftsmål, målene for finansiering
for utvikling og klimaavtalen i Paris må være plattformen for utviklingspolitikken
og at FNs ulike organisasjoner har en viktig plass i det arbeidet.
Komiteen viser til enstemmig
komitémerknad i Innst. 420 S (2012–2013) som påpeker at «verdens formidable
økonomiske vekst de siste femti årene har vært skeivt fordelt. Mens
93 pst. av verdens fattige i 1990 bodde i lavinntektsland, bor 90
pst. nå i mellominntektsland.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til flertallsmerknad
i samme innstilling der komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, påpeker at «en aktiv fordelingspolitikk,
globalt og ikke minst mellom ulike samfunnslag i de enkelte land, trengs
for å bekjempe fattigdom og skape god utvikling globalt».
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at det i lys av denne
erkjennelsen er kontraproduktivt å prioritere de aller fattigste
landene, på bekostning av mellominntektsland, for å drive fattigdomsbekjempelse.
Komiteen mener
at det finnes gode grunner til å bruke bistand på formål som ikke
kun er målrettet mot de aller fattigste. Regnskogsatsingen, som
føres over bistandsbudsjettet, har som hovedformål å bekjempe klimaendringene.
Videre har støtte til sivilt samfunn, fred og forsoning og likestilling
viktige formål, selv om mottakerne av støtten ofte kan tilhøre middelklassen
i landene vi gir støtte til.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, mener at det å binde seg til en økning av støtten
til de fattigste landende, enten definert som Afrika sør for Sahara
eller definert etter OECDs sårbarhetskriterier, vil kunne bidra
til å svekke innsatsen for disse sentrale delene av norsk utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti påpeker at en aktiv fordelingspolitikk, globalt
og ikke minst mellom ulike samfunnslag i de enkelte land, trengs
for å bekjempe fattigdom og skape en god utvikling globalt. Norge
bør politisk og gjennom målrettet bistand bidra til dette. Det kan
gjøres ved å fremme institusjonsutvikling som bidrar til dette,
blant annet ved å styrke utviklingslands skattesystemer gjennom
ordningen «skatt for utvikling», og ved å bistå sivilsamfunnsgrupper
som arbeider for en mer rettferdig fordeling, som fagbevegelse,
og interessene til utsatte grupper, herunder urfolk og funksjonshemmede, også
utenfor kretsen av de utvalgte partnerland. Disse medlemmer konstaterer
at resultatorientert regnskogsatsing kan være viktig både for langsiktig
klimautvikling og fattige grupper i regnskogsområdene.
Komiteen merker
seg forslag 3 i Dokument 8:25 S (2016–2017) og viser til at det
i høringsinnspillene er delte meninger om å fastsette en fordelingsnøkkel
av bistanden. Komiteen mener
det er viktig med kontinuitet og forutsigbarhet i utviklingspolitikken.
Verden er i stadig endring, og komiteen ser aspektet med
at den til enhver tid sittende regjering bør ha anledning
til å reagere raskt på nye utfordringer og muligheter, og at denne
har fleksibilitet til å kunne gjøre nødvendige politiske prioriteringer.
Komiteen viser til at det
alltid er mer kostbart, både i penger og menneskelig lidelse, å
skulle håndtere humanitære kriser etter at krisen er et faktum, enn
å satse på forebygging. Komiteen mener derfor at mer
av den humanitære innsatsen bør settes inn med tanke på forebygging,
når man registrerer at en krise er under utvikling.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det
å gjennomføre FNs bærekraftsmål nummer 1, å utrydde alle former
for fattigdom, er en oppgave som krever langsiktige investeringer
i bærekraftig utvikling. Langsiktigheten og evnen til å forebygge
framtidige nødssituasjoner vil svekkes om en økende del av bistanden
går til raskt omskiftelig og kortsiktig nødhjelpsinnsats.
Disse medlemmer konstaterer
at de humanitære krisene de siste årene har vært ekstraordinært krevende.
Likevel bør det være klarhet om den grunnleggende prioriteringen
av langsiktig utviklingsbistand. Det kan klargjøres gjennom et indikativt
mål om hvor stor andel av bistandsbudsjettet som skal gå til langsiktige
bistandstiltak, hvor mye som skal gå til sårbare stater og hvor
mye som skal gå til kortsiktig nødhjelp. Siktemålet er større forutsigbarhet
og stabilitet for den fattigdomsorienterte langsiktige bistanden,
samtidig som det gis en rimelig fleksibilitet for skiftende omfang
av nødhjelpsbehovet. Slike indikative mål bør i tilfelle strekke
seg over flere stortingsperioder.
