Presidenten: Etter
ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Margret Hagerup (H) [19:39:57 ] (ordfører for sakene): Jeg
møter ofte folk ulike bransjer, som deler solskinnshistorier og
bekymringer. De tror samtidig at vi som er i denne sal, ser helheten
og tar de kloke og riktige beslutningene.
Det har vært
engasjerende og til dels frustrerende å ha debatt om innleie, men
jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Vi deler nok oppfatningen
om at det var et behov for å regulere innleie, og at vi trengte
en god håndheving av reglene. Vi deler også oppfatningen om at faste,
hele stillinger skal være hovedregelen i arbeidslivet. Men vi er
sterkt uenig i flere av forslagene som fremmes i denne saken, og
det viser seg at en samlet venstreside nå vil gå enda lenger mot
venstre.
Resten av mitt
innlegg vil derfor omhandle Høyres ståsted.
I helgen var
jeg på middag med noen av mine tidligere kollegaer i ASKO. Flere
av dem kom i jobb på grunn av innleie eller midlertidige stillinger.
Senere fikk de seg fast jobb, mer ansvar og har gjort karriere.
Naturlig nok
kom vi inn på politikk, og en av dem hadde sansen for Senterpartiet.
Han syntes at latteren til Slagsvold Vedum var herlig forløsende.
Men da jeg fortalte ham at Senterpartiet nå gikk i bresjen for å
forby bemanningsbransjen, ble han flakkende i blikket. Dette måtte
være skremsler fra meg. Ja, det var rett og slett for utrolig til
å være sant. Dessverre står det skrevet svart på hvitt i denne saken.
Jeg håper kollegaene
mine fra ASKO følger med i dag, og at de hører nøye etter hva representantene
fra venstresiden sier. Ja, langt flere burde faktisk følge debattene
i denne sal, for det foregår en kamp om historiefortellingen. Og
det er dessverre ofte ytterpunktene som får definere sannheten.
Denne historien
går tilbake til 2018, da Rødt fremmet et forslag om å forby innleie
i bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Regjeringen jobbet allerede med
en sak på området, men det stopper sjelden opposisjonen fra å komme
med forslag.
Allerede i 2017
hadde regjeringen tatt initiativ til omfattende endringer i reguleringen
av innleie, en presisering av begrepet «fast ansettelse» og et forbud
mot såkalte nulltimerskontrakter. Kristelig Folkeparti sikret flertall,
sammen med venstresiden, for å begrense innleie ytterligere, og
de gikk lenger enn det regjeringen tok til orde for. Det ble bl.a.
krav om å ha fagforening med innstillingsrett for å avtale innleie
utover vikariat. Det var frustrerende å se at balanserte reguleringer
ble stadig mer radikale gjennom behandlingen. Det var skarpe debatter,
det var Rødt som fikk styre historiefortellingen.
I samme behandling
fremmet Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene forslag
om å utrede en kontrollfunksjon for håndheving av innleiebestemmelsene,
som senere ble vedtatt. Arbeidet har nå begynt å gi resultater,
og tall fra NHO fra i fjor viser en klar nedgang i innleie.
Men venstresiden
vil ikke forflate debatten med fakta. De har kjøpt Rødts historie
om et arbeidsliv som nærmer seg Norge på 1930-tallet. Forslagene
bygger på et feilaktig premiss om at tallene for innleie og midlertidighet
er høye. Faktum er at tallene for innleie har ligget stabilt mellom
1 og 2 pst. i flere år.
Venstresiden
er allerede i ferd med å nekte norske bedrifter nødvendig arbeidskraft.
Jeg snakket med lederen for Vard Langsten om konsekvensene av disse
forslagene. Vard Langsten bygget i 2019 et cruiseskip, med sine
200 ansatte, og hadde i løpet av prosjektperioden hele 2 000 ansatte
innom hver dag. Prosjektet hadde vært umulig uten innleie. De har
ikke forutsigbarhet for den type arbeid, ei heller fagpersoner nok
i landet. 23 mann fra Arbeidstilsynet hadde uanmeldt tilsyn en av disse
dagene og gikk bedriften etter i sømmene. Slik må det også være,
sa lederen for verftet, men hvordan skal vi kunne drive videre uten
muligheten for innleie?
Senterpartiets
svar er at verftene kan ansette midlertidig. Senterpartiet tror
tydeligvis at disse fagfolkene gresser rundt og er klare for å hentes
inn. En skulle tro at Senterpartiet visste at kjøttet vårt i stor
grad skjæres av litauere.
Det er et legitimt
behov for innleie utover vikartilfellene, for Norge har ikke all
den arbeidskraften og kompetansen vi trenger. Jeg håper venstresiden
er klar over at de nå er i ferd med å blande en dødelig cocktail for
næringslivet. Jeg kan si at det er ingen skam å snu. Men det fordrer
at de ser at de er i ferd med å kjøpe Rødts fortelling om det norske
arbeidslivet – et arbeidsliv hvor ni av ti trives på jobb, et arbeidsliv
hvor fast ansettelse er og skal være hovedregelen, men hvor det
finnes graverende unntak.
Men det betyr
visst ikke noe i denne debatten, for her skal alle straffes kollektivt.
Den store synderen er blitt bemanningsbransjen. Igjen står norske
jobber som den store taperen.
Arild Grande (A) [19:45:07 ] : Folks muligheter i arbeidslivet
er helt avgjørende for folks liv. Det er kanskje noe av det som
påvirker livet vårt mest. Der det fungerer, som jo heldigvis er
i det store flertallet i det norske arbeidslivet, gir det stor grad
av frihet, selvstendighet og tilhørighet. Men ser vi på deler av
arbeidslivet i Norge, og hvis vi skuer litt ut av Norge, ser vi
at raske og alvorlige endringer i arbeidslivet er mye av årsaken
til at vi har sett økende sosial uro mange steder, økt polarisering
og mange som strever med å få hverdagen til å fungere – samfunn
i oppløsning.
Vi tror det kanskje,
men vi er ikke skjermet fra denne utviklingen i Norge. Også i vårt
arbeidsliv ser vi press på lønns- og arbeidsvilkår. Vi ser på enkelte
arbeidsplasser at det er et flertall av innleid arbeidskraft. Vi
ser arbeidsgivere som gjør alt de kan for å finne nye måter å sno
seg unna arbeidsgiveransvar og forpliktelser overfor sine ansatte
på. Da er spørsmålet: Hvordan møter politikken en slik utvikling?
Hva velger en regjering med et politisk flertall å gjøre når de
ser en slik utvikling? For dette må jo også høyresiden se.
Da Arbeiderpartiet
satt i regjering, prioriterte vi bl.a. å styrke fagorganisasjonene
og gjøre det billigere å være medlem i en fagforening, og styrke
trepartssamarbeidet, for å sikre at vi har en positiv, god og sunn
utvikling i arbeidslivet vårt. Vi prioriterte å styrke retten til
hele og faste stillinger. Vi innførte kollektiv søksmålsrett, slik
at ingen trenger å stå alene hvis de har en arbeidsgiver som ikke
bryr seg. Høyresiden har konsekvent prioritert helt motsatt.
Noe av det første
de gjorde, som de har gjort gjennom hele perioden, var å gjøre det
dyrere å være medlem i en fagforening. De har svekket trepartssamarbeidet.
De har svekket retten til faste stillinger gjennom å innføre en
generell adgang til midlertidige ansettelser. Noe av det mest smålige:
De fjernet den kollektive søksmålsretten.
Hva ønsker høyresiden
å oppnå med en slik politikk? Hvilke samfunnsmål er det som ligger
til grunn for slike grep?
Effekten ser
vi: Det er de seriøse arbeidsgiverne og de seriøse bedriftene som
nå taper konkurransen innenfor bygg og anlegg, f.eks. i Oslofjord-området,
hvor den seriøse bransjen, byggenæringen vår, som vi trenger for å
bygge landet, roper etter politiske tiltak. Men regjeringen har
lukket ørene.
En annen effekt
er at for de 30 pst. i Norge med lavest lønn har det vært en reallønnsnedgang
siden Erna Solberg ble statsminister. Høyre har prioritert de rikeste. Høyre
har prioritert et helt annet samfunn enn det Arbeiderpartiet drømmer
om.
