Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:07:49 ] (ordførar for saka):
Eg vil fyrst takke medlemene i komiteen for godt arbeid med og samarbeid
om meldinga om eksport av norsk forsvarsmateriell.
Noreg har eitt av dei strengaste
nasjonale regelverka for eksport av våpen. Dette er eit resultat
av viktige politiske val. Me har eit moralsk ansvar for å arbeide
aktivt mot at våpen kjem i feil hender. Eit strengt regelverk med
open og brei debatt gjennom årlege stortingsmeldingar gir folk og
folkevalde innsyn. Det sikrar legitimiteten til forsvarsindustrien
i Noreg.
Samstundes som me har eit strengt
regelverk for eksport av forsvarsmateriell, må me heile tida følgje
situasjonen i verda og korleis utviklinga går med tanke på bruk
av våpen. Me må heile tida vere opne for og vurdere om Noreg burde
revidere våre reglar for våpeneksport. Det er difor verdfullt og
naudsynt at utanriks- og forsvarskomiteen kvart år går nøye gjennom
kva land norsk forsvarsmateriell vert selt til, og gjer eventuelle
korreksjonar i regelverket. Noreg har ein viktig tradisjon i å medverke
til det internasjonale arbeidet med kontroll og nedrusting. Døme
på dette er m.a. då Noreg la ned eit stort arbeid for å få vedteke
eit internasjonalt forbod mot landminer og klasevåpen.
Den mest effektive måten me kan
sikre forsvarleg handel med forsvarsmateriell på, er å medverke
til felles internasjonale reglar om sal av våpen og anna forsvarsmateriell.
Det er difor viktig at regjeringa arbeider vidare i relevante internasjonale
fora for å oppnå ei felles norm for sluttbrukardokumentasjon, og
arbeide for at dette vert norm i NATO.
Som eg har understreka fleire gonger
før: Den mest grunnleggjande oppgåva for ein folkevald er å sikre tryggleiken
til innbyggjarane i landet. Då treng me både eit nasjonalt forsvar
og ein nasjonal forsvarsindustri. Det er viktig at den forsvarsindustrien
har tydelege og langsiktige rammevilkår, men òg eit tydeleg regelverk
som sikrar ein forsvarleg eksport. På same vis som Noreg må importere ein
del våpen, må òg vår eigen forsvarsindustri kunne eksportere sine
produkt. Det er brei politisk semje om dette, og det må liggje til
grunn i debatten om eksport av norsk forsvarsmateriell.
Senterpartiet ber, saman med eit
fleirtal i komiteen, regjeringa om å vurdere å leggje fram eksportkontrollmeldinga
seinast i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er gjennomført,
om det er praktisk gjennomførbart. Å få lagt fram meldinga innan
eit halvår etter eksportårets slutt ville gjere debatten endå meir
aktuell, då tidspunktet for dei aktuelle avgjerdene er nærare i
tid. Eg vil her understreke at ein på dette punktet allereie har
fått framgang, ved at me alt no drøftar eksporten for i fjor. Tidlegare
har me handsama meldinga om våpeneksport meir enn eitt år etter
at den aktuelle perioden var avslutta. Så det er framgang.
Komiteen viser i innstillinga til
at regjeringa inntil vidare har valt å halde attende utførsel av
ammunisjon til Dei sameinte arabiske emirata, sjølv om det per no
ikkje ligg føre informasjon om at norsk ammunisjon har vore nytta
i Jemen. Regjeringa har grunngitt dette ut frå eit ynske om ei føre-var-linje
overfor landa som intervenerer i Jemen. Eg meiner dette er klokt
av regjeringa.
Som saksordførar vil eg peike på
at det i innstillinga på side 9 ved ein inkurie har kome inn ei
feil formulering. I tillegg til det ovannemnde står det at Utanriksdepartementet
si avgjerd om å avslutte sal av ammunisjon til Dei sameinte arabiske
emirata er eit uttrykk for dette. Det er ein faktafeil. Den rette
formuleringa skal vere at Utanriksdepartementet si avgjerd om midlertidig stans av
sal av ammunisjon til Dei sameinte arabiske emirata er eit uttrykk for
dette.
Sjølv om dette er ei svakare formulering,
er det likevel uttrykk for ei sunn føre-var-haldning. Senterpartiet
ber, saman med Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV, om at regjeringa
tek same haldning overfor alle land som deltek i den saudi-arabisk
leia koalisjonen som intervenerer i krigen i Jemen.
Ordninga med sluttbrukarerklæring
ved eksport av strategiske varer er viktig og bør utviklast vidare.
Dette kan t.d. skje ved at det etter ei tid kan nyttast stikkprøvekontroll
på oppgitt sluttbrukardokumentasjon i enkelte saker. Det kan vere
krevjande å finne eit system for å nytte stikkprøvekontroll eller
andre kontrollmekanismar overfor våpenimportørar. Senterpartiet
ber like fullt regjeringa om å sjå nærare på kva moglegheiter ein
kan sjå føre seg. Det er naturleg at ein i dette arbeidet gjer seg
kjend med kva større medlemsstatar i NATO og mindre land som Finland, Sverige
og Sveits gjer på dette feltet.
Senterpartiet ber også i eit fleirtalsforslag
regjeringa om å utgreie om innhaldet i ATT-avtalens artiklar 6 og
7 kan skrivast inn i norsk lov eller forskrift. Slik vil dei få
ei sterkare juridisk forankring og ikkje berre speglast i departementet
sine eigne retningslinjer. Mellom anna har Raudekrossen peika på
at dette vil kunne sikre ei betre etterleving av ATT gjennom auka
moglegheit for å etterprøve avgjerdene. Det er også verdt å minne
om at Sveits, som ein stor eksportør av forsvarsmateriell, allereie
har sytt for eit slikt grep.
Med dette vil eg ta opp det forslaget
der Senterpartiet er medforslagsstillar.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har tatt opp det forslaget som hun refererte
til.
Marit Nybakk (A) [10:13:07 ] : Jeg vil først takke saksordføreren
for nok en gang å ha gjort et veldig godt arbeid med eksportmeldingen.
