Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige partiene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunn Olsen (A) (ordfører for saken): Dent-O-Sept-skandalen ble en ubehagelig og alvorlig sak for norsk helsevesen. Som følge av Dent-O-Sept-saken fikk Norsk Pasientskadeerstatning i løpet av våren 2002 mange henvendelser fra pårørende og pasienter om erstatning etter bruk av munnpenselen Dent-O-Sept. Disse hendelsene førte til uklarheter og ble oppfattet som urettferdig. Dette er bl.a. grunnlaget for forslagsstillernes forslag i Dokument nr. 8:1 om å be Regjeringen legge fram et forslag om endringer i lov 15. juni 200l nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv., slik at det kan gis erstatning for det vi kaller tort og svie.

Hele komiteen viser til den redegjørelsen som helseminister Dagfinn Høybråten gav til Stortinget 25. april 2002. Helseministeren la der stor vekt på at tilsynet med produsenter av medisinsk utstyr måtte styrkes. Komiteen er selvsagt fortsatt enig i dette, og forutsetter at dette arbeidet blir fulgt opp.

Forslagsstillerne har lagt vekt på at helseinstitusjonene må ha et selvstendig ansvar for at de hjelpemidler som brukes i behandling og pleie av pasienter, ikke gir muligheter for overføring av smitte til pasientene.

I redegjørelsen til Stortinget 25. april 2002 gav helseministeren uttrykk for at han ville inkludere Næringsmiddeltilsynet i meldeplikten knyttet til feil ved medisinsk utstyr. Dette er hele komiteen enig i, og vi forutsetter at dette arbeidet blir fulgt opp, slik vi oppfatter at intensjonene er hos forslagsstillerne i Dokument nr. 8:1.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som dessverre i denne saken ikke utgjør stortingsflertallet, er opptatt av begrepet «tort og svie». Vi tror at alle som blir utsatt for en behandling som føles belastende og urettferdig, som f.eks. ofrene i Dent-O-Sept-saken føler, har krav på en slags form for erstatning – rett og slett for det vi kaller tort og svie. Følelsen av at det er urettferdig, og at man ikke blir tatt på alvor når man påføres så store belastninger, ønsker komiteens flertall å ta hensyn til.

Flertallet i komiteen, som jeg har vist til, mener at dette er en sak som har avdekket behov for å yte en erstatning i særskilte tilfeller. Vi mener, som det framgår av saken, at det er grunn til å vurdere om pasientskadeloven bør hjemle en mulighet for å inngå avtale om erstatning for tort og svie ut fra lignende kriterier som for Stortingets billighetserstatningsordning. Vi mener at 5 000 kr er et lite beløp, og vi ønsker at denne beløpsgrensen skal vurderes – og fastsettes høyere.

På denne bakgrunn har vi fremmet våre forslag. Vi ønsker også at Regjeringen skal vurdere en utvidelse av den midlertidige pasientskadeerstatningsordningen, slik at det kan gis erstatning for tort og svie også for dem som er påført skader ved bruk av Dent-O-Sept.

Resten av komiteen, som da er Stortingets flertall, mener at erstatning for tort og svie eller oppreisingskrav ikke synes å passe inn i pasientskadeloven. Jeg regner med at de selv redegjør for sine standpunkter.

Jeg vil anbefale komiteens innstilling.

Bent Høie (H): Det er et omfattende og vanskelig spørsmål som reises i dette Dokument nr. 8-forslaget, med basis i den såkalte Dent-O-Sept-saken. Når det gjelder oppfølgingen av denne saken, vil jeg, som saksordføreren også gjorde, vise til redegjørelsen som helseministeren tidligere har holdt i Stortinget om denne saken.

Flertallet i komiteen ønsker at Regjeringen skal vurdere å utvide pasientskadeloven til å gi erstatning for tort og svie ut fra lignende kriterier som for Stortingets billighetserstatningsordning. Stortingets billighetserstatning har gjennom praksis utkrystallisert to hovedvilkår: at søker har kommet særskilt uheldig ut i forhold til andre i samme situasjon, eller at det offentlige er å bebreide.