Arbeiderpartiet
vil ha et mer rettferdig Norge. Vi sier at nå er det arbeidsfolks
tur. Grepene vi foreslår i denne debatten, skal bidra til at flere
får fast jobb. Vi skal forby innleie som presser ut faste jobber,
og vi skal fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Flere
skal få trygghet i arbeidslivet. Vi foreslår bedre rettigheter for
de ansatte og skjerpede arbeidsgiveransvar. Flere skal få gode muligheter
i arbeidslivet gjennom at vi skal styrke det offentliges ansvar
for å formidle jobber.
Vi får ikke flertall
for noe av dette i dagens debatt. Men forslagene skal ligge klare,
slik at arbeidsfolk merker forskjell fra dag én hvis Arbeiderpartiet
kommer i regjering etter valget neste høst. Da skal det bli vei
i vellinga.
Med det tar jeg
opp forslagene som Arbeiderpartiet står bak.
Kan jeg komme
med en liten justering av et forslag?
Arild Grande (A) [19:50:13 ] : Som samboer av en som er bostedsregistrert
i Telemark, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at når det gjelder
fylkesnavn i forslaget – jeg husker ikke akkurat nummeret på det
– som handler om som et strakstiltak å innføre forbud mot innleie
i Oslofjord-området i fylkene Oslo, Viken og Vestfold, skal det
også stå «og Telemark». Da blir det forhåpentligvis rettet opp i
referatene, og vi kan gå en fredelig julehøytid i møte etter denne
debatten.
Presidenten: Representanten
Arild Grande har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det er viktig
at ein held husfreden rundt omkring.
Erlend Wiborg (FrP) [19:50:55 ] (komiteens leder): Jeg er
også glad for at foregående taler får en fin jul, men jeg tror det
kunne ha vært fornuftig av foregående taler å bevege seg litt utenfor
dette huset og utenfor Youngstorget, for maken til svartmaling av
hvordan arbeidsmarkedet reelt sett er, er det sjelden man hører.
Man får inntrykk av at alt er forferdelig, alt har gått i feil retning, ingen
har det bra på jobb, alle blir utnyttet, osv. Slik er ikke den virkelige
verden, og derfor vil jeg anbefale representanten Grande å være
noe mer utenfor dette huset også.
Sakene vi nå
behandler, har vært oppe flere ganger de senere årene. Etter mitt
skjønn tegner forslagene et bilde av et arbeidsliv som i liten grad
gjenspeiler fakta, og gir et lite heldig bilde av arbeidsgivere
flest, arbeid og arbeidsmarkedet som helhet. Jeg vil derfor si litt
om noen av forslagene.
Hovedregelen
i norsk arbeidsliv er hele, faste stillinger. Flertallet i denne
sal har sågar understreket hovedregelen flere ganger, også ved å
tydeliggjøre arbeidsmiljøloven. Faktiske tall viser også at hovedregelen
ligger fast. Det er ikke slik at midlertidige ansettelser eller
ufrivillig deltid er utbredt og følgelig et stort problem. Andelen
midlertidig ansatte har ikke gått vesentlig opp, men har stått mer
eller mindre stille i mange år. Andelen ansatte i ufrivillig deltid
er lav. For å gi dem med lave stillingsbrøker som ønsker utvidet
stillingsbrøk, det, har regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet,
også vedtatt at man skal ha fortrinnsrett på heltids- og deltidsstillinger
som utlyses, så langt det er mulig.
Adgangen til
midlertidige ansettelser er primært et gode både for bedrifter og
for dem som står utenfor arbeidslivet. Det gir nødvendig fleksibilitet
til virksomhetene, men også en god mulighet til arbeid for dem som har
hull i cv-en eller mangler formell kompetanse. Vi vet at om lag
halvparten av alle som er i midlertidige ansettelser, får tilbud
om fast jobb innen det har gått ett år. Det er bra.
Ved å fastslå
at enhver skal ha en fast, hel stilling fra dag én, vil en risikere
å stenge døren helt for mange. Det ønsker i hvert fall ikke Fremskrittspartiet
å være med på. Vi har mange som står utenfor arbeidslivet, som kan
og vil prøve noe i perioder, eller som kanskje har behov for å prøve
et alternativt arbeid som de muligens mangler noe formell utdanning
til å få prøvd seg i. Derfor er det viktig å ha denne fleksibiliteten
i regelverket.
Så er det igjen
oppe en påstand om at bemanningsbransjen representerer en stor del
useriøse aktører, og at innleie bare betyr problemer og dermed må
forbys. Heller ikke det er en oppfatning jeg deler. Det er riktig
at det har vært avdekket flere useriøse aktører i bemanningsbransjen
og også i andre områder av norsk arbeidsliv. Det har vært avdekket
et for høyt nivå av innleie i enkelte bransjer og i enkelte regionale
markeder. Derfor ble det også vedtatt skjerpede regler for innleie,
kontrakter for de ansatte og ikke minst håndhevingskompetansen til
Arbeidstilsynet for innleieproblematikken for relativt kort tid
siden.
Det er imidlertid
ikke slik at bemanningsbransjen eller innleie generelt er et problem.
Innleie via bemanningsbyråer har over tid vært beskjedent i nasjonal
målestokk: bare mellom 1,5 og 2 pst. av årsverkene. Det er ingenting
som tilsier at det er nødvendig verken med forbud eller å stramme
inn ytterligere nå – tvert imot.
Til slutt: Fremskrittspartiet
støtter imidlertid forslaget om å styrke arbeidslivskompetansen
i Nav og deres rolle som arbeidsformidler. Det er avgjørende viktig
at de som sitter nærmest på kandidatene uten arbeid, har tilstrekkelig
kunnskap om arbeidsmarkedet, evner å kartlegge ferdigheter og kan
finne gode matcher mellom arbeidsgiverne og kandidatene. Selv om
arbeidsmarkedskompetansen i Nav flere ganger de senere årene har
blitt styrket, mener vi at dette er et godt forslag om å styrke
den ytterligere. Norsk arbeidsliv og det norske arbeidsmarkedet
fungerer i all hovedsak bra. Vi må da styrke det som er bra, og
luke ut de useriøse, ikke ta alle de seriøse.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:56:11 ] : Jeg tar opp Senterpartiets
forslag.
Saksordfører
Hagerup kan henvise han som hadde sansen for Senterpartiet, til
meg for en prat, og snakke med den ansvarlige. For øvrig kan jeg
melde at en meget dyktig byggmester på Øvre Eiker, med svært mange
ansatte, tok en telefon til meg og takket for Senterpartiets innsats
for faste ansettelser og lærlinger, for det ga like konkurransevilkår.
Så han var svært fornøyd med Senterpartiets innsats.
Senterpartiet
har en grundig merknad i Innst. 97 L. Den omfatter både Arbeiderpartiets
Dokument 8:21 LS og Rødts Dokument 8:12 S. I merknadene gir vi en
fortelling om innstrammingen i bruk av bemanningsselskaper. Det
startet med NHO Service og Handel, som hadde laget en kontrakt for
bemanningsselskaper som het «Fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag».
Det var ikke en anstendig kontrakt, for det var en løsarbeiderkontrakt.
Det førte til at det ble innstramminger – og takk for det.
I den foreliggende
innstillinga støtter Senterpartiet forslaget om at arbeidsmiljøloven
§ 14-12 første ledd bare kan brukes i samsvar med midlertidige ansettelser etter
§ 14-9 andre ledd bokstav b, altså vikariater. Vi vet at bemanningsselskapene
må ha fast ansatte. De trenger ikke å være heltidsansatte, men de
må være fast ansatte, og de fast ansatte kan, når vi presiserer
§ 14-12 første ledd på den måten, bare brukes i forbindelse med
vikariater, ikke i forhold til arbeidstopper. Arbeidstopper må bedriftene
dekke opp gjennom eksempelvis midlertidige ansettelser eller entrepriser.
Senterpartiet
støtter forslaget om kollektiv søksmålsrett, § 17-1 nytt femte ledd
i arbeidsmiljøloven, dette for å balansere maktforholdene i arbeidslivet.
Det er hele grunnprinsippet i den modellen som vi har hatt i Norge,
og som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har stått sammen om, nemlig
å ha balanserte maktforhold mellom kjøper og selger, også når det
gjelder arbeidskraft.