Forsvarsindustrien er en integrert
del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. En nasjonal forsvarsindustri
med kompetanse på kritiske kapasitets- og teknologiområder kan faktisk
være avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet. Norsk
forsvarsindustri er høyt spesialisert og har verdensledende teknologi
og produkter. Næringen skaper betydelige verdier og har ganske mange
tusen ansatte. Forsvarsindustrien er også blant våre fremste innovatører
og skaper ringvirkninger og arbeidsplasser til en rekke underleverandører.
Den samlede verdien av eksporten
av forsvarsmateriell i 2015 var i underkant av 4,2 mrd. kr. Naboland
som Sverige og Finland er, sammen med våre allierte i NATO, det området
vi eksporterer mest til. Totalt gikk 93 pst. av A-materiell og 81 pst.
av B-materiell til NATO-allierte pluss de nordiske og nærstående
land – det høres ikke alltid slik ut i debatten. Det gjelder for
øvrig ikke minst det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Vi har
et åpent forsvarsmarked, og vi importerer 70 pst. av våre kapasiteter, også
det fra naboland som Sverige. Derfor er også eksport og internasjonalt
samarbeid «en forutsetning for å videreføre en nasjonal forsvarsindustri
som kan levere materiell og systemer til Forsvaret og understøtte
Forsvarets virksomhet», slik komiteens flertall uttrykker det.
Nettopp derfor er det viktig at
vi har et strengt og etisk forsvarlig regime. Det bør vi også jobbe
for å få gjort bedre internasjonalt. Selv om bare noen få prosent
av norsk forsvarsmateriell går til land utenfor Norden og NATO,
må den eksporten ligge klart innenfor Stortingets vedtak. Det vil
si: ikke eksport til land i krig eller i borgerkrig, heller ikke
til land med store brudd på menneskerettighetene. Det er Utenriksdepartementet
som lisensgiver som må påse at det skjer, og det er viktig at vi
da hvert år kan få kontrollert hva Utenriksdepartementet har gjort
eller ikke gjort i den forbindelse.
Det som nå et par år har vakt bekymring
i Stortinget, er mulig eksport til land som deltar i den blodige
krigen i Jemen. Reportasjene derfra er sterke, og det blir bare
verre og verre i Jemen. Hva gjelder Saudi-Arabia, kommer i tillegg
den kritiske menneskerettighetssituasjonen i landet. Komiteen viser
bl.a. til at Human Rights Watch og Amnesty i 2015 la fram rapporter
som viste brudd på humanitærretten.
Arbeiderpartiet er, i år som i fjor,
medforslagsstiller til et forslag om å be regjeringen utrede hvorvidt
innholdet i artiklene 6 og 7 i ATT-avtalen – Arms Trade Treaty –
kan innpasses i norsk lov eller forskrift, slik at det får en sterkere
juridisk forankring enn bare å være innarbeidet i UDs retningslinjer.
Det vil skape ryddighet og en riktig arbeidsdeling mellom statsmaktene.
Jeg vil vise til at formålet med ATT-avtalen bl.a. er å etablere
høyest mulige standarder for, eller forbedre regulering av, den
globale handelen med konvensjonelle våpen, samt at våpen ikke havner
på avveie. Til det siste bør det også nevnes at vi har et strengt regime
når det gjelder det å ha en sluttbrukererklæring til alle land utenfor
NATO.
Komiteen er positiv til at Norge
fortsetter arbeidet med størst mulig tilslutning fra alle land til
ATT-avtalen.
Til slutt: Det er viktig, og jeg
tror det er nødvendig, at forsvarsindustrien lytter til folkets
røst, respekterer Stortinget og lar være å selge våpen til land
med krig og konflikter eller brudd på menneskerettighetene.
Øyvind Halleraker (H) [10:18:13 ] : Eksport av forsvarsmateriell
er i Norge underlagt streng kontroll. Våre retningslinjer representerer
en restriktiv praksis når det gjelder hvilke land som kan motta
forskjellig militært utstyr fra Norge, og hvilke kriterier som leder
til at eksport avslås.
De nye retningslinjene er sterke
og tydelige, og de representerer en ansvarlig og restriktiv praksis
når det gjelder hvilke land som kan få motta forskjellig militært
utstyr fra Norge. Listen gir klare føringer for vurderinger som
leder til at eksport avslås, herunder forhold knyttet til intern undertrykking.
Jeg slutter meg til det som er blitt
sagt om viktigheten av et strengt og forutsigbart regelverk – strengt
fordi vi ser en verden der flere regionale kriser eskalerer, øker
i styrke og omfang. Det gjør at vi må benytte de mekanismer regelverket
medfører. Et forutsigbart regelverk er viktig fordi regelverket
også må gi industrien langsiktige rammevilkår.
Utenriksdepartementets regelverk
og retningslinjer for behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell
er svært strenge. De siste par årene er de blitt enda strengere. Alle
lisenssøknader om eksport av norsk forsvarsmateriell er gjenstand
for individuell og grundig vurdering – særlig med henblikk på risiko
for bruk av materiellet. Det er nå innført lisensplikt for alle
varer som opprinnelig er utviklet for militært formål.
Det er gode grunner til at vi skal
legge til grunn et strengt regelverk. Vi er bundet opp av våre internasjonale forpliktelser,
herunder FNs våpenhandelsavtale og kriterium 2 i EUs kriterier.
Stortingets vedtak og enstemmige presiseringer gjelder også.
Norges selvpålagte restriksjoner
gjennom 1959-vedtaket innebærer at vi ikke selger våpen og ammunisjon
til partene i en borgerkrig. Det utelukkes eksport av våpen og ammunisjon
til et land dersom deres styrker ikke opptrer i tråd med krigens
folkerett, eller at det fastslås systematiske brudd på humanitærretten.
Regjeringen har også ytterligere skjerpet regelverket som sørger
for at respekt for menneskerettighetene samt sivile og politiske
rettigheter i det aktuelle mottakerlandet inngår i vurderinger ved
eksport.