I hovedsak vil ordningen med pasientskadeerstatning dekke de forhold som kunne gi erstatning etter Stortingets egen ordning. Dagens pasientskadeerstatningsordning omfatter i tillegg til det som følger av alminnelig erstatningsansvar, et skjerpet uaktsomhetsansvar for svikt f.eks. ved ytelsen, et rent objektivt ansvar på visse områder og en generell rimelighetsregel. Dermed gir ordningen erstatning utover alminnelig erstatningsordning. Dette innebærer at den som blir skadet som pasient, er bedre sikret enn de som blir skadet i samfunnet ellers. Ordningen er likevel begrenset, som annen erstatningsrett, til å gi erstatning for økonomisk tap og til å erstatte for varige men. Ordningen inneholder også allerede rimelighet. Selv om vilkårene etter hovedregelen ikke er oppfylt, kan det gis erstatning etter en rimelighetsvurdering dersom skaden er særlig stor eller uventet og ikke er utslag av risiko pasienten må akseptere.

Skjønnstemaet etter billighetserstatningsordningen er et helt annet en pasientskadelovens erstatningsrettslige system. Vilkårene etter denne ordningen er såpass åpne at dersom helsehjelp ikke får den ønskede virkning, kan det i seg selv gi håp om medhold i et krav om erstatning etter billighet.

Forslag II i Dokument nr. 8:1 innebærer at man vurderer en særskilt erstatningsordning for ofrene i Dent-O-Sept-saken. De berørte i saken vurderes i dag etter den midlertidige ordningen for pasientskader. Det innebærer at pasienten får erstatning om

• 1. det er en årsakssammenheng mellom bruken av Dent-O-Sept og skaden, og

• 2. de har lidd et økonomisk tap eller fått varige men.

Dersom en skulle fravike disse kravene, ville det innebære at Dent-O-Sept-berørte vil komme bedre ut enn pasienter i tilsvarende situasjon. Det vil igjen bety at pasienter som rammes av en feil som berører mange, kommer bedre ut, mens enkeltpasienter som opplever å være i nøyaktig samme situasjon, og som føler seg rammet på nøyaktig samme måte, vil få en annen behandling. Dette vil etter vår oppfatning være i strid med den vanlige rettsoppfatning.

Noe av hensikten med Stortingets billighetserstatningsordning må være at det er en konstruksjon som skal ivareta enkeltmennesker eller grupper som har lidd overlast som følge av forhold i samfunnet, men der det alminnelige rettssystemet ikke fanger opp forholdet. Det vil derfor være noe spesielt å forankre tilsvarende ordninger i det ordinære lovverket. Jeg er redd for at forslaget fra mindretallet her i salen i realiteten vil føre til det som på folkemunne kalles for «amerikanske tilstander» i erstatningsretten, der forhold ved siden av økonomiske tap og varige men i sterkere grad blir vektlagt. I et slikt system blir grensene mellom konsekvensene av en skade under behandling og f.eks. manglende forventet resultater av behandlingen flytende. Det er en utvikling og en prioritering av offentlige helsemidler som jeg ikke ønsker. Det er grunn til å foreta en kritisk gjennomgang av Norsk Pasientskadeerstatning, men den må basere seg på et bredere grunnlag enn det Dokument nr. 8-forslaget gjør.

Jeg vil med dette ta opp forslaget fra komiteens mindretall, som er flertallet i Stortinget.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp det forslaget han refererte til.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): Jeg er lei for at det ikke har lyktes sosialkomiteen å få et flertall for å imøtekomme erstatning for tort og svie for en rekke pasienter som ble smittet og påført alvorlig sepsis av Dent-O-Sept-penselen. Det er imidlertid positivt at komiteen maktet å samle seg om et enstemmig forslag om å be Regjeringen i løpet av høsten 2003 legge frem en samlet gjennomgang av Norsk Pasientskadeerstatning, og av hvordan erstatningsordningen har virket ved fødselsskader og ved skader ved Dent-O-Sept-saken og lignende saker.

Bruk av den usterile munnpenselen Dent-O-Sept har påført kanskje flere hundre pasienter i norske sykehus alvorlig sepsis, og det må antas som meget sannsynlig at dårlige pasienter under intensiv behandling i offentlige sykehus også har dødd av den sepsis de ble påført, uten at dette så langt er dokumentert.