Disse medlemmer merker seg
at den langsiktige bistandens andel tidligere har ligget på om lag 70
pst., dersom man inkluderer både bevilgninger til tematiske innsatsområder
(se langtidsplanene som skissert nedenfor), globale fond og multilaterale
organisasjoner, bistand til partnerland og bevilgninger til Norfund.
En betydelig del
av bistandsbudsjettet siktes inn mot spesielt sårbare stater og
områder, slik det også er foreslått i representantforslaget. OECDs
sårbarhetsdefinisjon bør legges til grunn når det gjelder hvilke
sårbare stater som skal prioriteres.
I representantenes
forslag 3, jf. Dokument 8:25 S (2016–2017), angis et siktemål om
at sårbarhetsdelen skal utgjøre om lag 20 pst. av det totale budsjettet. Denne
delen er myntet på prioriterte partnerland blant sårbare stater,
freds- og forsoningsarbeid og formål som tradisjonelt har blitt
finansiert av overgangsbistanden. Sårbarhetsdelen bør også omfatte innsatser
for bl.a. å styrke lokale og nasjonale organisasjoner i henhold
til forpliktelsene etter det humanitære toppmøtet i Istanbul i mai
2016.
I Dokument 8:25
S (2016–2017) foreslås det videre at bistandens tredje del, den
humanitære bistanden, som et siktemål bør ligge på om lag 10 pst.
Humanitære katastrofer kan oppstå brått og uventet, og det vil ikke
alltid være rom for tilstrekkelige omprioriteringer innen årets
vedtatte ramme for bistandsbudsjettet. I slike tilfeller har Stortinget
i en rekke tilfeller vedtatt å møte akutte behov for økt bistand
ved en kombinasjon av omprioritering og økning av bistandsrammen. Disse medlemmer mener
denne linjen fortsatt bør følges også i årene framover.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en indikativ fordelingsnøkkel som kan sikre
en forutsigbar prioritering av langsiktig fattigdomsorientert bistand
og fremme forslag om en slik ‘bistandsnøkkel’ i budsjettproposisjonen
for 2018 i sammenheng med omlegging av budsjettstrukturen. Utgangspunktet
bør være at om lag 70 pst. går til langsiktig bistand (eksklusiv
sårbarhetsdelen), om lag 20 pst. går til en sårbarhetsdel basert
på OECDs identifikasjon av behov og om lag 10 pst. brukes til akutt
humanitær bistand.»
Komiteen er
enig i at det er formålstjenlig å prioritere noen tematiske satsinger
som for eksempel utdanning, helse, klima, miljø og ren energi, næringsutvikling
og jobbskaping, kvinner og likestilling, landbruk/matsikkerhet og
humanitær bistand. Dessuten bør kvinner og likestilling være et
tverrgående tema for alle satsinger i utviklingspolitikken. Kontinuitet
og langsiktighet er her nøkkelord for å lykkes med de ulike satsingsområdene,
og komiteen ønsker
en større forutsigbarhet rundt sentrale satsingsområder i utviklingspolitikken. Komiteen er
enig i at langsiktige innsatser bør videreføres på et høyt nivå, på
tvers av sittende regjeringer.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag
som gir større forutsigbarhet for langsiktige bistandssatsinger
på særskilte sektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet,
miljø/klima/fornybar energi, inkludert regnskogsatsingen og likestilling.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at konsentrasjon
av bistanden, både geografisk og tematisk, vil bidra til å optimalisere
resultater.
Komiteen mener
likestilling og styrking av kvinners rettigheter skal integreres
i all utviklingspolitikk. Innsats for jenters utdanning, kvinners
politiske og økonomiske deltakelse, bekjempelse av vold og fremme
av seksuell og reproduktiv helse er avgjørende for at jenter og
kvinner skal ha frihet, makt og mulighet til å forme sitt eget liv.
Å realisere kvinners rettigheter er et mål i seg selv, og en drivkraft
for utvikling og demokrati. Komiteen viser til at styrket reproduktiv
helse er viktig for å redusere den altfor høye dødelighet for mor
og barn, særlig i verdens fattigste land. Hovedresepten for å få
ned mødredødeligheten er å bygge ut helsetjenestene. Hvert år dør over
300 000 kvinner av årsaker som kan forebygges i forbindelse med
svangerskap og barnefødsel. 99 pst. av slike dødsfall skjer i utviklingsland.