Den åpne offentlige debatten om
eksportkontroll gir viktige innspill til håndhevelsen og praktiseringen
av regelverket. Flere har i den offentlige debatten tatt opp salg av
materiell til land som deltar i borgerkrigen i Jemen. I Høyre er
vi bekymret for den alvorlige situasjonen som utspiller seg i Jemen.
Vi mener at den strenge norske praksisen kommer til syne nettopp
i denne situasjonen. Som meldingen refererer til, rapporterte et
ekspertpanel nedsatt av FN i januar stor bekymring for den humanitære
situasjonen i Jemen. Til tross for at det ikke er konkludert med
at norsk ammunisjon var benyttet i Jemen-krigføringen, besluttet
altså regjeringen samme måned, inntil videre, å holde tilbake utførsel
av ammunisjon til De forente arabiske emirater. Denne beslutningen
viser at regelverket fungerer. Den viser en årvåkenhet med tanke
på risiko for bruk av norsk forsvarsmateriell. Det er et eksempel
på vår strenge praksis og en føre-var-linje fra norsk side.
Regelverket må også være forutsigbart.
Det er vanskeligere å legge til rette for dette i en uforutsigbar
verden, men desto viktigere. Det er viktig av flere grunner. Jeg
vil spesielt trekke fram vår hjemlige industri.
Forsvarsindustrien bidrar til nasjonal
verdiskaping, teknologisk og industriell utvikling, eksportinntekter
og høyteknologiske arbeidsplasser. Industrien sysselsatte nærmere
5 000 årsverk, og verdiskapingen beløp seg til nær 4,5 mrd. kr i
2015. Ofte deltar norske bedrifter i flernasjonale forsvarsmateriellposjekter.
Da er forutsigbarhet og langsiktighet helt nødvendig.
Jeg synes det er viktig å påpeke
i debatten om eksport at brorparten av vår eksport går til kjente
markeder. Som representanten Nybakk nettopp refererte til, utgjorde
i 2015 93 pst. av eksporten A-materiell og 81 pst. B-materiell til
NATO-land, de nordiske og andre europeiske nærstående land.
Avslutningsvis vil jeg si at det
er full enighet i salen om at vi skal ha åpenhet om eksport av forsvarsmateriell.
Den løpende debatten gjennom året knyttet til eksport av forsvarsmateriell
fra Norge, og debatten her i dag, viser at det er en bred og inkluderende
samfunnsdebatt som bidrar til den åpenheten og forutsigbarheten
vi alle ønsker.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:23:23 ] : La meg også takke
saksordføreren for engasjert arbeid.
Forsvarsindustrien er i vekst. Det
er viktig for Norge, viktig for teknologiutvikling, viktig for sysselsetting,
viktig for underleverandører, viktig for distriktene, viktig for utvikling
av beslektet, relatert teknologi, som droneteknologi, robotteknologi,
romfartsteknologi og miljøteknologi. Det unike samarbeidet med FFI
bør også fremheves.
Norsk forsvarsindustri bidrar også
til at Norge får innpass hos større utenlandske produsenter, og
at vi blir produsenter av avanserte komponenter i større systemer.
Det er viktig for industrien selv, men også viktig for Norges tette
militære samarbeid med nære allierte. Og sist, men ikke minst, norsk
forsvarsindustri er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk.
Den muliggjør leveransesikkerhet, oppgraderinger og vedlikehold,
noe som bidrar til vår beredskap.
Jeg vil vie mine siste minutter
til Venstre og SVs merknader. Drikker folk mindre øl dersom norsk
produksjon av øl blir forbudt? Spiser folk mindre sjokolade dersom
Stortinget forbyr norske sjokoladeprodusenter å selge sine varer?
Til tross for at steinalderen ikke tok slutt på grunn av mangel
på stein, har det, så vidt jeg vet, aldri vært mangel på våpen som
har ledet til fred. Dersom vi kan være enige om det, skyldes altså
ikke SV og Venstres mange merknader i denne saken troen på at krig
ikke igangsettes eller opphører, men er uttrykk for et selverklært
moralsk kompass som vi andre i denne salen tilsynelatende ikke har.
Vi andre støtter opp under krig, mens Venstre og SV leder an i kampen
for fred. For begge partiene begynner det nå å bli vanskelig å finne
avanserte og høyteknologiske arbeidsplasser som tilfredsstiller
både det moralske og det klimabaserte nåløyet. Og dersom man også
ekskluderer bruken av penger oppspart gjennom skitten oljeutvinning,
bør også bruk av penger fra Statens pensjonsfond utelukkes.
Så hva skal vi leve av, og hvordan
skal velferden opprettholdes? Det er i hvert fall opplagt at vi
ikke alle kun kan strikke lusekofter eller produsere tråsykler og
fotformsko. Vi kan heller ikke leve av det grønne skiftet. Og skulle man
ønske nettopp det, kommer mye av denne teknologien nettopp fra bedrifter
som er ledende innenfor forsvarsindustrien. Miljøteknologi er en
spin-off-effekt av industrien representantene fra Venstre og SV
ønsker å legge så strenge eksportrestriksjoner på at man like gjerne
kan legge den ned. Selv produksjon norske bedrifter bedriver gjennom datterselskaper
i utlandet, ønsker representantene at norske myndigheter skal ha
kontroll på. Derfor ber de om en utredning om hvorvidt norsk eksportregelverk
også kan gjelde i andre land, på samme måte som at amerikansk eller
tysk eksportregelverk skal gjelde for tyske og amerikanske bedrifter
i Norge – vil man da anta.
De samme representantene ønsker
også at Stortinget skal drive saksbehandling av lisenssøknader.
De ber derfor på side 9 i innstillingen om at slike søknader skal
presenteres for Stortinget, samtidig som UD har søknaden til behandling.
Her skal Stortinget bedrive saksbehandling i full åpenhet, og mulige
importland og deres intensjoner skal belyses og diskuteres – til
fremme for fred og fordragelighet og kanskje noe anstrengte diplomatiske
relasjoner.