Den omfattende Dent-O-Sept-smitten er kanskje en av de største skandalene i norsk helsevesen i nyere tid som verken staten eller sykehusene vil ta ansvaret for. Jeg er glad for at en samlet komite i sine merknader påpeker at helseinstitusjonene må ha et selvstendig ansvar for at de hjelpemidler som brukes i behandling og pleie av pasienter, ikke gir muligheter for overføring av smitte til pasientene. Tragisk er det imidlertid at flertallet i komiteen til tross for denne uttalelsen ikke tar ansvar og sørger for at de Dent-O-Sept-smittede pasientene får en rimelig erstatning for tort og svie fra det offentlige. Bare Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremmer forslag som åpner for en erstatning for tort og svie for de pasientene som har vært i en livstruende situasjon med gjennomgått alvorlig sepsis. Å tilby en pasient som to ganger i et offentlig sykehus fikk påført sepsis ved bruk av Dent-O-Sept-penselen 5 000 kr i erstatning, er ikke bare latterlig, men direkte hån mot vanlige folks rettsoppfatning. At pasientskadeloven og norsk erstatningsrett ikke åpner for denne type erstatning for tort og svie, burde ikke være til noe hinder for at flertallet i komiteen kunne gå inn for en ekstraordinær ordning eksempelvis ved å anbefale billighetserstatning. Dette har vært gjort før. Jeg minner i den forbindelse om den erstatningen som ble tildelt individuelt i forhold til de lobotomerte noen år tilbake i tid. Fremskrittspartiet vil komme tilbake til saken når Regjeringen legger frem en oversikt over den totale situasjonen og omfanget av Dent-O-Sept-skandalen.

Olav Gunnar Ballo (SV): SV er opptatt av at det bør gjennomføres en full gjennomgang av Norsk Pasientskadeerstatning og ses på hvordan erstatningsordningen i dag fungerer. Vi fremmet forslag om det i forbindelse med statsbudsjettet for 2003, og et flertall sluttet seg til det og står fast på at en slik gjennomgang bør gjennomføres.

Nå er det også en enstemmig komite som ber Regjeringen om å komme tilbake med en gjennomgang senest høsten 2003, og det er vi glad for.

Når det gjelder det konkrete forslaget derimot, er ikke det i tråd med hva vi mener. Det finnes etter vårt syn flere eksempler på at Norsk Pasientskadeerstatning ikke fungerer etter intensjonen, og de eksemplene mener vi nødvendiggjør en gjennomgang. Det finnes flere eksempler også når det gjelder bruken av munnpenselen Dent-O-Sept som kan synliggjøre at Norsk Pasientskadeerstatning i hvert fall kanskje ikke fungerer som den burde gjøre. Men det å gå til det skritt å si at en spesiell gruppe skal behandles på en særskilt måte og ut fra unntaksbestemmelser, er vi grunnleggende uenig i.

Jeg har vært borti flere eksempler når det gjelder fødselsskader hvor man ser at det kan ha tatt veldig lang tid før saken har blitt behandlet. I et tilfelle som jeg kjenner til, fikk man ikke medhold hos Norsk Pasientskadeerstatning, hvorpå saken ble vunnet i en sivil rett, og så ble den anket av Norsk Pasientskadeerstatning til en høyere domstol. Slike eksempler gir etter mitt og SVs syn grunn til ettertanke. For hvis Norsk Pasientskadeerstatning blir en motpart som man må kjempe mot, i stedet for en medspiller som man kan få hjelp fra hvis man føler at en selv eller ens nærmeste har lidd overlast gjennom medisinsk behandling, så er det betenkelig. Tilsvarende kan man si om Dent-O-Sept-saken. Det kan imidlertid ikke være slik at fordi man får en spesiell sak med mange som da er blitt ofre for smitte, så skal man, i motsetning til i andre liknende saker, behandle den på en helt spesiell måte. Det kan ikke være rettsstaten Norge verdig. Etter SVs syn må det være slik at like saker behandles likt. Måten det ivaretas best på, er nettopp ved å få sett på hele Norsk Pasientskadeerstatning under ett, få Regjeringens vurdering av det og så invitere Stortinget til, ut fra den vurderingen, å ta stilling til om det er deler av ordningen som bør endres. Da bør den selvfølgelig endres på en slik måte at dersom andre tilfeller skulle dukke opp, om det så bare skulle være enkelttilfeller, så må man naturligvis ha akkurat den samme retten til å få sin sak vurdert på like vilkår som eksempelvis ofrene for Dent-O-Sept-saken. Slik jeg oppfatter forslagsstillerne, legger de her ikke opp til at like tilfeller skal behandles likt, noe som jo bryter med vanlig norsk rettspraksis.