Mange fødsler skjer uten helsepersonell til stede. Dødstallene er
høyere i utkantdistrikter enn i sentrale strøk, noe som har sammenheng
med dårligere tilgang til helsetjenester. Verdens helseorganisasjon
(WHO) opplyser at en fjerdedel av dødsfall knyttet til svangerskap
og fødsel er forbundet med sykdommer, særlig malaria og AIDS under
svangerskapet. Komiteen vil
derfor understreke betydningen av forebyggende og kurative helsetjenester
for å redusere mødre- og barnedødeligheten.
Komiteen har merket seg den
endrede amerikanske politikken når det gjelder seksuell og reproduktiv
helse. Komiteen mener
dette legger et ekstra ansvar på europeiske donorland. Komiteen har i
den forbindelse registrert det nederlandske og svenske initiativet,
som ble drøftet på en konferanse i Brussel 2. mars 2017, der også
Norge deltok. Det er nødvendig at også Norge følger opp dette i
bistands- og utviklingspolitikken.
Komiteen mener det er nødvendig
for en bærekraftig utvikling å satse på kvinners reproduktive og
seksuelle helse. Komiteen vil
vise til at trygge svangerskap og fødsler også er en forutsetning
for å minske småbarnsdødelighet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener kvinners
rett til kontroll over egen kropp, tilgang og rett til prevensjon
og rett til trygge aborter er også en viktig del av helsearbeidet
i utviklingspolitikken.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti har merket seg at president Trumps
forslag til endret politikk når det gjelder seksuell og reproduktiv
helse og bistand, kan medføre en betydelig svekkelse av amerikansk
bistand, ikke bare til seksualopplysning og familieplanlegging,
men også til massive kutt på andre bistandsområder, dersom Kongressen
følger opp det framlagte budsjettutkastet. Dette medlem viser til at
det fortsatt er usikkerhet om hva som blir det endelige utfall av
Kongressens budsjettbehandling, og mener situasjonen legger et ekstra
ansvar på europeiske donorland. Dette medlem viser til at
verken demokratiske eller republikanske administrasjoner siden det
såkalte Helms-tillegget til den amerikanske loven om utenlandsk
bistand kom i 1973, har kunnet bruke bistand til å finansiere aborttjenester
som familieplanleggingsmetode. Det nye presidentdekretet
kan likevel få store negative konsekvenser for bistand både til
familieplanlegging, seksualundervisning og annen innsats som er viktig
for å styrke seksuell og reproduktiv helse i utviklingsland. Det
er særlig uheldig at det legges opp til at FNs organisasjoner innen
reproduktiv helse skal få store kutt i sine grunnbevilgninger. I
en tid da den amerikanske presidenten vil svekke disse programmene,
er det desto viktigere at Norge stiller opp med økt støtte, både
til grunnbevilgninger og til organisasjonenes bistandsprogrammer
innen seksuell og reproduktiv helse. Dette medlem har positivt merket
seg at regjeringen har varslet styrket norsk bistand på området
og deltok aktivt på statsrådnivå under den internasjonale konferansen
om det nederlandske og svenske initiativet i Brussel 2. mars 2017.
Komiteen viser
til forslag 5 i Dokument 8:25 S (2016–2017) og imøteser en debatt
i Stortinget i lys av den kommende utviklingsmeldingen hvor det
er varslet at man skal diskutere geografisk og tematisk konsentrasjon. Komiteen viser
til at humanitær bistand og bevilgningene til sivilt samfunn er
unntatt fra konsentrasjonsprinsippet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti understreker at bevilgningene til freds- og forsoningsarbeid
også burde unntas en eventuell ny modell for geografisk konsentrasjon
av bistanden.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener norsk, offentlig
bistand med fordel kan konsentreres geografisk om færre land. I dag
er norsk offentlig bistand spredt på for mange land. Prioriteringen
av de 12 såkalte «fokusland» har ikke bidratt til noen faktisk konsentrasjon
av bistanden. Det er heller ikke klargjort hva uttrykket «fokusland»
faktisk skal bety i budsjettsammenheng.