Jeg registrerer også Arbeiderpartiets
noe tvetydige holdning til sluttbrukererklæring, hvor partiet på
den ene siden ønsker å fastholde et strengt regelverk for eksport
av forsvarsmateriell, «med grundig forhåndsvurdering av risiko og
sluttbruker», samtidig som partiet ikke støtter et forslag fra Kristelig
Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
hvor partiene ber regjeringen om å «videreutvikle dagens ordning
med sluttbrukererklæring», for nettopp å nå det målet Arbeiderpartiet
ønsker å oppnå med merknaden. Her er det tydeligvis ulike miljøer som
skal tilfredsstilles samtidig.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:27:45 ] : Det er bred politisk
enighet om betydningen av å ha en norsk forsvarsindustri som er
i stand til å eksportere norsk forsvarsmateriell. Denne enigheten
har to hovedgrunner:
Norsk
forsvarsindustri er viktig av sikkerhetspolitiske grunner fordi
den sikrer Forsvaret viktig nasjonal kompetanse.
Forsvarsindustrien
utvikler høyteknologiske løsninger som bidrar til økt verdiskaping
i Norge.
Ved behandlingen av Norges forsvarsindustrielle
strategi våren 2016 var alle partier i komiteen også enige om at
«eksport og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å videreføre
en nasjonal forsvarsindustri».
Det er samtidig bred enighet om
at det skal være åpenhet om omfang og innretning av norsk eksport
av forsvarsmateriell, et restriktivt regelverk som hindrer at våpeneksport
fra Norge kommer på feil hender, og årlig rapportering til Stortinget
for å sikre parlamentarisk kontroll.Vi må hindre at norsk eksport
av våpen har uønskede konsekvenser. Derfor har vi helt siden 1959
hatt et restriktivt regelverk.
Stortinget har i senere år skjerpet
eksportregelverket for å hindre at norsk forsvarsmateriell bidrar
til indre undertrykking eller brudd på menneskerettighetene og humanitærretten.
Kristelig Folkeparti har gjennom
mange tiår bidratt aktivt til utviklingen av dette restriktive regelverket.
Vi ønsker at Norge skal være en nasjon som fremmer internasjonal
sikkerhet og fred, konfliktløsning og forpliktende og kontrollerbar
rustningskontroll.
Et resultat av vårt regelverk og
vår alliansetilknytning er at medlemslandene i NATO samt Sverige
og Finland tar det aller meste av norsk eksport av A-materiell,
som våpen og ammunisjon. Årets rapport viser at 84 pst. av slik
eksport gikk til disse landene i 2015.
De årlige meldingene om forsvarseksporten
har tidligere kommet lenge i ettertid. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti
og flertallet at eksportkontrollmeldingen legges fram i løpet av
andre kvartal etter at eksportåret er omme.
Stortinget vedtok alt i 1959 at
Norge ikke skal selge våpen og ammunisjon til parter i en borgerkrig.
I senere år er regelverket skjerpet, bl.a. for å hindre at norskproduserte våpen
havner hos mottakere hvor det er stor risiko for at våpnene blir
brukt til intern undertrykking eller alvorlige brudd på menneskerettighetene
eller humanitærretten.
Det siste året har det blitt rettet
et kritisk søkelys på internasjonal våpeneksport til land som er
parter i den blodige konflikten i Jemen. Et FN-oppnevnt ekspertpanel
la i januar 2016 fram en kritisk rapport som uttrykte stor uro for
de humanitære konsekvenser av krigføringen der. Derfor er Kristelig
Folkeparti fornøyd med at regjeringen i 2016 valgte å holde tilbake
utførsel av norskprodusert ammunisjon til De forente emiratene,
selv om det hittil ikke er dokumentert at norsk ammunisjon er brukt
i Jemen. Dette er en føre-var-linje Kristelig Folkeparti støtter.
Kristelig Folkeparti vil, sammen med Senterpartiet, Venstre og SV,
be regjeringen midlertidig avstå fra å innvilge lisens for slik
eksport til flere land som intervenerer i krigen i Jemen – og ikke
bare til Emiratene.
Vi er også med på forslag om å bygge
ut dagens ordning med sluttbrukererklæringer ved eksport av strategiske
varer, ved at det iverksettes stikkprøvekontroller etter en tid.
Og vi er med på flertallsforslaget om en utredning av hvorvidt innhold
fra ATT-avtalen kan innpasses i norsk lov eller forskrift og ikke
bare gjenspeiles i departementets egne retningslinjer.
Kristelig Folkeparti ønsker et forsterket
regelverk kombinert med åpenhet om og demokratisk kontroll med internasjonal
våpenhandel.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:32:23 ] : Det er heilt sant at
Noreg har eit svært strengt og på mange felt eit svært godt regelverk
for våpeneksport. I denne innstillinga er det til og med eit så
radikalt forslag frå fleirtalet om at ein skal greie ut om det er
praktisk mogleg å leggje fram meldinga før sommaren, så då kan det
jo verte ytterlegare forbetra. Men det finst framleis vesentleg
forbetringspotensial, etter SVs oppfatning, som vi tek opp i ein serie
merknader og forslag saman med Venstre, og som eg kort vil nemne.
For det første: Vi meiner at ytterlegare
openheit om kvifor ein gjev løyve eller avslag i ettertid, vil kunne
forbetre den kontrollen som Stortinget skal føre med våpeneksporten.
Det bør vere fullt mogleg å få til ei betre grunngjeving enn i dag,
utan at det går ut over dei industrielle interessene til aktørane
som sel.
For det andre vil vi gjerne be regjeringa
sjå nærmare på særleg ei problemstilling som sannsynlegvis vil verte
meir aktuell i åra som kjem, nemleg at norskeigde selskap har dotterselskap
i andre land. Dei er sjølvsagt underlagde regelverket i det landet,
men det bør vere mogleg å sjå på om vi gjennom eigarskapspolitikken
kan påverke dei til å følgje dei same normene og reglane som vi
oppfattar er best for norske selskap, og som er vedteke her i Stortinget.
For det tredje har vi fremja to
forslag saman med Venstre og andre om å forbetre systemet med sluttbrukarerklæring.