Ellers vil jeg si at det er Stortinget selv som har fastsatt en nedre grense på 5 000 kr ved erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning, mens Regjeringen i sin tid foreslo at den grensen skulle være høyere. En konsekvens av det kan jo nettopp være at en del av ofrene for Dent-O-Sept-saken får det nedre erstatningsbeløpet, mens de ellers ikke ville ha nådd opp til et tak som hadde ligget høyere, og da alternativt ikke ville fått erstatning i det hele tatt. Når en del kritiserer beløpet på 5 000 kr, skal de derfor ha in mente at det faktisk var Stortinget som fastsatte det beløpet ved den foregående gjennomgangen av Norsk Pasientskadeerstatning.

SV ønsker å komme tilbake med en vurdering av hvilke konsekvenser man skal trekke av de sakene som har vært fremme med hensyn til eventuelle endringer av lovgivningen når det gjelder Norsk Pasientskadeerstatning, når det foreligger en vurdering fra Regjeringen høsten 2003.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er snart gått ett år siden Dent-O-Sept-skandalen rystet Helse-Norge. De fleste av oss trodde ikke at en situasjon av den typen og av et så stort omfang kunne oppstå uten at det ble oppdaget på et tidligere tidspunkt.

Helseministeren varslet en gjennomgang av flere rutiner, internkontroller, meldingsrutiner og bedre tilsyn for å hindre at noe liknende skal skje igjen.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med den oppfølgingen som helseministeren har utført i denne spesielle saken. Vi regner med at sykehusene nå har bedre opplegg for registrering, melding, analysering og rapportering av sykehusinfeksjoner. Dette gjelder særlig for intensivavdelingene der sjansene for smitteoverføring er størst.

Kristelig Folkeparti var enige om at Norsk Pasientskadeerstatning var en god ordning for å ivareta pasientenes behov i Dent-O-Sept-saken. Denne erstatningsordningen gjør det lettere for pasienten å få tilkjent erstatning fra helsetjenesten enn det er i den vanlige erstatningsretten.

I den alminnelige erstatningsretten er hovedregelen at det må foreligge skyldansvar. Pasientskadeloven bygger på et objektivisert erstatningsansvar. Kristelig Folkeparti synes, i likhet med flertallet, at erstatning for tort og svie eller oppreisningskrav ikke passer inn i pasientskadeloven. Vi viser til brev av 1. oktober 2002 fra departementet, der det heter:

«Når det gjelder oppreisningskrav mener departementet at blant annet disse kravenes preg av sanksjon gjør at de ikke skal kunne fremmes etter pasientskadeordningen …»

Vi støtter at Regjeringen i løpet av høsten legger fram resultatet av en samlet gjennomgang av Norsk Pasientskadeerstatning, slik det ble bedt om i forbindelse med årets budsjett. Det legges en føring om at gjennomgangen skal inneholde en vurdering av hvordan erstatningsordningen har virket ved fødselsskader, i Dent-O-Sept-saken og i lignende saker. På den bakgrunn foreslår vi at Dokument nr. 8-forslaget vedlegges protokollen.

Jeg har forståelse for at det kan virke urimelig at en i dag ikke får mer enn 5 000 kr etter en slik påført lidelse. Men jeg vil påpeke at det var den summen Stortinget var enig om for kort tid siden. Skal en fravike kravet bare for Dent-O-Sept-berørte, vil disse komme bedre ut enn andre pasienter i en tilsvarende situasjon. Det kan ikke være riktig at fordi flere blir rammet, må det vurderes annerledes enn om bare enkeltindivider blir rammet. Dette strider mot den alminnelige rettferdighetsoppfatning og rettsoppfatning.