Flertallet mener at det er
på tide å presisere retningslinjene og få en reell konsentrasjon
om et utvalg prioriterte land. Skal dette skje, må også Norge ha
flere partnerland enn 12. Flertallet mener det er fornuftig
at Norge opererer med et antall partnerland i samme omfang som våre
skandinaviske naboland. Valg av land bør skje på grunnlag av fattigdomsproblemer,
forutsetninger om at Norge har særskilt kompetanse og at myndighetene
i landet ikke motarbeider vern av menneskerettighetene og kamp mot
korrupsjon. Flertallet mener
også at betegnelsen partnerland gir en bedre tydeliggjøring av at utvikling
er et partnerskap og må dreie seg om gjensidige forpliktelser.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at norsk bistandsinnsats i større og større grad er blitt kanalisert
gjennom bistandskanaler som går utenom staten og dens forvaltning
i de ulike landene. Det er over tid også blitt mindre bruk av bilaterale stat-til-stat-programmer.
Multilaterale kanaler, globale fond og andre institusjoner opererer
på grunnlag av avtaler med statlige institusjoner, men bidrar ikke alltid
til å styrke forvaltningskapasiteten i disse institusjonene. Dersom
landene vi samarbeider med over tid skal bli mindre avhengige av
bistand, må deres egen forvaltningskapasitet og evne til å levere
tjenester til sin egen befolkning styrkes. En styrking av de statlige
institusjonene må prioriteres i sektorsamarbeidet. Langtidsplanene
er et viktig virkemiddel for å bidra til slik langsiktig kapasitetsbygging.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener
det er viktig å ha strenge krav til effektivitet og kontroll med
norske bistandsmidler. Som et ledd i dette er det formålstjenlig
å gjennomgå eksisterende bistands- og samarbeidsavtaler med sikte
på at antall mottakerland reduseres. Tematisk og geografisk konsentrasjon
skal bidra til økt effektivitet og større kompetanse i oppfølging
og administrasjon som følge av en smalere portefølje.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om en sterkere geografisk og volummessig
konsentrasjon av bistanden (unntatt nødhjelp og sivilsamfunnsprosjekter)
om et avgrenset antall prioriterte partnerland, og hvor kriteriene
for, og valg av, partnerlandene forankres i Stortinget.»
Komiteen merker
seg forslag 6 i Dokument 8:25 S (2016–2017) og viser til svarbrev
fra utenriksministeren datert 20. januar 2017 hvor det fremkommer
at en sårbarhetsstrategi er under utarbeidelse, og at denne vil
bli omtalt i utviklingsmeldingen. Komiteen mener Norge må arbeide
for å finne ordninger som sikrer at de mest sårbare nås på den mest kostnadseffektive
måten, samt å sikre at de tilsiktede resultater oppnås.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at sårbarhetskriteriene
utarbeidet av OECD er et viktig redskap for innretning av norsk
bistand. Sårbarhet blir av OECD ikke bare sett på som graden av
myndigheters legitimitet og ansvarlige institusjoner, men også omfanget
av økonomisk utenforskap og grad av vold i samfunnet. Ifølge OECD
er det 48 land som kan karakteriseres som sårbare og av disse er
34 i Afrika sør for Sahara. I disse landene er befolkningsveksten
særlig høy. Derfor er det viktig at norsk bistand i dag innrettes
på en måte som møter disse globale utfordringene på en bedre måte.
Flertallet ser det som en
uheldig utvikling at mindre og mindre av bistanden går til de sårbare
landene som trenger det mest. Ifølge OECD er ti av de elleve mest
sårbare landene «meget lavt prioritert» av donorer. Overfor disse
landene er det nødvendig med langsiktige avtaler som styrker kapasitetene
i landet. Her bør Norge gå foran. De aller fleste av de mest sårbare
landene er ifølge Verdensbankens «Harmonized List of Fragile Situations»
plassert i Afrika. Det er viktig at den norske sårbarhetsstrategien
baseres på internasjonale kriterier for sårbarhet. Utgangspunktet
må være at de sårbare statene som henger lengst etter i forhold
til bærekraftsmålene, bør prioriteres høyest. Flertallet mener en slik prioritering
ikke er til hinder for at Norge fortsatt gir støtte til sårbare
stater andre steder, men vil understreke at den langsiktige innretning
av sårbarhetsdelen i økende grad bør gå til de landene som henger
lengst etter i arbeidet for å nå FNs bærekraftsmål.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen har varslet
at den vil legge frem en sårbarhetsstrategi.
Komiteen fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge til grunn en sårbarhetsstrategi som prioriterer
de landene som henger mest etter med hensyn til FNs bærekraftsmåls fattigdomsindikatorer
og som ansees mest utsatt i henhold til OECDs sårbarhetskriterier.»