Det gjeld korleis systemet fungerer, og er eit tema som det i lang
tid har vore fleirtal for å prøve å gå vidare med innan NATO, der
vi ikkje krev ei slik sluttbrukarerklæring. Noreg har i mange år
arbeidd for å få eit sånt system på plass. Vi meiner at det no er
på tide å gå vidare ved sjølv å gå føre.
For det fjerde, som eg nok vil seie
er det viktigaste av desse temaa, er at vi skal slutte å selje norske
våpen til land som er i krig og konflikt, og som grovt bryt menneskerettane.
Det dreier seg i verkelegheita ikkje om veldig mange land i dag.
Det dreier seg særleg om ei lita gruppe land i Midtausten, på den
arabiske halvøya, som er blant dei dokumentert verste når det gjeld
menneskerettssituasjonen i verda – eg trur at det er brei einigheit
om at mange av dei er det – og som vi sel relativt lite våpen til.
Det er fullt mogleg å innføre eit sånt regelverk. Det kunne ha hatt
politisk og symbolsk betyding. Det ville ikkje hatt store økonomiske
konsekvensar for aktørane sjølve, men vi kunne då, saman med andre,
vore med på å påverke det. Dette er eit av dei få instrumenta vi
har.
Ein direkte grunn til at vi no har
fremja eit forslag saman med andre om mellombels å avslutte våpeneksport
til dei statane som er ein del av koalisjonen som deltek i krigen
i Jemen, er at både FN og frivillige organisasjonar har dokumentert
vesentlege brot på krigens folkerett, at det er ein av dei verste
humanitære konfliktane i verda no, og at det er vanskeleg å sjå
grunnar til at vi skal selje våpen til nokon av aktørane som deltek
der.
Til slutt, la meg bruke det siste
halvanna minuttet på å svare representanten Tybring-Gjedde: Ein
av dei svært få fordelane med at Framstegspartiet er større enn
SV, er at eg snakkar etter Tybring-Gjedde, sånn at eg kan svare
på det han tok opp i innlegget sitt. Eg trur eigentleg at det er ein
enkel premiss som er den vesentlege usemja mellom oss, og den premissen
er at eg trur at tilbod og etterspurnad er påverkelege storleikar,
og at dei økonomiske lovene fungerer på omtrent alle felt, men litt
ulikt. Regulerer ein alkohol strengare, aukar prisen. Stoppar ein
tilgangen eller produserer mindre av han, vert bruken faktisk redusert
– tru det eller ei. Det er godt dokumentert. Det same gjeld sjokolade
og nesten alle andre produkt. Men ein må kjenne den enkelte marknaden.
Dette gjeld faktisk våpen òg. Viss
vi forbyr kjemiske og biologiske våpen, vert det brukt mindre av
det. Når vi reduserer tilbodet av landminer gjennom regelverk, vert
det produsert mindre på grunn av normer, og då vert det òg brukt
mindre. Viss det er færre handvåpen tilgjengeleg, vert dei òg mindre
brukte. Det er ingen automatisk samanheng, men det er ein samanheng.
Og det rare her er at viss representanten Tybring-Gjedde og Framstegspartiet
ikkje trur på at eit strengt våpeneksportregime har nokon påverknad,
er mitt spørsmål: Kvifor i all verda støttar dei det dei kallar
verdas strengaste regime, viss det ikkje verkar? Vi trur at det
verkar, så vi vil ha det litt strengare.
Eg tek opp forslaga frå Venstre
og SV.
Presidenten: Representanten
Bård Vegar Solhjell har tatt opp de forslagene han refererte til.
Rasmus Hansson (MDG) [10:37:38 ] : I likhet med alle Stortingets
partier setter Miljøpartiet De Grønne stor pris på at Stortinget
i lang tid har holdt på et strengt, restriktivt regelverk for våpeneksport
og forsterket det over tid, men desto viktigere er det selvfølgelig
at dette regelverket og regelverkets intensjoner faktisk blir fulgt.
I denne debatten gjelder det særlig spørsmålet om eksport av forsvarsmateriell
til land som er involvert i konflikten i Jemen.
Kuwait, De forente arabiske emirater,
Qatar, Oman og Saudi-Arabia omtales i våpeneksportmeldingen som
framvoksende markeder for norsk forsvarsindustri, og umiddelbart
etter nevnes det deretter som en utfordring at de nevnte landene
deltar i den saudiledede koalisjonen som intervenerer i Jemen.
I 2015 solgte vi A-materiell til
Kuwait, De forente arabiske emirater, Qatar og Oman, og vi eksporterte
B-materiell til Saudi-Arabia. Dette gjøres etter sigende på basis
av vurderinger fra autoritativt hold. Det er fint om utenriksministeren
redegjør litt nærmere for hvilket hold det er, men norsk praksis
er altså at intervenerende stater ikke anses omfattet av Stortingets
1959-vedtak, som sier at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke
vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er
krig eller krig truer».
I den foreliggende innstillingen
står det:
«Dersom det fastslås fra autorativt
hold at et lands styrker ikke opptrer i tråd med krigens folkerett,
eller at det fastslås systematiske brudd på humanitærretten, vil
salg av våpen og ammunisjon til landet ikke kunne tillates.»
Allerede i januar i år meldte FNs
ekspertpanel når det gjelder Jemen, tilbake til Sikkerhetsrådet
at koalisjonens angrep i Jemen foregikk i strid med internasjonal
humanitær rett, og Jemen er i dag et katastrofeområde, hvor hungersnød
truer, og hvor 3 millioner mennesker er internt fordrevet. Jeg tror
det er vanskelig for nordmenn å forstå hvordan det å selge våpen
til land som bidrar til slike menneskeskapte humanitære katastrofer
– jeg understreker selvfølgelig at koalisjonen overhodet ikke er
alene om å ha ansvaret for det som skjer i Jemen, men likevel –
kan falle utenfor reglene. Likevel har den forrige og den nåværende
regjering sett gjennom fingrene med denne praksisen. Det mener Miljøpartiet
De Grønne nå bør ta slutt. Vi setter derfor stor pris på at regjeringen
i år bestemte seg for innstramminger i våpeneksporten til De forente
arabiske emirater, men vi støtter selvfølgelig likevel utenrikskomiteens
medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre, og Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti når de tar til orde for at beslutningen
også bør gjelde de andre landene som intervenerer i Jemen. Miljøpartiet
De Grønne har tidligere foreslått at land som det ikke skal eksporteres
til, eksplisitt listes opp offentlig, fordi det da blir lettere
å ta stilling til eksportspørsmål i forkant og ikke diskutere i
etterkant hvorvidt land x eller land y var innenfor eller utenfor
regelverket.