Vi støtter forslaget
om å ta vekk arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav f, altså
den generelle muligheten til midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven.
Det er en paragraf som har blitt lite brukt, den er lite nødvendig,
og den er en helt feilaktig paragraf, for vi må ha streng innramming
av bruken av midlertidige ansettelser – forutsigbart og rettferdig.
Vi støtter forslaget
om et strakstiltak om forbud mot innleie av arbeidskraft i private
virksomheter som ikke er produksjonsbedrifter, på byggeplasser i
fylkene Oslo, Viken, Vestfold og Telemark, jf. arbeidsmiljøloven
§ 14-12 femte ledd. Så slutter vi oss til forslag nr. 4 i Dokument-forslaget
fra Rødt. Jeg vil berømme Rødt for det forslaget, for det er en
gjennomskjæringsregel som skal inn i arbeidsmiljøloven etter mønster
fra skatteloven. Det tar sikte på en gjennomskjæring opp mot de
bransjene som utnytter gråsoner i lovverket for å pulverisere ansvaret
for hvem som er den reelle arbeidsgiver. Det er ikke minst viktig
i forbindelse med luftfarten, og der er Wizz Air et godt eksempel,
hvor de benytter seg av fagfolk som ikke er ansatte, men som er
sjølstendig næringsdrivende. Men sjølsagt er det Wizz Air som er
sjefen, den reelle arbeidsgiveren i dette tilfellet.
Representanten
Hagerup refererte til Senterpartiets forslag om å ta ut § 14-12
andre ledd i arbeidsmiljøloven, som er den store låvedøra for bruk
av bemanningsselskaper, og refererte til kjøttskjærere fra Litauen
i Rogaland. Ja, det skal være sikkert at det er mange bemanningsselskaper
som dekker opp kjøttskjærerjobben i Rogaland – de dekker opp også
slaktejobben. Det er så gæli at Rogaland, som er et fylke som har
om lag 25 pst. av alle husdyrene i Norge, utdanner ikke en eneste
slakter. Det er noe statsråden bør tenke på. Tenk på det, at Rogaland
ikke utdanner en eneste slakter som er bosatt i Norge. Sånn kan
vi ikke ha det. Det er en meget god begrunnelse for hvorfor § 14-12
andre ledd må vekk.
Vi går altså
inn for at bemanningsselskapene skal ut. Vikarselskapene skal inn.
Vikarselskapene skal ha sin plass, og de skal også ha sin plass
for å drive arbeidsformidling. Der er de godt brukandes.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har då teke opp dei forslaga han refererte til.
Solfrid Lerbrekk (SV) [20:01:31 ] : Nærmast dagleg kan me lesa
og høyra om bekymringar og historier frå dagens arbeidsliv, om korleis
koronakrisen vert brukt som ei brekkstang for å skapa eit arbeidsliv
med meir lausarbeid og meir utryggleik for dei tilsette. Det er
ei velkjend problemstilling at ut av ein økonomisk krise kjem det
ofte verre vilkår for arbeidstakarar, meir lausarbeid enn då ein
gjekk inn i krisen. Det er f.eks. fast hotelltilsette gjennom mange
år som no opplever at dei vart oppsagde til fordel for tilsette
med lausare tilknyting, kortare kontraktar og kortare erfaring i
bransjen.
Skal me stoppa
den aukande ulikskapen og sikra eit trygt arbeidsliv for framtida,
må me prioritera nettopp det. Men denne regjeringa seier gong på
gong nei til strengare krav til bedriftene som tek imot f.eks. krisestøtte
i samband med koronapandemien. I tillegg vidarefører dei ABE-reforma,
ostehøvelkutta i offentleg sektor, som ifølgje ein rapport frå Fafo
har ført til færre tilsette, større arbeidsmengd for den enkelte
tilsette og dårlegare kvalitet på tenesta.
Arbeidstilsynet
er blant dei ramma av denne velkjende ABE-reforma. Men ikkje nok
med det, denne regjeringa og Framstegspartiet kom i førre veke fram
til at dei ville ha ytterlegare effektivisering og ein såkalla effektiviseringsstrategi
for offentleg sektor. Dei meiner altså at det går rett veg når det
vert meir arbeid for den enkelte tilsette – som dermed fører til
dårlegare kvalitet på tenestene som vert utførte.
Noregs høge produktivitet
byggjer på eit arbeidsliv med faste tilsetjingar og tett samarbeid
og høg tillit mellom arbeidsgjevar, tillitsvalde og tilsette. SV
er ein stor forkjempar for eit trygt organisert arbeidsliv. Eit
ryddig arbeidsliv er nødvendig for å hindra kriminalitet og sosial
dumping. Stor bruk av innleige, mellombelse tilsetjingar og lausarbeid
er med på å underminera den norske arbeidslivsmodellen, som me i
så mange år har vore veldig stolte av. Difor fremjar me i dag mange
forslag for eit tryggare arbeidsliv, no og for framtidas generasjonar, som
min gode representantkollega Lundteigen drog fram så bra eksempel
på.
I dag pressar
bemanningsbyråa lønene ned for å vinna oppdrag og sørgjer samtidig
for at norma om fast tilsetjing i det norske arbeidslivet vert undergraven.
SV gjekk saman med fagrørsla i front i kampen for å innføra kollektiv
søksmålsrett før den raud-grøne regjeringa fekk dette på plass.
Det var eit viktig steg på vegen for å redusera bruken av ulovleg
innleige. Dette fjerna høgreregjeringa då dei gjekk til angrep på
arbeidsmiljølova i 2015. Kollektiv søksmålsrett kan hindra sosial
dumping og sikra likskap for lova når det gjeld både løn og arbeidstid.
Ein Fafo-rapport frå februar 2020 viser at mange bedrifter bryt
reglane, og at tusenvis av arbeidsfolk med mellombelse kontraktar
skulle ha vore fast tilsette. Difor går me i dag inn for igjen å
gjeninnføra kollektiv søksmålsrett.
Byggebransjen
brukar innleige for å dekkja varige behov, ikkje for å ta toppar
og sesongvariasjonar. Dette øydelegg for den norske modellen, ved
at innleige frå bemanningsbyrå erstattar fast tilsette i produksjonsbedriftene.
Ein annan bransje som er særleg utsett for inntoget til bemanningsbyråa,
er helsesektoren – og hotellbransjen, som eg har nemnt.
Før korona var
om lag ein tredjedel av dei tilsette i fleire hotellkjeder tilsette
som ekstrahjelp utan garantert arbeidstid i bransjen. Fleire fagforeiningar
har gjeve klart uttrykk for store bekymringar for effekten av denne
pandemien, for korleis han rammar dei tilsette og forverrar arbeidsvilkåra
deira ytterlegare. Difor har SV fremja dei forslaga me har i sak
nr. 12, og med dette tek eg dei opp.
Presidenten: Då
har representanten Solfrid Lerbrekk teke opp dei forslaga ho viste
til.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [20:07:00 ] : I dag har eg klypt
meg i armen mange gonger. Når klagesongen vert for høg, må eg takka
for at eg bur i eit av verdas beste land. Tenk korleis storting,
regjering og staten har stilt opp i denne koronatida. Alle har vore
med, og no ventar det oss gratis vaksinar, sånn at vi får hjula
i gang igjen i landet. Det må vi vera glade for.
For dei aller
fleste er ei fast stilling med på å gje tryggleik i kvardagen og
tryggleik i livet. Det viser seg at heile 92 pst. av dei tilsette
i norsk næringsliv, både offentleg og privat, er i faste stillingar.
Det Kristeleg Folkeparti vil avgrensa, er utnytting og bruken av
mellombelse stillingar. Difor har Kristeleg Folkeparti vore med
og stramma inn innleige, som det har vore nemnt tidlegare her, med
verknad frå 1. januar 2019. Dette er med på å underbyggja at fast
tilsetjing er og skal vera hovudregelen i vårt arbeidsliv, men vi
må ikkje gløyma at det kan vera gode grunnar til mellombels tilsetjing
både frå arbeidsgjevarsida og også for den enkelte arbeidstakar.