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at forslaget gjelder
sårbarhetsdelen av norsk bistand, og ikke alminnelig langsiktig
bistand og nødhjelp. Sårbare stater har gjerne svake statsapparater,
med mangelfull kontroll og styringsevne. Representantforslaget gjengir
OECDs sårbarhetsdiagram, som viser utviklingsland som i ulik grad
er preget av sårbarhet på fem forskjellige områder.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, understreker farene ved å knytte opp bevilgningene
utelukkende til de landene som skårer dårligst på ulike utviklingskriterier.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, støtter for øvrig intensjonen
om at utviklingshensyn skal veie tyngre enn norske interesser i
vurderinger om hvor vi skal bidra med økonomisk bistand.
Komiteen mener
det er viktig at sivilsamfunnsorganisasjonene har mulighet til å
arbeide med et langsiktig perspektiv og merker seg samtidig at Norad
nå har avtaleperioder på maksimum fire år.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti mener de frivillige organisasjonene er svært
avgjørende i kampen om å utrydde fattigdom. Sivilsamfunn har andre
muligheter til å nå minoriteter og andre utsatte grupper i fattige
land enn det myndighetene har. Dette er særlig viktig i land uten
et fungerende demokrati. Det er i stor grad Norad som forvalter
støtteordningene til frivillige organisasjoner, mens både Utenriksdepartementet
og Norad forvalter prosjektmidler. Disse støtteordningene har vært
gjenstand for en rekke endringer de siste årene. Det meldes om økt
byråkratisering, sendrektighet i saksbehandling, små muligheter til
langsiktig planlegging og at de økte kravene til resultatrapportering
ikke alltid er tilpasset den virkeligheten organisasjoner og aktører
opererer i. Samtidig stilles det krav til reduserte administrative
kostnader. Partnere i fokusland og andre partnere som frivillige organisasjoner,
sivilsamfunnet og humanitære operatører har alle fremmet et unisont
krav om forenkling og større forutsigbarhet.
Disse medlemmer ser at handlingsrommet for
mange sivilsamfunn er i ferd med å svekkes, og at det må tas grep
for denne viktige gruppen. Disse medlemmer ønsker å utvide
rammeavtalene med Norad fra fire til fem år for å sikre forutsigbarhet
for norske sivilsamfunnsaktører, samtidig som det skal være mulig
å søke nye midler i rammeavtaleperioden og å forenkle kravet til
rapporteringer. Disse
medlemmer vil slå fast at de frivillige organisasjonene skal
være unntatt fra konsentrasjonsprinsippet i norsk bistand i tråd
med tidligere praksis.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen styrke bistanden som forvaltes av frivillige organisasjoner
ved å utvide perioden for rammeavtalene for frivillige organisasjoner
fra fire til fem år, gjøre disse avtalene mer forutsigbare og forenkle
rapporteringskrav og -ordninger.»
Komiteen imøteser
forslaget om en såkalt kunnskapsbank. Det kan være hensiktsmessig
å samle og styrke innsatsen for å formidle faglig rådgivning til
fattige land innen utvalgte sektorer der Norge har særlig kompetanse,
og komiteen merker
seg at forslaget vil bli behandlet i den kommende utviklingsmeldingen.
Komiteen viser til at det
internasjonalt er stadig økende etterspørsel etter fagkompetanse.
Flere land uttrykker sterkere interesse for slik bistand enn de
mer tradisjonelle bistandsprogrammene. Samarbeidsprogrammer som
«Skatt for utvikling», «Olje for utvikling» og «Fisk for utvikling»
er eksempler på dette. Slike programmer, der Norge har et særlig fortrinn,
kan bidra til å styrke fag- og forvaltningskompetansen i en rekke
utviklingsland. Slike faglige bistandsprogrammer hvor Norge har
særlig kompetanse, bør etter komiteens syn kunne tilbys
i tillegg til konsentrasjonen om tre til fire hovedsektorer for
norsk bistand til de enkelte partnerland. Samtidig bør slik støtte
bli bedre koordinert.
Komiteen mener det er fornuftig
å samle ressursene i en egen ordning under Norad kalt «Kunnskapsbanken».
Komiteen fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag
om å etablere en ny felles plattform i Norad som skal formidle faglig rådgivning
til fattige land innen utvalgte sektorer der Norge har særlig kompetanse.»