De Grønne støtter også Venstre og
SV i at det er behov for økt åpenhet og innsyn og en spesifisering
av hvilke kriterier som ligger til grunn for hvert enkelt avslag.
Til slutt: Jeg tror det er en stor
misforståelse at det er i forsvarsindustriens interesse at Norge
er omtrentlig med reglene vi har for våpeneksport til utlandet.
Norsk forsvarsindustri er veldig viktig. Den gir mange arbeidsplasser, og
den er ledende i teknologiutvikling – som mange har påpekt gir mange
andre gevinster i tillegg til våpen – men denne industrien er også
fullstendig avhengig av folkelig og politisk aksept. Det får den
ved å få hjelp av et storting som setter klare rammer, som er entydig
på det regelverket Stortinget vedtar, og som gir våpeneksportindustrien
en forutsigbarhet som det er lett for den å forholde seg til. Det tjener
industrien, det undergraver ikke industriens framtid.
Utenriksminister Børge Brende [10:42:58 ] : Det er bred politisk
enighet om at Norge skal ha en levedyktig forsvarsindustri. Det
dreier seg om viktig industri som er teknologidriver innenfor både
militær og sivil sektor. Betydelige næringsparker har vokst frem
rundt de store forsvarsbedriftene – viktige distriktsarbeidsplasser
for Norge. Dette skaper verdier og arbeidsplasser i mange kommuner.
For at norsk forsvarsindustri skal
være levedyktig og kunne opprettholde høy teknologisk kvalitet,
må de ha mulighet til å eksportere. Våre egne markeder er ikke tilstrekkelige
til å sikre forsvarsindustriens behov. Vi vet også at for å styrke
Norges forsvarsevne er forsvarsindustrien – det at vi også driver
med egen forsvarsindustri – viktig i konseptet med å trygge norsk
suverenitet og ivareta vår egen forsvarsevne. Det er ofte glemt
i denne debatten. Det er det viktig å slå fast.
For å legge til rette for at norske
bedrifter kan lykkes i et konkurranseutsatt marked, er det nødvendig
å tilby mest mulig stabile og forutsigbare rammevilkår. På denne
måten bidrar vi også til at norske leverandører fremstår med troverdighet
og med godt omdømme.
Beslutningen om å tillate eksport
av forsvarsmateriell tas suverent av det enkelte land. Samtidig
har det utviklet seg et økende internasjonalt samarbeid om eksportkontroll.
Norge er aktiv i dette arbeidet. Det er bl.a. fordi informasjonen
som deles, og kontrollistene som forhandles frem, setter rammeverket
for vår egen eksportkontroll i stor grad.
Det er viktig at norske bedrifter
og selskaper møter mest mulig samme regler som andre land vi handler
med og konkurrerer med. Det er regjeringens mål å legge til rette
for mest mulig langsiktighet og forutsigbarhet for forsvarsindustrien,
innenfor rammene av et strengt og robust regelverk.
Som flere har vært inne på, er Norges
kontrollregime med eksporten av forsvarsmateriell ett av verdens
strengeste. Vi anvender en rekke kriterier og prinsipper i vurderingene
av lisenssøknadene. Disse kriteriene består av to artikler fra FNs
våpenhandelsavtale – ATT – og EUs åtte atferdskriterier. I tillegg
har vi en streng nasjonal praksis med utgangspunkt i Stortingets
vedtak av 11. mars 1959.
Vår tradisjon for åpenhet er lang.
Graden av innsyn er betydelig sammenlignet med andre land. Det er
ikke alltid man kan få inntrykk av det hvis man lytter til det som fremlegges
av informasjon.
Meldingen vi behandler her i dag,
er den 21. i rekken. Det betyr at vi i 2016 markerer at det er 20
år siden den første meldingen ble lagt frem. Flere land legger frem
årlige rapporter om sin eksport, men det er unikt for Norge at meldingen
behandles i Stortinget.
Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell
kan være utfordrende. Det er mange hensyn som skal ivaretas. Under
denne regjeringen har vi fulgt opp og styrket regelverk og retningslinjer
på viktige områder. For å sikre en tydelig kontroll har vi innført
lisensplikt for materiell som opprinnelig har vært laget for militært
formål, uavhengig av materiellets nåværende tilstand.
Et annet viktig grep har vært å
samle alle prinsipper, kriterier og hensyn som gjør seg gjeldende
i behandlingen av lisenssøknader, i en felles konsolidert liste.
Denne oppdateringen av retningslinjene sikrer en mest mulig systematisk
vurdering for å unngå at utstyr fra Norge kan bli brukt for intern
undertrykking.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Marit Nybakk (A) [10:47:00 ] : Det er i innstillingen flertall
for et forslag om å få utredet innholdet i artiklene 6 og 7 i ATT-avtalen,
om de kan innpasses i norsk lov eller forskrift – forskrifter er
noe som regjeringen gir – fordi de da får en sterkere juridisk forankring
enn i dag hvor de er innarbeidet i departementets retningslinjer.
Dette mener vi gir både ryddighet og en riktig arbeidsdeling mellom statsmaktene,
og jeg vil spørre utenriksministeren om hans syn på å få utredet
akkurat det spørsmålet.