Når opposisjonen
set fram forslag som i praksis vil gjera det umogleg å arbeida deltid
eller skaffa seg arbeidskraft via bemanningsbyrå, er dette i seg
sjølv eit ueigna tiltak for å tryggja eit godt og stabilt arbeidsliv. Forbodslinja
gjev lite fleksibilitet i arbeidslivet.
Kristeleg Folkeparti
meiner at vi har stramma til med dei nødvendige tiltaka når det
gjeld innleigereglar. Verfta våre får framleis ha høve til å leiga
inn nødvendig kompetanse dei treng, studentane våre må sjølvsagt kunna
skaffa seg mellombels arbeid når det passar med studia, og bonden
må kunna ta seg ein deltidsjobb eller ekstrajobb i periodar der
gardsdrifta tillèt det.
Det vi er samde
om, er at bruk av mellombelse stillingar for å utnytta folk må kjempast
mot, men vi er tydelegvis usamde i verkemidla som skal brukast.
Arbeidslivskriminalitet må kjempast mot, og difor har også regjeringa
styrkt innsatsen med 100 mill. kr sidan 2015. A-krimsenter er oppretta,
der både Nav, politiet, Arbeidstilsynet og skatteetaten samarbeider,
i tråd med Strategi mot arbeidslivskriminalitet.
Forbodslinja
eller ytterlegare innskrenkingar i retten til å nytta mellombels
arbeidskraft er ikkje vegen å gå. Eit lovverk kan ikkje stansa at
ei verksemd har arbeidstoppar som krev ekstra bemanning. Også for
å dekkja opp bemanningsbehov ved sjukefråvær er fleksibilitet heilt
avgjerande.
Erfaring viser
at mellombelse tilsetjingar kan fungera som inngangsport til fast
tilsetjing. Arbeids- og sosialdepartementet har sett i gong eit
arbeid med å kartleggja utviklinga i bruken av ulike tilknytingsformer
i arbeidslivet. Dette prosjektet vil gje oss ytterlegare svar, som
eventuelt kan gje oss grunnlag for meir treffsikre tiltak enn det
forbodslinja medfører.
Kristeleg Folkeparti
er oppteke av eit trygt og sikkert arbeidsliv tufta på god arbeidsetikk,
der flest mogleg som ønskjer det, får tilbod om fast tilsetjing.
Vi må hugsa at mellombelse stillingar vert brukt relativt lite i norsk
arbeidsliv, og i mindre grad enn snittet i EU og OECD-landa. Også
på dette feltet er det betre med gulrot enn pisk. Difor ønskjer
Kristeleg Folkeparti heller tiltak som stimulerer til fleire faste
tilsetjingar, enn forbod mot mellombels arbeidskraft.
Bjørnar Moxnes (R) [20:11:36 ] : I juni 2018 skjerpet Stortinget
inn reglene i loven om ansettelse og innleie av arbeidskraft. Formålet
med innstrammingene var å få ned omfanget av innleie og få opp andelen
fast ansatte. Bemanningsbransjen og NHO har hatt god tid til å følge
opp vedtaket, og de har brukt den tiden godt på å prøve å omgå loven
– først med å innføre bitte små stillingsbrøker og nå med en helt
ny innleiemodell.
Når vi nå ser
at omfanget av innleie i byggebransjen i Oslo-regionen endelig går
litt ned, lanserer NHO Service-bedriften Stolt bemanning en ny innleiemodell som
de kaller bemanningsrekruttering. Følg med nå: Modellen går ut på
at bemanningsselskapet rekrutterer leiefolk til såkalt faste stillinger
i innleiebedriften, men det er bemanningsselskapet som står for
både opp- og nedbemanning. På den måten tar bemanningsbyrået arbeidsgiveravgjørelser
og dermed langt på vei et arbeidsgiveransvar for folk som ansettes
fast i en annen bedrift enn bemanningsselskapet. Det høres litt
rart ut. Det er fordi det er veldig rart, en åpenbar omgåelse av
de nye innleiereglene og også en omgåelse av hovedregelen i loven
om at folk skal ansettes fast. Det innebærer naturligvis også en
pulverisering av arbeidsgiveransvaret. Så det vi har sett, er en
grenseløs kreativitet fra bemanningsbransjen i å omgå de lover og
regler som Stortinget vedtar.
Denne bransjen
har brudd på arbeidsmiljøloven som forretningsmodell, for den lever
av midlertidige ansettelser. Nå må Stortinget begynne å lytte til
arbeidsfolk og til fagbevegelsen, som lenge har advart om at bemanningsbyråene
fortrenger faste ansettelser, og at det haster å bli kvitt dem.
Derfor er vi
glad for at de rød-grønne partiene endelig har samlet seg om vårt
forslag om at bemanningsbransjen skal vekk fra byggeplassene rundt
Oslofjorden, der problemene med innleie er aller størst. Det vakre med
forslaget er at det ikke har de smutthullene som vi ellers ofte
ser. Byråene skal vekk fra byggeplassene – punktum. Dette skal bli
norsk lov når vi vinner valget neste år.
Så må jeg si
at når vi får ned omfanget av innleie, er det grunn til å tro at
omfanget av midlertidige ansettelser går opp. Derfor må den generelle
adgangen til midlertidige ansettelser også fjernes for å få bukt
med dette problemet.
I tillegg må
arbeidsgiveransvaret skjerpes og presiseres, for i en rekke bransjer
ser vi at arbeidsgivere snor seg unna ansvaret for rettighetene
til de ansatte. Vi ser det med Uber, med franchisemodellen, med
den såkalte Aleris-saken. Derfor er det viktig, men også gledelig,
at de rød-grønne støtter vårt lovforslag om at en person skal regnes
som arbeidstaker hvis formålet helt eller delvis har vært å omgå
rettighetene i loven, eller om personen har behov for rettighetene
arbeidsmiljøloven gir. Det er ikke minst fordi vi ser hva som skjer
i andre land, både nært oss og lenger unna. I California vant nylig søkkrike
Uber gjennom med forslaget om å nekte sjåførene sine arbeidstakerrettigheter.
De brukte 2 mrd. kr på kampanjen for å få dette gjennom i California
og sikre fortsatt rettighetsløse sjåfører.
I Norge skal
vi gå motsatt vei. Så fort vi får et nytt stortingsflertall – da
med et historisk sterkt Rødt – skal vi stanse utviklingen med stadig
mer løsarbeid, og Uber-modellen skal bli forbudt. Vi må gjøre mange
ting samtidig for å sikre arbeidstakernes rettigheter. Bemanningsbyråene
må vekk. Vi må skjerpe inn lovverket og skjerpe arbeidsgiveransvaret
for å slå tilbake forsøkene på å omgå de nye innleiereglene og for
å sikre at hovedregelen i loven, at folk skal ha fast ansettelse,
faktisk blir fulgt.
Det er ingen
overraskelse at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer
ned forslaget vårt, men at de rød-grønne nå er samlet om kraftfulle
tiltak som vil styrke rettighetene til arbeidstakerne, er veldig
viktig og veldig bra. Det peker fram mot et sunnere arbeidsliv om kun
et lite års tid.
Statsråd Henrik Asheim [20:16:47 ] : Det er bred enighet om
at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Fast
ansettelse er også hovedregelen i praksis. Fafo og Institutt for
samfunnsforskning anslår at 1,5–2 pst. av alle årsverk utføres av
innleide fra bemanningsforetak. Innføringen av den generelle adgangen
til midlertidige ansettelser i 2015 ser heller ikke ut til å ha
ført til noen varig økning i andelen midlertidige. Andelen midlertidig
ansatte følger konjunkturene og var i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå
på 8,8 pst. i tredje kvartal, mot 8,5 pst. i tredje kvartal i år.
Adgangen til
innleie ble strammet inn med virkning fra 1. januar 2019 for å møte
utfordringer knyttet til økende innleie og underbygge hovedregelen
om fast og direkte ansettelse. Det ble også innført en definisjon
av begrepet fast ansettelse for å tydeliggjøre at dette krever reelt
stillingsvern og forutsigbarhet for arbeidsomfang. Tall fra bemanningsbransjen
i NHO Service og Handel viser at innleieaktiviteten i byggenæringen
i fjerde kvartal i 2019 falt med mer enn 25 pst. i forhold til året
før. I Oslo var nedgangen på hele 36 pst. Etter mitt syn tyder nedgangen
på at innstrammingen har hatt effekt.