Komiteen mener
Norge skal være med og realisere de globale målsettingene fra verdens
humanitære toppmøte i Istanbul i mai 2016. Komiteen ber regjeringen i
utviklingsmeldingen omtale innretningen av den humanitære bistanden
i lys av endringene i det humanitære landskapet og hvordan Norge
følger opp føringene fra Istanbul, herunder det globale målet om
å øke støtten til lokale og nasjonale aktører til minst 25 pst.
av total humanitær bistand innen 2020 og satse mer på forebygging
og nye finansieringsløsninger, inkludert kontantoverføringer.
Komiteen mener det er helt
essensielt at Norge følger opp forpliktelsene fra det humanitære
toppmøtet, «the Grand Bargain», i Istanbul i mai 2016. Der ble det
blant annet vedtatt et mål om at 25 pst. av den globale støtten
til humanitær bistand skal kanaliseres gjennom lokale og nasjonale
aktører så direkte som mulig, og at vi også skal bidra gjennom globale
finansieringsmekanismer som de humanitære landfondene. Langsiktighet
i humanitær bistand og flerårige finansieringsløsninger ble fremhevet
som viktig for å nå dette målet. Effekten av bistanden kan også
styrkes ved at humanitære aktører og utviklingsaktører i større
grad koordinerer arbeidet i krisesituasjoner og at utviklingsaktører
bidrar. I samsvar med Grand Bargain-dokumentet er det ved kriser
som har vart mer enn 5 år, særlig viktig at det sikres større langsiktighet
i bistanden. Dette er ett av målene med forslaget om en ny selvhjelpsordning.
Det må også sikres større fleksibilitet i overføringene til lokale
aktører der mottakere har større innflytelse over midlene som overføres.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at for å bedre
kunne yte slik støtte til viktige aktører, bør en etablere en ny
finansieringsmekanisme, «Selvhjelpsordningen», som kan sikre mer
stabilitet i overføringen. Mange alvorlige konflikter er langvarige.
Likevel gjøres dagens finansiering på en årlig basis. Flertallet mener
at vi trenger mer langsiktighet i disse situasjonene og ønsker at
en betydelig andel av den humanitære bistanden blir overført til
«Selvhjelpsordningen» med sikte på å styrke lokale aktører. Overgangen
mellom humanitær nødhjelp og mer langsiktig utviklingsbistand må
gjøres mer treffsikker. Dessuten bør planleggingsgrunnlaget styrkes
ved at finansieringen ikke bare skjer på en årlig basis slik som
i dag. Samtidig er det viktig å satse mer på responskapasitet og motstandskraft
blant de lokale aktørene for å forebygge tilbakefall i etterkant
av en konflikt.
Komiteen fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge vil gjennomføre
forpliktelsene fra verdens humanitære toppmøte i Istanbul i mai
2016 (the Grand Bargain), herunder det globale målet om å øke støtten
til lokale og nasjonale aktører til minst 25 pst. av total humanitær
bistand innen 2020 og satse mer på forebygging og nye finansieringsløsninger, inkludert
kontantoverføringer.»
Komiteen påpeker
viktigheten av at Norge må arbeide for bedre kapasitetsbygging i
sårbare områder. Det er viktig å forebygge nye kriser, ikke bare håndtere
de krisene som dominerer agendaen i dag. Komiteen imøteser en helhetlig
strategi for sårbare stater. Komiteen mener man må vurdere hvordan
og hvor Norge kan og bør spille en rolle.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre konstaterer
at det ved de siste års behandling av bistandsbudsjettet er gjort
flere endringer både fra regjeringens og Stortingets side når det
gjelder nyfortolkning av hjemmelsgrunnlaget for kap. 162, som tidligere
hadde betegnelsen «Overgangsbistand (GAP-bevilgningen)» og for 2017
har betegnelsen «Overgangsbistand/sårbare stater».
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter intensjonen om å bedre
overgangen mellom humanitær og langsiktig bistand, samt kapasitetsbygging
av lokale aktører.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til representantforslaget
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fra og med statsbudsjettet for 2018 vurdere å omgjøre
overgangsbistanden (kapittel 162) for å gi mer hjelp til selvhjelp gjennom
langsiktige finansieringsløsninger for land i langvarige kriser,
kapasitetsbygging av lokale og nasjonale organisasjoner for å styrke
deres motstandskraft og responsevne og tiltak for å bedre overgangen mellom
humanitær og langsiktig bistand.»