Det finnes i dag en billighetserstatningsordning som Stortinget har opprettet. Her kan alle søke som mener at de har kommet særskilt uheldig ut i forhold til andre i samme situasjon. Denne ordningen er basert mer på skjønn enn de andre erstatningsordningene er.

Kristelig Folkeparti mener denne ordningen kan dekke mye av den problematikken som Dokument nr. 8-forslaget etterspør. På denne bakgrunn støtter vi komiteens innstilling til vedtak I, men stemmer imot innstilling til vedtak II og III.

Ola D. Gløtvold (Sp): For om lag ett år siden gjaldt veldig mange henvendelser til Norsk Pasientskadeerstatning Dent-O-Sept-saken. Men også i andre sammenhenger har det kommet mange henvendelser som gjelder pasientskadeerstatningsordningen.

Vi mener – som vi mente ved høstens budsjettbehandling – at hele ordningen bør gjennomgås og legges fram for Stortinget, slik at en kan ha mulighet til å komme tilbake og vurdere Norsk Pasientskadeerstatning. Det ber en samlet komite om, og jeg regner med at det i løpet av høsten vil bli anledning til det.

For øvrig skal jeg prøve – siden vi har mange saker i dag – å gå kort igjennom hvilke forslag Senterpartiet er med på i denne saken. Representanten Alvheim sa at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremmer forslag om å se på muligheten for å gi erstatning for tort og svie ut fra lignende kriterier som for Stortingets billighetserstatningsordning når det gjelder pasientskader. Det forslaget er også Senterpartiet med på. Vi mener at Dent-O-Sept-saken bl.a. har vist at man får en del problemer og plager som gjør at man bør få erstatning – kanskje utover det som pasientskadeerstatningsordningen gir pr. i dag. Derfor ønsker vi at man skal gå igjennom pasientskadeloven og se på muligheten for en utvidelse av den i tilfeller der plager, ulemper og belastninger er ekstra store. Representanten for Sosialistisk Venstreparti sier her i dag at dette kan gi ofrene for Dent-O-Sept-skandalen en særbehandling. Jeg er ikke enig i det. Dent-O-Sept-saken viste at store grupper kan bli påført store skader og lidelser. Derfor bør en ha en slik gjennomgang som en generelt ber om her. Det som hjemles under forslag til vedtak III som gjelder Dent-O-Sept-ofrene, er etter min mening først og fremst at en åpner for at en erstatningsordning mer basert på tort og svie skal gis en form for tilbakevirkende kraft for denne store gruppen.

Jeg er ellers enig i at saker av lik karakter må behandles likt, så det er ikke spørsmål om å plukke ut én særskilt gruppe her. Men dette viser at man har behov for en bredere vurdering enn det som er gjort, og som det kanskje er mulighet for å gjøre innenfor pasientskadeerstatningsordningen, slik vi har den i dag.

Jeg viser til de forslagene som Senterpartiet er med på, og vil stemme for innstillingens forslag til vedtak I, II og III.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er, som forslagsstillerne, opptatt av at vi i Norge skal ha en ordning med erstatning ved pasientskader som gir erstatning der det er grunnlag for det, og som virker rettferdig. Likeledes er jeg opptatt av at det etter Dent-O-Sept-saken må sikres at lignende ikke skjer igjen, og at de som har rett til erstatning, får det. Jeg har tatt ansvaret for oppfølgingen av denne saken, i tråd med den redegjørelsen jeg gav Stortinget, og jeg har senest i budsjettdokumentene rapportert til Stortinget om hvordan jeg har fulgt opp dette.

Vi har fra nyttår fått en ny lov om pasientskader til erstatning for den midlertidige ordningen. Pasientskadeloven bygger på den midlertidige erstatningsordningen som har virket fra 1. januar 1988.

Ordningen er basert på et såkalt objektivisert erstatningsansvar. I dette ligger et utvidet ansvar i forhold til hva som ellers følger av norsk erstatningsrett, og dermed en styrking av pasientenes erstatningsrettslige vern. Etter alminnelig erstatningsrett kreves det at det kan påvises uaktsomhet, eller skyld, fra skadevolder for at det skal være grunnlag for erstatning. Etter pasientskadeloven er det ikke påkrevd å bevise at noen i helsetjenesten kan bebreides for at skaden har inntrådt, for å få erstatning.