En ytterligere
innstramming, eventuelt et generelt forbud mot innleie, slik representantene
foreslår, mener jeg er lite hensiktsmessig og vil gi for lite fleksibilitet bl.a.
når det gjelder virksomhetenes behov for å ta unna arbeidstopper.
Begrensninger vil også kunne gå ut over fast ansatte, bl.a. ved
at virksomhetene kan miste muligheten til å påta seg oppdrag.
Fra 1. juli i
år har håndhevingen av innleiereglene blitt styrket ved at Arbeidstilsynet,
Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet har fått myndighet til å
føre tilsyn med regler og gi pålegg ved brudd. Regjeringen foreslår
i statsbudsjettet for 2021 å øke bevilgningene til Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet for å følge opp dette.
Å gjeninnføre
kollektiv søksmålsrett, slik noen representanter tar til orde for,
er det etter mitt syn lite behov for nå som det er innført en styrket,
offentlig håndheving på området. Ordningen, som gjaldt i perioden 2013
til 2015, var også svært omdiskutert. Flere pekte på at den brøt
med grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem, og den ble også
lite brukt i praksis.
Flere av representantenes
forslag i innstillingen er rettet mot former for omgåelse av arbeidsgiveransvar. Jeg
vil her vise til at regjeringen har satt ned et partssammensatt
utvalg om fremtidens arbeidsliv. Utvalget skal gjennomgå rammeverket
for ulike tilknytningsformer for dem som utfører arbeid, og rammeverket
for arbeidsgiveransvar og organisering av arbeid og virksomhet.
Utvalget skal levere sin utredning innen 1. juni 2021.
Departementet
har også satt i gang et forskningsprosjekt som skal kartlegge utviklingen
i bruken av ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Her vil omfang
og utvikling over tid i bruken av bl.a. innleie fra bemanningsforetak
bli belyst gjennom analyse av registerdata og utvalgsundersøkelser.
De første resultatene legges frem denne høsten.
Det er viktig
å se på disse grunnleggende spørsmålene i en større sammenheng og
i samarbeid med partene i arbeidslivet. Regjeringen følger derfor
utviklingen tett.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Arild Grande (A) [20:20:39 ] : Statsråden sier i sitt innlegg
at han ser liten grunn til å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett.
Det svarer han for så vidt også i et svarbrev på et skriftlig spørsmål
fra undertegnede, etter den nylig avsagte EU-dommen, som jeg skal
komme tilbake til i et senere spørsmål.
I proposisjonen,
da regjeringen fremmet styrket håndheving av innleiereglene, skrev
departementet:
«Få saker synes å havne i domstolene.
Arbeidstakerne kan i denne sammenheng være personer som delvis står
utenfor arbeidslivet med lite ressurser. Mange av de innleide har
også fremmedspråklig bakgrunn og er i liten grad organisert. Frykt
for å skape konflikt og å gå glipp av fremtidige oppdrag, kan også
være medvirkende årsaker til at arbeidstaker velger å ikke påberope
seg brudd.»
Når vi vet hvor
billig kollektiv søksmålsrett er, og hvor effektivt det kan være
for å styrke rettighetene til de ansatte: Hvorfor er regjeringen
så motvillig mot å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett?
Statsråd Henrik Asheim [20:21:42 ] : Som jeg sa i mitt innlegg,
var det også diskutert om dette brøt med noen grunnleggende rettsprinsipper,
men det er jo ikke slik at vi dermed ikke gjør noe annet. Vi styrker
f.eks. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet for å sørge for at de
kan håndheve reglene, og vi har også gitt dem rett til å sjekke
og gi pålegg dersom disse reglene ikke følges. For jeg er helt enig
i problembeskrivelsen.
For det første
vil jeg anbefale mange å fagorganisere seg, for det er en veldig
klok måte å kunne stå sammen på. Fagforeningene kan også stille
opp og hjelpe medlemmer som utsettes for den typen utfordringer.
Men det vi nå gjør, er å styrke Arbeidstilsynet, både gjennom lov
og med penger, for å sørge for at de kan gripe inn der hvor den
typen innleieomgåelser foregår.
Arild Grande (A) [20:22:26 ] : Den oppfordringen om å organisere
seg synes jo noe hul når regjeringen år for år har gjort det dyrere
å være medlem i en fagforening. Det skal få ligge til en senere
debatt mellom oss.
Det spørsmålet
jeg har skrevet et skriftlig brev om til statsråden, som jeg var
inne på i forrige replikk, omhandlet en nylig dom av 14. oktober
fra EU-domstolen, hvor man sier at medlemsstatene skal påse at de
har bestemmelser som forhindrer at innleie erstatter virksomhetenes
permanente behov for fast ansatte.
I to brev hvor
jeg har utfordret statsråden på om han er villig til å se på endringer
for å styrke ansattes rettigheter, peker han på det partssammensatte
utvalget som skal gå gjennom utviklingstrekk og eventuelle utfordringer
når det gjelder bruken av tilknytningsformer i arbeidslivet, herunder
innleie, og at de skal levere sin rapport innen 1. juni.
Denne dommen
kom jo etter at utvalget ble oppnevnt. Vil statsråden vurdere å
gi utvalget et tilleggsoppdrag – å utrede om dette får noen konsekvenser
for norsk lovgivning?
Statsråd Henrik Asheim [20:23:33 ] : Det er litt vanskelig
på stående fot å si om vi skal gi et konkret tilleggsoppdrag basert
på den dommen. Men noe av hele ideen med trepartssamarbeidet og
måten vi tenker på i Norge, er at partene sitter sammen og diskuterer
de utfordringene vi ser.
La meg bare si
det: Vi ser noen klare utfordringer – med både teknologisk utvikling,
nye bedriftsmodeller og måter å tenke på – som gjør at vi må tenke
nytt også rundt hvordan vi skal regulere arbeidslivet vårt i Norge, som
stort sett er svært godt. Det er derfor partene nå jobber med en
offentlig utredning, som er ferdig 1. juni.
Om vi skal utvide
dette mandatet, må jeg nesten komme tilbake til. Uansett er det
en viktig del av oppdraget de har, å se på hvordan tilknytningsformer
til arbeidslivet kan forholde seg til de arbeidsmiljølovene vi er
vant til i Norge.
Arild Grande (A) [20:24:16 ] : Hver gang Arbeiderpartiet og
partier på venstresiden foreslår regulereringer som vil styrke de
ansattes rettigheter, i arbeidslivspolitikken, sier regjeringen
nei og viser til at det er et utvalg som skal utrede, at det arbeidet
pågår, og at man derfor ikke skal gjøre noe.
Men der regjeringen
vil gjøre endringer, er de særdeles effektive. Se på taxibransjen,
som nå blir åpen for hvem som helst. Se på det de har gjort for
å åpne for utenlandsk personell på norske fly. Se på hva de har gjort
med asiatiske lønninger på Hurtigruten. Se på det de har gjort overfor
bilvaskbransjen, hvor de nekter å være med på en godkjenningsordning
for arbeidstakere som i dag har svært vanskelige forhold. Der regjeringen ønsker
å gjøre ting for å liberalisere arbeidslivet i negativ retning,
der er de svært effektive. Der de ikke vil, men venstresiden i politikken
vil, viser de bare til utvalg.
Burde ikke dette
henge sammen, sånn at regjeringen også vurderer de forslagene vi
fremmer, og heller venter med de forslagene som vil liberalisere
regelverket når det gjelder utvalget? Hvorfor er regjeringen så
selektiv?
Statsråd Henrik Asheim [20:25:27 ] : Jeg tror alle som hørte
det, kan kjenne seg igjen i at det var en subjektiv fremstilling
av regjeringens politikk.
Noe av det jeg
sa i mitt innlegg, noe av det som er bakgrunnen for denne diskusjonen
vi har nå, er jo også de innstramminger denne regjeringen har gjennomført på
f.eks. innleie. Det har ført til flere faste ansettelser og en dramatisk
reduksjon i innleie. Det er jo ikke slik at regjeringen ikke gjør
ting som gjør at også arbeidstakere får bedre sikkerhet.