Komiteen merker
seg forslagene om forvaltning og budsjettstruktur, og viser til
at disse områdene er det opp til den til enhver tid sittende regjering
å ta stilling til.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Norad allerede overtar
flere oppgaver og forvaltning av midler bl.a. innen helse, utdanning
og kvinners rettigheter og likestilling, som overføres til direktoratet
i løpet av 2017, jamfør tildelingsbrevet fra Utenriksdepartementet
nr. 1-2017.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, ser behov for en reform
av bistandsforvaltningen.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti mener Norads rolle som fagdirektorat har over
tid blitt mindre rendyrket, noe som har ført til uklarhet om rollefordelingen
mellom Utenriksdepartement og fagdirektoratet Norad. Det er i dag
mangel på oversikt i tilskuddsforvaltning, og det er en bekymring
at forvaltningen er i ferd med å forvitre. Disse medlemmer mener at relasjonen
mellom Utenriksdepartementet og Norad bør klargjøres ved at Norad
tar et langt større ansvar for forvaltningen av bistanden enn i
dag, mens Utenriksdepartementet rendyrker sin rolle som ansvarlig
for utenrikspolitikken og humanitære operasjoner.
I tråd med tidligere
praksis er det fagdirektoratet som sammen med Utenriksdepartementet
skal forvalte bistandsmidlene, mens øvrige fagdepartement og institusjoner
bidrar med faglig rådgivning. Dagens modell for forvaltning av klima-
og skogsatsingen skal opprettholdes, men dette bør være et unntak.
Disse medlemmer mener det
for å sikre en god planlegging og kvalitet er viktig at Utenriksdepartementet
og Norad kan basere sin langsiktige planlegging av bistandsvirksomheten
på et forutsigbart budsjettnivå. Dette kan Stortinget bidra til
ved et langsiktig mål for bistandens nivå i prosent av BNI, klarhet
om geografisk og tematisk konsentrasjon og langsiktighet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener det er på tide
med en omstrukturering av statsbudsjettet, slik at både storting, regjering
og offentligheten lettere kan se hvilke prioriteringer som gjøres.
I dag har budsjettstrukturen betydelige svakheter. Ikke engang for
fokuslandene gis det tall som indikerer omfanget av planlagt norsk
bistandsvirksomhet. Stortinget får først i ettertid kunnskap om
omfanget av norsk bistand til de utvalgte samarbeidslandene.
Flertallet viser til at Stortingets
behov for å gjøre informerte budsjettbeslutninger og kunne kontrollere
forvaltningens oppfølging av disse, har ført til at utenriks- og
forsvarskomiteen også tidligere har tatt opp svakheter ved budsjettstrukturen.
Komiteen har etterspurt en budsjettstruktur som både er mer informativ
og så entydig at Stortinget gjennom sine budsjettvedtak kan foreta
klare prioriteringer. Flertallet ser
også behov for en klarere struktur i budsjettet for å kunne ivareta
sine oppgaver som bevilgende myndighet og for å ha et entydig grunnlag
for å kunne kontrollere forvaltningens oppfølging. Utenriks- og
forsvarskomiteens tidligere anmodning har til nå ikke blitt fulgt
opp av regjeringen.
Flertallet fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet
legge opp til en ny budsjettstruktur med en klarere og mindre overlappende
fordeling av bistandsformål på de forskjellige budsjettkapitler
og poster, supplert med indikative plantall for de utvalgte partnerlandene
og sentrale bistandsmottakere.»
Flertallet viser
til forslag nr. 13 i Dokument 8:25 S (2016–2017), hvor det foreslås
at Stortinget gjør vedtak om «en politisk bindende målsetting om at
bistandsbudsjettet skal være på minst 1 pst. av BNI.» Flertallet mener
Norge fortsatt må være et foregangsland når det gjelder internasjonalt
ansvar, både gjennom en mer samstemt politikk overfor fattige land
og i utviklings- og bistandspolitikken mer særskilt. Som et av verdens
aller rikeste land har vi et stort ansvar for å vise solidaritet
og bidra til fattigdomsbekjempelse. Dette er en viktig grunn til
at stortingsflertallet ved behandlingen av Innst. 7 S (2016–2017),
jf. Prop. 1 S (2016–2017), i november 2016 vedtok at norsk bistand
skal ligge på 1 pst. av BNI. I lys av at Stortinget i inneværende
sesjon allerede har gjort vedtak om forpliktelsen på 1 pst. av BNI,
finner flertallet at
det ikke er nødvendig å ta opp forslag nr. 13 ved behandlingen av
Dokument 8:25 S (2016–2017).