I tillegg kan det etter en rimelighetsregel unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller uventet, og som ikke kan anses som et utslag av en risiko pasienten må akseptere. Informasjon gitt på forhånd skal vektlegges.

Det er videre et rent objektivt ansvar som kommer til uttrykk for uoppklarte ansvarsforhold. Dersom årsaken til en skade ikke lar seg bringe på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandling, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelse av helsehjelpen.

Ved at ansvarsgrunnlaget gir erstatning for flere skadegrunnlag enn det alminnelig erstatningsrett gjør, medfører ordningen at det er lettere å få erstatning enn alminnelig erstatningsrett ville ført til. Det er presisert i forarbeidene til pasientskadeloven at terskelen for å konstatere ansvar heller må settes for lavt enn for høyt.

Pasientskadeloven følger hovedprinsippet i norsk erstatningsrett om at erstatning skal kompensere for økonomisk tap. Skadelidte skal stilles som om skaden ikke hadde inntruffet. Det kan også kreves erstatning for ikke-økonomisk tap, menerstatning. Menerstatning kan kreves dersom skadelidte er blitt påført varig medisinsk invaliditet. Den skal kompensere den tapte livsutfoldelsen som invaliditeten medfører. Skadelidte kan bruke pengene til å kjøpe opplevelser som til en viss grad kan kompensere for fysisk livsutfoldelse som ikke lenger er mulig.

I forslaget som foreligger, har representantene Alvheim og Nesvik fremmet forslag om endringer i loven slik at NPE skal kunne gi erstatning for tort og svie. Det er uklart hvilke vilkår for slik erstatning forslagsstillerne tenker seg, men jeg forutsetter at representantene med «erstatning for tort og svie» eller «oppreisning» mener erstatning for ikke-økonomisk tap utover menerstatning.

Som jeg har meddelt Stortinget i brev av 1. oktober i fjor, vil jeg ikke anbefale at det innføres erstatning for tort og svie i pasientskadeloven.

Begrunnelsen for oppreisningskrav for tort og svie etter norsk rett er at oppreisningen skal virke som en sanksjon i forhold til en forsettlig/grovt uaktsom handling. Det skal gi skadevolderen som har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, en økonomisk smekk. Dette er ikke egnet innenfor det særlige erstatningssystemet som pasientskadeordningen legger opp til.

Blant annet for å sikre at sakene skal bli så godt opplyst som mulig, og dermed at pasientene får den erstatningen de har krav på, er det ikke et absolutt krav om å påvise skyld i helsetjenesten for å få erstatning. Dersom en skulle innføre en ordning der det er behov for å påvise skyld, ville dette undergrave et slikt hensyn. Dersom en dessuten innførte en ordning som fokuserte på grov skyld hos helsepersonell, ville det vanskeliggjøre og forsinke erstatningssakene. Ved at skyld ikke er tema, økes muligheten til å få raskere og bedre informasjon i sakene.

I tillegg er det slik at pasientskadeloven ikke er til hinder for at skadelidte kan reise krav om oppreisning etter alminnelige erstatningsregler, men da utenfor pasientskadeordningens system.

Jeg har merket meg at flertallet i sosialkomiteen slutter seg til denne vurderingen og derfor avviser forslaget om å ta tort og svie inn i pasientskadeloven.

Stortinget har bedt om at det gjøres en evaluering av Norsk Pasientskadeerstatning. Helsedepartementet har bedt Statskonsult om å gjennomføre denne evalueringen. I tillegg til at det i mandatet for evalueringen inngår at det skal fokuseres på den service pasientene får hos NPE, skal det ses nærmere på den forståelsen av regelverket som NPE legger til grunn under sin saksbehandling. Her vil det kunne være naturlig å fokusere på noen av de sakstypene som har vært drøftet i den offentlige debatt.

Vi bør nå bruke ressursene til å sette pasientskadeloven i kraft, slik Stortinget nylig har vedtatt den. Når resultatene av evalueringen foreligger, vil jeg komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av ordningen. Jeg vil gi en tilbakemelding til Stortinget i høst, slik en enstemmig komite ber om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.