Når det gjelder
bilbransjen, ble den de facto forsinket på grunn av korona. Derfor
er de pengene overført til 2021, slik at man kan få på plass ordninger
også for den. Dette er en av tingene statsråden jeg er vikar for,
har vært opptatt av lenge, og som vi også bevilger penger til og
samarbeider med partene om.
Vi er opptatt
av å sørge for at vi faktisk gjør ting også sammen med partene.
Det tar av og til litt lengre tid enn bare å klemme ting gjennom,
men på den måten får vi også et samarbeid som respekterer trepartssamarbeidet som
Norge er tuftet på.
Bjørnar Moxnes (R) [20:26:40 ] : Da fanden ville at intet skulle
skje, satte han ned den første komité. Det har nok statsråden også
hørt om tidligere. Vi er ikke mot at man har komiteer og utvalg,
men vi savner også, som Arbeiderpartiet, en viss handlekraft når
det gjelder å håndtere sosial dumping og bekjempe de useriøse.
Jeg lurer på
om statsråden har en formening om den omgåelsen av loven som vi
har pekt på i hovedinnlegget vårt, nemlig at bemanningsselskapet
Stolt bemanning, som altså er en NHO-bedrift, har begynt med det
de kaller for bemanningsrekruttering, hvor bemanningsselskapet rekrutterer
leiefolk til såkalt faste stillinger i innleiebedriften, mens bemanningsselskapet
står for både opp- og nedbemanning og dermed også tar arbeidsgiveravgjørelser
og ansvar for folk som altså ansettes fast i den andre bedriften.
Hva tenker statsråden om en sånn type modell for bemanningsrekruttering?
Statsråd Henrik Asheim [20:27:41 ] : For det første tror jeg
det er farlig å se på trepartssamarbeidet som en komité, eller som
noe man setter ned for å trenere eller forsinke arbeid. Det er faktisk
helt grunnleggende i vår modell at partene setter seg ned og ser
på hvilke utfordringer man har, og finner løsninger i fellesskap.
Det lar seg gjøre fordi vi har svært ansvarlige parter både på arbeidstaker-
og på arbeidsgiversiden.
Så til eksemplet
som representanten Moxnes tar opp. Jeg kjenner ikke til innholdet
i det eksemplet konkret, så jeg vet heller ikke om fremstillingen
av det er riktig. Men dette er helt naturlig noe av det som det
man litt foraktfullt kaller for en komité, men som i realiteten er
et partssammensatt utvalg som skal legge frem en offentlig utredning
1. juni, bør se på.
Bjørnar Moxnes (R) [20:28:27 ] : Ja, dette er jo forslag som
vi stiller, som har bakgrunn fra fagbevegelsen. Dette er fagforeninger
som står midt oppe i kampen for å sikre den nordiske modellen i
arbeidslivet, at arbeidstakere har noe som helst å si på jobben
sin og ikke blir skaltet og valtet med, men at de faktisk har et
ord med i laget, og ikke minst har en fast ansettelse, fordi det
er fast jobb som gir grunnlaget for frihet og trygghet for folk
flest.
Så vet jo de
like godt som oss i Rødt at det fantes verft før år 2000, og man
løste problemet med rekruttering før den tid ved ikke minst å leie
inn mellom verftene og sikret faglærte folk mer solide stillinger
uten den typen tullball som vi dessverre ser med mange byråer i dag.
Jeg lurer på
om statsråden er enig med oss i vårt forslag og ser poenget med
å regne en person som arbeidstaker også hvis formålet har vært helt
eller delvis å omgå rettighetene man har i loven. Det tenker jeg
burde være noe som vi kunne samles om på tvers av partiskillene.
Statsråd Henrik Asheim [20:29:30 ] : Når Stortinget vedtar
lover, er de ikke laget for å omgås, de er laget for å følges. Hvis
det er slik som representanten Moxnes sier, at man her lager forretningsmodeller
som de facto omgår de lovene som Stortinget har vedtatt, tror jeg
ingen i denne sal – i hvert fall de som stemte for loven, og dem
var regjeringspartiene noen av – er for det. Så jeg tror det er
kjempeviktig at vi følger opp det.
Så må jeg bare
si at den nordiske modellen skal vi ta vare på, men den nordiske
modellen skal også stå seg i en tid i endring. Hva er det som er
forutsetningen for at den nordiske modellen har klart seg så godt?
Jo, det er at politikere i Stortinget ikke har sittet alene og vedtatt
regler og hvordan ting skal gjøres, som f.eks. med et håndslag å
forby enkelte næringer, men derimot at partene har sittet sammen
og diskutert seg frem til løsninger som kan tjene både dem som driver
bedriftene og skaper arbeidsplassene, og dem som jobber der og gjør
en fantastisk innsats. Så vi må passe på at den modellen står seg,
og da må vi av og til også sette ned utvalg som partene er representert
i, og som kan finne løsninger på tvers.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane
som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Margret Hagerup (H) [20:30:58 ] : Det har de siste årene vært
en massiv nedsnakking av bemanningsbransjen, også her i dag, og
de har vært utsatt for gjentatte angrep fra venstresiden. Det er
absurd at en legitim bransje skal oppleve dette på grunn av at enkelte bryter
regelverket.
Norge er en liten
og åpen økonomi i et internasjonalt marked. I denne konkurransen
er tilgang til arbeidskraft et være eller ikke være for norske bedrifter. Bemanningsbransjen
gir folk jobb. En bransje hvor selve forretningsmodellen er å hjelpe
folk i jobb, bør ha en viktig rolle når en skal få arbeidslivet
på fote igjen etter krisen. Mange vil måtte skifte retning i karrieren.
Det finnes allerede en rekke eksempler på at permittert personell
i reiselivsbransjen nå har fått jobb i matvarehandel og logistikk.
Venstresiden
vil nå strupe denne bransjen. Det kan virke som om venstresiden
tror at de som jobber i bemanningsbransjen, står opp hver dag med
en misjon om å gjøre mest mulig vondt for folk og holde dem lengst
mulig unna arbeidslivet, utnytte dem på verst tenkelige måte. Det
er jo heller tvert om. Bemanningsbransjen er viktige brobyggere
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. EPSI Rating måler årlig kundenes
tilfredshet med bemanningsbransjen, hvor kundene gjennomgående har
et godt inntrykk av bransjen, som oppleves som pålitelig og kundeorientert.
Det er synd at
ikke flere på venstresiden også ser denne siden av bransjen. Men
heldigvis finnes det unntak. Arbeiderparti-politiker og klubbleder
i Rosenberg, Roy Inge Nilsen, avviser i dagens E24 venstresidens
forslag om kommunal arbeidsformidling, og han mener at bemanningsbransjen
har livets rett. Han sier:
«De seriøse bemanningsbyråene formidler
ikke bare arbeidskraft, men driver samtidig med kompetansebygging,
videreutdanning, kursing og så videre. Det er også konkurranse mellom
foretakene, noe som er sunt med tanke på innovasjon og utvikling.»
Jeg er enig med
Roy Inge Nilsen om behovet for en god regulering for å slå ned på
useriøse aktører, og det tror jeg alle her er, men nå vil venstresiden
en hel bransje til livs – på tross av gjentatte innstramminger,
som må få virke, og som også har begynt å virke. Det er uansvarlig,
det er urettferdig, det er usosialt, og ekstra usosialt blir det
når det treffer dem som sitter nederst ved bordet, de som strever
med å finne seg en jobb.
Det er årlig
over 80 000 som får jobb gjennom bemanningsbyråer, som gjennom flere
år har bygget seg opp solid kompetanse innen rekruttering og arbeidsformidling,
en bransje som har hatt tradisjon for å ansette folk med variert
utdanning, ulik kompetanse og mangelfulle cv-er. Hele 40 pst. kommer
fra arbeidsledighet, og 20 pst. kommer rett fra skolebenken. Bemanningsbransjen
er viktige aktører i inkluderingsdugnaden.
Så må vi aldri
glemme at en fot innenfor arbeidslivet tross alt er bedre enn å
ha begge bena på utsiden.
Ingjerd Schou hadde her
overtatt presidentplassen.