Komiteen vil
understreke betydningen av jobbskaping og skatteinntekter for fattigdomsbekjempelse
og utvikling. Arbeid og sysselsetting er avgjørende for å bidra
til økonomisk bærekraftig utvikling og politisk stabile samfunn.
Komiteen vil vise til Innst.
198 S (2015–2016), jf. Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben.
Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet der en enstemmig
komité skriver:
«Komiteen mener
at det å bidra til levedyktige og fremtidsrettede bedrifter er et
viktig bidrag til utvikling i fattige land.
Komiteen vil derfor
gi sin støtte til at regjeringen øker norsk støtte til næringsutvikling
i utviklingsland og at det legges til rette for et strategisk samarbeid med
norsk næringsliv og norske kunnskapsmiljøer med sikte på bedre måloppnåelse.
Komiteen vil også gi sin støtte til at regjeringen legger vekt på
en strategisk bruk av bistandsmidler for næringsutvikling. Komiteen
støtter videre regjeringens intensjon om et strategisk partnerskap
med næringslivet, som kan være en viktig partner innenfor bistanden.
Samarbeid mellom myndigheter og næringsliv kan bidra til økte lokale
økonomiske ringvirkninger og gi gode utviklingseffekter.
Komiteen vil understreke
at godt styresett (good governance) er en grunnleggende forutsetning
for enhver utvikling, herunder en forutsetning for en sunn og bærekraftig
næringsutvikling. Det er derfor nødvendig at bistandspolitikken
og norsk utenrikspolitikk tar sikte på å bidra til demokrati, åpenhet
og fordelingspolitikk i det enkelte samarbeidsland for norsk utviklingspolitikk.
Økonomisk vekst uten god fordelingspolitikk vil ikke føre til fattigdomsbekjempelse
og bedre levekår for befolkningen som helhet.
Komiteen vil også
støtte at norsk innsats for næringsutvikling skjer på en bærekraftig
måte, med vekt på tiltak som kan bidra til forsvarlig ressursutnyttelse og
et grønt skifte.
Komiteen viser til
FNs nye bærekraftsmål, og understreker at disse må ligge til grunn
for våre prioriteringer i nasjonal politikk, så vel som i utenriks-
og utviklingspolitikken.
Komiteen mener det
er nødvendig at det ligger en politisk-økonomisk analyse til grunn
for næringslivsengasjement i bistanden. Dette for å hindre en sementering
av eksisterende skjeve maktstrukturer. Komiteen mener at næringslivsaktører
som mottar støtte skal legge ILOs åtte kjernekonvensjoner til grunn
for sin virksomhet.
Komiteen vil understreke
viktigheten av et aktivt trepartssamarbeid i arbeidslivet, der fagbevegelse
og arbeidsgiverorganisasjoner utvikler lønns- og arbeidsvilkår gjennom
forhandlinger i samarbeid med myndighetene.
Komiteen mener at
retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger er
grunnpilarer og har en naturlig plass i diskusjonen om anstendig
arbeid, utvikling og fordeling.
Komiteen ser det
derfor som svært viktig at Norge i sitt utviklingsarbeid støtter
oppbyggingen av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner.»
Og videre:
«Komiteen viser
til at kvinner er viktige aktører i landbruket i de fleste utviklingsland,
men at de har svakere økonomiske ressurser og rettigheter enn menn
og derfor stiller svakere.
Komiteen vil understreke
at satsing på næringsutvikling har potensial til å gi stort utbytte
for kvinner.
Komiteen vil understreke
at satsing på næringsutvikling som inkluderer kvinner er ikke bare
er et viktig virkemiddel for å bedre kvinners økonomiske stilling,
men ser ut til å ha en positiv effekt på lokal og nasjonal økonomi.
Komiteen viser til
at dette er et område der det spesielt bør satses på kvinner, siden
kvinner i dag i stor grad mangler tilgang til lønnet arbeid og formelle
finansielle tjenester. Komiteen vil vise til at kvinners deltakelse
i arbeidslivet, har stagnert på verdensbasis og gått tilbake siden
1990 – dette ifølge tall fra Verdensbanken.»
Komiteen vil understreke viktigheten
av at alle land har ambisiøse mål for å bekjempe fattigdom. Mange
land bidrar med midler og innsats, og mange har like mål som Norge
i utviklingspolitikken. Komiteen vil derfor minne
om at koordinering av prioritering og innsats mellom land er viktig,
både når det gjelder statlig innsats, og innsats fra ulike sivilsamfunnsaktører.
På den måten kan mye internasjonal innsats effektiviseres ytterligere.