Utenriksminister Børge Brende [10:47:44 ] : Det er et flertall
for dette i denne sal, så det er klart vi skal utrede det. Jeg skal
ikke trekke noen forhåndskonklusjoner knyttet til dette. Det har
vært utredet også tidligere i forbindelse med gjennomføringen av
ATT-avtalen. Stoltenberg-regjeringen ba i en proposisjon til Stortinget
om samtykke til ratifikasjon, hvor det ble slått fast at gjennomføring
av avtalen ikke krever lov- eller forskriftsendring. Men man valgte
å ta det inn i retningslinjene hos Utenriksdepartementet. Det var
Stoltenberg-regjeringens konkusjon ut ifra at ATT er en juridisk
bindende avtale i seg selv. Vi er bundet av det, og det er sikret
gjennom disse retningslinjene.
Men nå forstår jeg at Stortinget
ønsker at vi skal gå igjennom dette en runde til, og det er klart
vi skal gjøre det. Så får vi se om det vil bidra til en enda klarere
gjennomføring av det som er de viktige intensjonene bak ATT, eller om
den konklusjonen som ble trukket for noen år siden, fortsatt står
seg.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:49:02 ] : Spørsmålet mitt til utanriksministeren
handlar om det same temaet. Utanriksministeren seier at ATT er ein
juridisk bindande avtale, og at ein difor ikkje treng å implementere
det i norsk lov, men at det held å ha det som eit noko lausare regelverk. Som
førre replikant er eg òg oppteken av at det skal vere ryddige forhold
mellom Stortinget og regjeringa, og at ein skal vete kva ein har
å halde seg til. Ser ikkje utanriksministeren at ein gjennom å inkludere
ATT-avtalens artiklar 6 og 7 i lovverket vil få ei langt tydelegare
avgrensing, ei langt tydelegare presisering, enn det ein har gjennom
dagens ordning i departementet?
Utenriksminister Børge Brende [10:50:04 ] : Nå blir jeg jo
bedt av Stortinget om å utrede dette, så jeg tror ikke jeg skal
trekke noen konklusjon, men jeg ser at det er argumenter begge veier.
Det som er et faktum, er at Stortinget
ratifiserte ATT-avtalen med basis i en proposisjon fremmet av Stoltenberg II-regjeringen,
hvor det heter at gjennomføringen av avtalen ikke krever lov- eller
forskriftsendringer. Retningslinjene er strenge og forutsigbare,
og den konsoliderte kriterielisten i retningslinjene bidrar til
å sikre dette. Når vi har ratifisert ATT-avtalen, når Stortinget
har gjort det med basis i det som regjeringen Stoltenberg fremla,
er den juridisk bindende for Norge – når vi har ratifisert den.
Spørsmålet er om vi skal følge opp dette gjennom det man valgte i
sin tid, å følge de retningslinjene som Utenriksdepartementet må
forholde seg til, eller om man skal ha det i forskrifts eller lovs
form. Det kan argumenteres for dette. Vi har forholdt oss til det
den forrige regjeringen har gjort her, og synes så langt at det
har vært godt.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:51:20 ] : I serien av fleirtalsmerknader
ber eg utanriksministeren merke seg det som står i innstillinga:
«Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er knyttet
utfordringer til at norsk forsvarsmateriell ender opp hos autoritære
regimer. På sikt risikerer det å undergrave forsvarsindustriens
legitimitet.»
Det er litt ulikt syn i komiteen
på spørsmålet om ein mellombels stans av sal av alt materiell til
partane som deltek i krigen i Jemen. Eg respekterer at fleirtalet
har eit anna syn, men eg kan tenkje meg å spørje utanriksministeren
– for vi har ei sak bak oss der ein fortenestfullt stoppa eit sal til
Emirata med den grunngjevinga: Om det skulle vise seg at det vert
selt materiell til andre land som deltek i koalisjonen, som ein
del av den krigen, vil Stortinget få vite det, slik at ein kan gå
inn i det, sjå på det – i ettertid eller når det skjer?
Utenriksminister Børge Brende [10:52:19 ] : Det er en del forhold
knyttet til situasjonen i Jemen som er viktig å rydde opp i. Situasjonen
i Jemen rammes ikke av Stortingets vedtak av 1959. Det er den lovlige
regjeringen i Jemen som har bedt om hjelp for å slå ned et opprør.
Vi kan ikke eksportere til Jemen, verken til regjeringen i Jemen eller
til hutiene eller andre som står bak dette opprøret. Men når den
regjeringen som sitter i Jemen, har bedt om hjelp, har det vært
ulike intervenerende parter. Saudi-Arabia er en av disse, i tillegg
til Emiratene og andre. Så har det kommet opp en del opplysninger
ikke minst når det gjelder bombing av mål i Jemen, som er svært
bekymringsfulle, og det har spesielt vært anførsler mot Saudi-Arabias
opptreden knyttet til disse bombingene. Men når det gjelder Saudi-Arabia,
eksporterer vi verken våpen eller ammunisjon til dem.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:53:23 ] : Eg er fullstendig klar
over statusen til krigen i Jemen og det folkerettslege biletet rundt
han, og at det er ein koalisjon som deltek på førespurnad frå regjeringssida.
Eg er òg klar over at det på begge sider er dokumentert vesentlege
brot; det er veldig viktig å få det fram. Men eg er òg klar over,
og det er heilt sikkert òg utanriksministeren, at det ikkje ville
vere noko i vegen for mellombels å halde igjen på alt sal av A-
og B-materiell til landa som deltek i koalisjonen.
Det eg uansett spurde om, var at
dersom det skulle vise seg at vi sel til nokre av desse landa, slik
det vart oppdaga og rapportert om og teke tak i i vinter, vil offentlegheita
og Stortinget få vite om det, sidan det trass alt er ei vesentleg opplysning
som eg trur det vil vere interesse for?