Tage Pettersen (H) [20:34:10 ] : Denne saken bør være et stort
varsko for mange. Skulle det bli et rød-grønt flertall neste år,
vil bemanningsbransjen rettet inn mot byggenæringen bli kastet ut
av hele Østlandet. At SV jobber for å avvikle bemanningsbransjen,
bør ikke overraske noen, men at Arbeiderpartiet og Senterpartiet
dilter etter, er egentlig ganske så oppsiktsvekkende. Et ryddig
arbeidsliv er alle partienes mål, men de rød-grønne er åpenbart
mest opptatt av å vise til nye tiltak, og derfor trosser de både
råd og faktiske tall før de trekker det sterkeste kortet: å avvikle
en hel bransje.
Innleie utgjør
i dag, som vi har hørt i debatten, samlet sett mellom 1,5 og 2 pst.
av alle sysselsatte, og etter innstrammingen i januar 2019 ser vi
i fjerde kvartal samme år en nedgang i innleide timer innen byggenæringen
på 22 pst. Og ser vi på tidslinjen tilbake til 1995, ser vi at andelen
fast ansatte var høyere i 2018 enn på midten av 1990-tallet.
Vi bør være bekymret
på vegne av en bekymret bransje. Askim & Mysen Rør AS er en
mellomstor bedrift med 130 ansatte som hele tiden jakter på nye
anbud. Om de mister muligheten til å leie inn ekstra arbeidskraft,
mister de samtidig muligheten til å delta i konkurransen om mange
prosjekter. Resultatet er at mindre bedrifter ikke tør å vokse,
men at de store, landsdekkende bedriftene blir mer eller mindre
alene på markedet. Eller sagt på en annen måte: en sentralisering
av bedrifter og ansatte, som umulig kan være Senterpartiets politikk.
I byggebransjen
konkurrerer man om oppdrag, og for å sikre aktivitet gjennom hele
året må man konkurrere om flere oppdrag enn det man strengt tatt
trenger, og resultatet blir fort at man får mye – og for mye – å
gjøre i perioder, mens man i andre perioder har for lite.
Med dette bakteppet
bør de fleste ha en forståelse for at mange bedrifter er helt avhengige
av muligheten til å leie inn ekstra kapasitet for å klare nettopp
disse svingningene. Bransjedirektør Even Hagelien i NHO Service
og Handel sier han har store problemer med å forstå at nettopp Arbeiderpartiet
og Senterpartiet går inn for en så ekstrem løsning. Dersom det skulle
bli slik som dette, vil det være helt krise, ikke bare for bemanningsbransjen,
men også for en hel entreprenørnæring. Hvis de foreslåtte tiltakene
gjennomføres, vil man ødelegge for de seriøse aktørene, advarer
han.
Vår jobb som
politikere er å sørge for best mulige rammevilkår for næringslivet
og tilrettelegging for gode og trygge arbeidsplasser til flest mulig.
Opposisjonens forslag i dag legger ned en hel næring og fjerner
veien inn i arbeidslivet for veldig mange.
Rigmor Aasrud (A) [20:37:15 ] : Hele, faste stillinger og et
velordnet arbeidsliv er hele grunnlaget for den norske modellen.
Det er viktig for at folk har trygghet for arbeid, og det er viktig
for at vi kan få folk til å utføre arbeidsoppgaver ute i bedriftene
våre.
Modellen vår
utfordres nesten daglig. For noen år siden var det en stor bedrift
på Vestlandet som vant Nav-anbudet for å ha tiltak for arbeidsledige,
og de utlyste etter folk på Navs hjemmesider. Da sto det en jobbeskrivelse
der sånn som vi er vant til å se det, og så sto det helt nederst:
Den som ansettes, må opprette enkeltmannsforetak. Det ble det tatt
tak i, heldigvis, for vi kan ikke ha det sånn at man må opprette
enkeltpersonforetak for å gjøre arbeidsoppgaver i en bedrift som
vinner et offentlig anbud.
Vi ser det også
på plattformøkonomien, og gjennom sommeren har vi sett ganske grelle
eksempler på hvordan arbeidsfolk utnyttes i f.eks. grøntsektoren
i den delen av landet jeg kommer fra.
Så blir det ofte
sagt at det å ansette folk midlertidig kan være en bro inn i faste
ansettelser. For det første har en del Fafo-forskere sett på hvordan
det er med midlertidige ansettelser i Norge, og mellom 40 000 og
65 000 av de midlertidig ansatte er ansatt i jobber som ikke er midlertidige,
men man benytter et feil regelverk. De samme forskerne har sett
på om det å være midlertidig gir en bro inn til det å bli fast ansatt.
Da sammenlignet man et liberalt regelverk i Sverige med det strenge
regelverket vi hadde i Norge før 2015, og det viste seg at det ble
omtrent dobbelt så mange som endte i arbeidsledighet med et liberalt
regelverk i Sverige, kontra det et forholdsvis strengt regelverk
i Norge førte til. Så den sammenligningen synes jeg vi må ta inn
over oss. Det er ikke sånn at det å være midlertidig ansatt automatisk
er en bro inn i arbeidslivet.
Det er viktig
at vi holder fanen høyt for å ha orden i arbeidslivet vårt. Derfor
er det viktig å styrke Arbeidstilsynet. Det har Arbeiderpartiet
gjort i sine budsjetter. Jeg hørte også statsråden si at man hadde
styrket både Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet i regjeringens
budsjettforslag. Det synes jeg trenger en forklaring, for jeg har
akkurat registrert at i den enigheten som ble oppnådd mellom Fremskrittspartiet
og regjeringspartiene, ble Petroleumstilsynets budsjett kuttet med
8 mill. kr. For oss er det vanskelig å skjønne at det er en styrking.
Bjørnar Moxnes (R) [20:40:29 ] : Det kommer en del forsøk på
skremsler fra høyresiden om at det vil velte bedrifter hvis man
blir kvitt bemanningsbyråene. Jeg kan berolige dem med følgende:
I de tiårene da man – etter hva jeg har hørt – bygde landet, var
det ikke noe frislipp for kommersielle bemanningsbyråer i landet vårt.
Det var jo ikke det. Men man gjenreiste landet, man bygde ut bedrifter,
man bygde skip – det var et blomstrende næringsliv. Det ble løst
bl.a. gjennom at produksjonsbedriftene leide ansatte seg imellom.
Så hvis det var en produksjonstopp hos ett verft, kunne de hente
folk hos et annet verft, hvor det kanskje ikke var den samme toppen
akkurat der og da. Da sikret man at man fikk leid inn kompetente
arbeidstakere, at det var ryddige og ordnede forhold, at det ikke
var noe frislipp for det vi nå ser på en rekke byggeplasser.
Et eksempel fra
i fjor: Da det nye hotellet til Stordalen, The Hub, ble bygd nede
på Oslo S, avslørte Dagbladet at bemanningsselskapet HS2 Norge Østfold
leide ut rørleggere til The Hub-prosjektet. De rørleggerne, som opprinnelig
var fra Romania, krevde samme betaling som dem som var ansatt i
firmaene de ble leid ut til, som de har rett på ifølge loven. Da
svarte HS2 med å fjerne gratis bolig og gratis transport.
Dette er poenget
som Høyre aldri har skjønt, at det finnes en maktulikhet i arbeidslivet
mellom arbeidsgiver – sjefen – og de ansatte, og hvis man ikke har
fast stilling, ingen jobbtrygghet, er det en reell trussel at man kan
få beskjeden: «no more job for you», hvis man krever sin rett etter
gjeldende lovverk. Det er ikke sånn at bare fordi det finnes en
lov som vi har vedtatt på Stortinget, blir den fulgt i arbeidslivet
– i hvert fall ikke hvis det er lukrativt økonomisk å blåse i loven,
og de som får merke konsekvensen av det, har i realiteten ikke noen rettigheter
å slå i bordet med. Det er derfor vi ønsker å styrke fagbevegelsen,
som er det viktigste vernet, beskyttelsen og egentlig håndheveren
av lov og rett i arbeidslivet, for å sikre at det som Stortinget
har vedtatt, i realiteten blir fulgt opp ute på byggeplassene, ute
i industrien, ute i arbeidslivet, fordi vi har skjønt det som Høyre
aldri har skjønt, at for å få balansert ut arbeidsgivers maktovertak
må man ha en sterk organisert fagbevegelse.
Så ser vi at
bemanningsbransjen er gift for fagbevegelsen. Den gjør det ekstremt
vanskelig å organisere, fordi mange som gjør det, opplever at de
ikke får flere oppdrag hvis de tar det steget og blir med i en fagforening. Derfor
ønsker vi å rydde opp, sikre en organisert og god innleie mellom
bedrifter framfor frislepp. Det vil gi et bedre arbeidsliv for vanlige
folk, tror vi.
Arild Grande (A) [20:43:45 ] : Margret Hagerup har gang på
gang vist, også i denne debatten, at hun er bemanningsbransjens
beste venn. Det er helt greit. Det finnes solskinnshistorier overalt.
Også i en ørken finnes det oaser. Det er ikke sikkert vi vil flytte
dit likevel.
Man hevder ofte
at intensjonene er så gode med det som høyresiden har gjort – frislipp
av bemanningsbransjen, innført generell adgang til midlertidig ansettelser, latt
være å gjøre noe som helst med uregulert innleie, med mindre stortingsflertallet
har tvunget dem til det. Men man kan spørre folk som er omfattet
av regelverket, hva de ønsker. Vi kan spørre unge som vil inn i
arbeidslivet. Ville du heller blitt innleid enn fast ansatt? Jeg
tror det er ganske få som svarer ja på det spørsmålet.
Eller vi kan
lytte til representanter for funksjonshemmedes organisasjoner som
var på budsjetthøring i arbeids- og sosialkomiteen, og som sa: Slutt
å skyve oss foran dere, høyresiden, når dere sier at dere skal ha
adgang til midlertidige ansettelser. For det er ikke oss dere hjelper.
Det gir ikke flere av dem som er utsatt i arbeidsmarkedet, varige
muligheter for fast arbeid. Solskinnshistorier finnes det, men jeg
tror heller ikke de som representerer solskinnshistoriene, ønsker
å trekke stigen opp etter seg, og at norske myndigheter og politikere ikke
skal ta ansvar for dem som ikke er like heldige og like sterke.
Gang på gang
når vi fremmer våre forslag, kommer høyresiden og sier at vi driver
og svartmaler. Spør de tillitsvalgte i Fellesforbundet, som vi møtte
forrige uke, som forteller med tårer i øynene om bekymringen hos folk
og sine medlemmer som nesten ikke får endene til å møtes, og som
nå frykter oppsigelser fordi regjeringen ikke forlenger permitteringsregelverket.
Spør taxisjåførene,
ansatte innen bilvask, jernbaneansatte, folk som jobber innen transport
og innen luftfart og renholderne som vi hyllet så fint i går, om
de synes arbeidslivet er på rett vei under dagens regjering. Eller
spør de unge om det frister å gå inn i bransjer der det er innleie
framfor faste ansettelser. Spør arbeidstakerne som mister pensjon
ved anbud, om de synes at det er en fruktbar vei til framtidens
arbeidsliv.
Vi får ikke flertall
for det vi foreslår nå, men lista ligger klar den dagen Arbeiderpartiet
kommer i regjering: Flere skal få fast jobb, flere skal få trygghet,
og flere skal få gode muligheter i arbeidslivet.
Margret Hagerup (H) [20:46:55 ] : Venstresiden snakker ustanselig
om at bruken av innleie brer om seg og truer det anstendige arbeidslivet.
Vi har gjentatt at det finnes utfordringer, og det er ingen tvil
om at de er alvorlige, men det gjør vi noe med. Å skape et inntrykk av
et brutalisert arbeidsliv på vei mot løsarbeidersamfunnet har av
flere personer her blitt gjentatt at har ingen rot i virkeligheten.
Alle tall viser at bruken av innleie og midlertidige ansettelser
er stabil, at arbeidskriminaliteten går ned, og at de aller fleste
har det bra på jobb.
Det er absurd
når representanten Grande og representanten Lerbrekk fortsetter
å påstå at innleie øker, når sannheten er at det er stabilt. Det
er også spesielt å høre representanten Moxnes snakke om at man ser
mye tullball mellom byråer i dag, og at en helt legitim bransje skal
reguleres etter innfallsmetoden.
Representanten
Grande har gjentatte ganger påstått at regjeringen sleper beina
etter seg, men jeg må minne om at det var arbeidsministeren fra
Høyre som strammet inn på innleiereglene. Representanten Grande
har gjentatte ganger påstått at regjeringen var imot håndheving
av innleiereglene, men det var nettopp regjeringspartiene og Kristelig
Folkeparti som foreslo en bedre kontroll med disse.
Det er også verdt
å merke seg representanten Lundteigen, som sa at de skulle løse
arbeidsbehovet med midlertidighet eller underentreprise. Jeg håper
de partiene på venstresiden som har lyst til å forby innleie, vet forskjellen
på disse her, og at de vet at de har rett medisin for det arbeidsmarkedet.
Jeg håper at representanten Moxnes også har styr på disse betegnelsene
når han er ute og besøker sine grupper.
Jeg skjønner
at det må være surt for Arbeiderpartiet at deres viktigste valgkampsak
ble løst av en høyreregjering, når de selv satt stille i båten i
åtte år. Å slepe beina etter seg er vel noe litt annet enn det regjeringen
har gjort i denne saken, men kanskje sitter det litt langt inne for
representanten Grande å innrømme dette.
Jeg må bare til
slutt minne om at i regjering har vi altså styrket Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet, vi har opprettet syv sentre mot a-krim, vi
har skjerpet straffene, fått på plass nye regler mot vold og trusler
i arbeidslivet, innført en godkjenningsordning for renhold, forbedret
HMS-kort-ordningen og laget en strategi mot a-krim. Vi har gjort
mer på disse syv årene enn representanten Grandes parti bidro til
i sine foregående åtte år. Det må være lov å kjempe for bemanningsbransjen, som
har en helt legitim rett i norsk arbeidsliv.
Kristian Tonning Riise (H) [20:49:43 ] : Disse gjengangerne
av noen debatter – for det er ikke første gang vi har hørt veldig
mange av de innleggene som vi har hørt her i dag – begynner etter
hvert å minne meg litt om metaforen om den pensjonerte dragedreperen Sankt
Georg, som den australske filosofen Kenneth Minogue kom opp med
for å beskrive en bestemt type politiker. Etter å ha beseiret dragen
og ruset på hederen og æren reiser den modige krigeren land og strand
rundt på leting etter nye ærefulle kamper. Men etter som årene går
og krigeren utmattes av sin evinnelige søken etter stadig mindre
drager, kan man til slutt finne ham veivende maktesløst med sabelen
mot imaginære drager i løse luften. Det er litt sånn enkelte innlegg
i disse debattene høres ut, et slags ekko av arbeiderrørslas gamle
sangere, som nå står her, lenge etter at revolusjonen er over, og
fortsatt roper ut om å heve bannerne på barrikadene mot angrep fra
en imaginær høyreside.
Men så er det
ikke kong Ludvig XVI eller tsar Nicolaj II som står der. Det er
Erna Solbergs regjering – en regjering som har holdt fagforeningsfradraget
stabilt, som har tatt oss fra null til syv a-krimsentre, som har
innført strengere straffer mot arbeidslivskriminalitet, som har innført
krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter, som samarbeider
med partene i arbeidslivet om treparts bransjeprogrammer for å bidra
til anstendige og seriøse arbeidsforhold, som hegner om det organiserte
arbeidslivet og holder fast ved at fast ansettelse skal være hovedregelen
i norsk arbeidsliv. Det må føles litt hult å mobilisere til klassekamp
mot en slik høyreside.
Et velfungerende
arbeidsliv som sikrer folk trygge jobber og staten skatteinntekter,
er også avhengig av at norsk næringsliv har det handlingsrommet
som trengs for å være konkurransedyktig og ha nok jobber å tilby. Her
er det viktig å finne den rette balansegangen, og det er ikke unaturlig
å ha debatter mellom høyre- og venstresiden om hvor denne balansegangen
bør gå. Men etter flere år med arbeidslivsdebatt i denne komiteen
og denne salen er det vanskelig å ikke få inntrykk av at opposisjonen
drives mer av en innbilt forestilling av hvordan motstanden fra
høyresiden egentlig skal være, enn den høyresiden de i realiteten
har foran seg.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet i sakene nr. 10–12.
Votering, se torsdag 10. desember