Utenriksminister Børge Brende [10:54:18 ] : Først vil jeg slå
fast at vi har ingen dokumentasjon på at norsk forsvarsmateriell
er brukt i Jemen. Det er også slik at jeg midlertidig har sagt at
det ikke åpnes for eksport av ammunisjon til Emiratene. Men det
er åpnet for eksport av annen type forsvarsmateriell, også til disse
landene. Den forrige regjeringen åpnet for eksport både til Qatar
og Emiratene, og tidligere er det åpnet for eksport til Kuwait. Der
er det ikke endringer. Det må være en individuell behandling av
disse søknadene, og det er mye materiell som heller ikke er anvendbart
i f.eks. Jemen. Vi har ingen dokumentasjon knyttet til disse forholdene,
så det må være en individuell behandling. Stortinget vil få informasjon hvis
man skulle åpne for f.eks. eksport til noen av disse landene, gjennom
de ordinære rutinene vi har, ved stortingsmelding.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:55:40 ] : Dette skal jo
være en debatt og ikke bare en opplesning av dokumenter, og derfor
tenkte jeg å ta en debatt med representanten Solhjell.
Representanten Solhjell hevdet at
han ønsker at Stortinget skal se på eksportlisenser i ettertid.
Da er det greit å ha merknader hvor det faktisk står «i ettertid».
Jeg skal ikke lese hele, men på slutten av merknaden på side 9 står
det:
«Stortinget har ikke innsyn i lisenssøknader
som ligger inne til behandling i UD.»
Det er vel ikke akkurat i ettertid.
Hvis representanten Solhjell mener at den merknaden betyr noe annet,
er det greit nok.
Punkt 2, sluttbrukererklæring: Når
det er norske produsenter av avanserte komponenter som inngår i
store systemer, f.eks. i amerikanske systemer hvor det er opptil 20
land – JSF f.eks. eller F-35 er system hvor Norge produserer avanserte
komponenter som inngår i dette – er det amerikansk eksportregelverk
som gjelder når det er i USA. Man kan selvfølgelig ønske en sluttbrukererklæring
på en avansert komponent som inngår i et slikt fly, men hvis man har
det, kan man heller ikke produsere disse komponentene som er grunnlaget
for teknologiutvikling på Kongsberg. Slik er det bare. Man kan ikke
melde seg ut av verdenshandelen eller samarbeidet på teknologisiden
– det er ikke mulig å gjøre det. Man kan ønske det, men ikke gjøre
det. Da kan man faktisk ikke be om en sluttbrukererklæring på det som
er det aller, aller mest avanserte i norsk forsvarsteknologi.
Så var det om det øker prisen på
våpen. De jeg brukte som eksempler, var øl og sjokolade. Hvis man
har fri import av øl og sjokolade, skal det mye til for at man ikke
får tak i øl og sjokolade på lik linje med om norske produsenter
skulle produsere øl og sjokolade. Det ville selvfølgelig gå ut over
norske arbeidsplasser, men det var hele mitt poeng. Hvis man ikke
skal ha avanserte våpen fra norske produsenter, vil våpnene bli
mindre presise, for de kommer fra andre leverandører som produserer
mindre presise våpen. Da blir de mer tilfeldig, slik at det er flere
som blir utsatt for eventuelt drap og mord i en konflikt, fordi
man ikke har «precision guided weapons» – de dreper ikke dem som
faktisk skal bli tatt.
Og så er det norsk eksportkontrollregelverk,
som jeg faktisk har vært med på å utarbeide selv gjennom mitt arbeid
i Forsvarsdepartementet. Det er fordi vi ønsker å bidra til «the
just war» – kampen mot undertrykking, kampen mot barbari og kampen
for avskrekking. Det er sånn at 99 pst. av alle avanserte våpen
som er produsert, aldri har blitt brukt. Det er hele poenget med
å produsere avanserte våpen, at de ikke skal brukes i krig eller
konflikt. De skal kasseres når de ikke lenger er avanserte, og så
skal man få nye våpen som er avanserte, og som ikke skal brukes.
Derfor har vi disse avanserte våpnene.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:58:59 ] : Det er veldig sjeldan
ein stor suksess å utsetje heile Stortinget for ein privat debatt,
så eg skal prøve å runde av dette i ein så forsonleg tone eg klarer.
Eg må seie eit par ting. For det
første at ja, det kunne sikkert stå «i ettertid» i merknaden, men
når det står «innvilgelser» og «avslag», har vi kanskje tenkt at «it goes without
saying» , som ein seier på engelsk, at eit avslag må vere gjeve
for å få innsyn i det, og det same med innvilginga. Det er i alle
fall det som er poenget.
Når det gjeld kompleksiteten rundt
dotterselskap i andre land, ikkje minst alle komponentar moderne
våpensystem er sette saman av, er det absolutt komplisert. Det er
difor det er behov for å sjå på det. Men det er jo ingen tvil om
at det kan vere fordelar ved at vi prøver å bruke eigarskapspolitikken
til at det vi ser på som gode reglar og normer, som vi har vedteke
her i Stortinget, vert følgde av norske eigarar.
Våpen er ei veldig spesiell vare,
som i internasjonalt regelverk er underlagd heilt spesielle reguleringar,
heilt spesielle moglegheiter f.eks. for statar til å subsidiere
det, og heilt spesielle handelsregime. Men grunngjevinga for at
vi har eit våpeneksportregelverk, er at det er ei vare vi vil prøve
å regulere slik at dei ikkje hamnar i hendene på dei som kan kome
til å bruke dei i ein væpna konflikt eller til undertrykking av
eiga befolkning. Sidan vi trur på det, støttar vi breitt opp om
eit sånt regelverk. Vi trur det har effekt – lite om vi berre gjer
det aleine, mykje om fleire andre land gjer det òg. Difor trur vi
saman med Venstre at vi kan gjere ei rekkje forbetringar i det.
Det som overraska meg først og fremst
med representanten Tybring-Gjeddes innlegg, var at han argumenterer som
om den kjerneideen er ganske dum, som om det eigentleg ikkje går
an å påverke tilbod og etterspørsel. Det trur eg er heilt feil.
I alle fall er det veldig rart, viss han trur det, at Fremskrittspartiet
no støttar opp om at vi har det alle omtaler som eit av verdas strengaste
våpenregime. Så eg oppfattar det sånn at representanten Tybring-Gjeddes
innlegg ligg langt, langt på sida av det alle partia seier i innstillinga
og innlegga sine, mens SV og Venstre i breitt støttar opp om det,
men vil gå noko lenger på viktige felt.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.