Til Stortinget
Norge er i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger på helse
pr. innbygger, bare slått av USA. Videre er det et høyere antall
sykehussenger pr. innbygger, samt flere leger og sykepleiere i sykehus
i Norge sammenliknet med andre europeiske land. Til tross for dette
rangeres Norge lavt i internasjonale sammenlikninger av sammenhengen
mellom ressursinnsats og resultater. I en europeisk undersøkelse
utført av Health Comsumer Powerhouse i 2008 rangeres Norge som nr.
7 i en europeisk undersøkelse av helsetjenesten, hvilket er dårligst
i Norden.
Til tross for at bevilgningene til spesialisthelsetjenesten er
fordoblet i perioden 2002–2009 har helsekøen økt med 35 000 pasienter
under regjeringen Stoltenberg, ifølge rapport om ventetider publisert
av Helsedirektoratet 10. desember 2008. Norge har også et høyt antall
korridorpasienter, om lag 270 pasienter er til enhver tid plassert
i sykehuskorridorene. Denne utviklingen indikerer at hovedutfordringen
i helsetjenesten ikke er knyttet til ressursmangel, men strukturelle
svakheter og dårlig ressursutnyttelse.
Selv om 90 pst. av pasientene kan ferdigbehandles i primærhelsetjenesten,
er utgiftene til denne sektoren under femten pst. av de totale utgifter
til helsetjenesten og mindre enn en fjerdedel av spesialisthelsetjenestens
utgifter. Dette forholdet har vært relativt stabilt de siste ti
årene. I perioden 2003–2006 er kommunehelsetjenestens andel av kommunale
driftsutgifter redusert fra 4,2 til 3,9 pst., ifølge Helsedirektoratets
rapport fra 2008 om utviklingstrekk i helsetjenesten. Pleie- og
omsorgstjenesten har hatt en liten vekst fra 26,6 til 27 pst. Bevilgningene
til spesialisthelsetjenesten er imidlertid fordoblet nominelt sett,
fra om lag 50 til om lag 100 mrd. kroner i perioden 2002-2009.
Flere utviklingstrekk setter den kommunale helse- og omsorgstjeneste
under press. Undersøkelser i regi av SINTEF viser at den gjennomsnittlige
liggetiden i sykehus er redusert med 21 pst. i perioden 2002–2007.
Dette har sammenheng med omlegging av helseforetakenes virksomhet
mot mer dagbehandling og færre innleggelser. Antall døgnopphold
som ble etterfulgt av en reinnleggelse har økt med 28 pst. fra 2002
til 2006. For kommunene innebærer dette et økt ansvar for pasienter
som har behov for helse- og omsorgstjenester. Denne utfordringen
forsterkes gjennom fordoblingen av antall eldre omsorgstrengende
de neste 35 år. Samtidig har kommunene allerede fått økte og mer
komplekse oppgaver som følge av at antall yngre omsorgstrengende
er fordoblet de siste 10 år. Både reformen for utviklingshemmede
og opptrappingsplanen for psykisk helse innebærer et økt ansvar
for kommunene, for brukere som ofte har behov for helse- og omsorgstjenester
i et livsløpsperspektiv. Det er økende forekomst av kroniske sykdommer
som diabetes og KOLS. Det er viktig å styrke tilbudet om forebyggende
behandling, tidlig diagnostisering og behandling for disse pasientgruppene. Dette
krever bedre kapasitet, kompetanse og større tverrfaglig innsats
i primærhelsetjenesten.
I Helsetilsynets årlige melding fra 2005 beskrives det slik at
brukere med sammensatte behov får et stykkevis og delt tjenestetilbud.
Det er på mange måter de pasientene som trenger helse- og omsorgstjenesten
aller mest, som rammes hardest av den store systemsvikten i helse-
og omsorgstjenesten. Dette er brukere som trenger omfattende og
sammensatte tilbud over tid. De pasientgruppene som særlig rammes av
manglende samhandling er kreftsyke, syke eldre, terminalt syke pasienter,
kronisk syke, pasienter som trenger rehabilitering, psykisk syke
og rusavhengige.
Samarbeidsregjeringen nedsatte det såkalte Wisløff-utvalget for
å gjennomgå samhandlingsutfordringene, og foreslå løsninger. Utvalget
dokumenterte i NOU 2005:11 at svikt i samhandlingen foregår både på
systemnivå og på individnivå. Dette fører blant annet til unødvendige
sykehusinnleggelser, for tidlig utskrivning fra sykehus og mangelfull
oppfølging fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
En større andel av veksten i bevilgningene til helsetjenesten
må styres mot helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Samtidig må
det utvikles flere spesialisthelsetjenester utenfor sykehus. Helseforetakenes virksomhet
må i større grad innrettes mot ambulerende virksomhet, og tilbud
som understøtter den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det må
utvikles flere desentraliserte helsetilbud som distriktsmedisinske
sentre, sykestuer og andre samhandlingstiltak. Dette vil sikre et
bedre helsetilbud til pasientene gjennom å redusere behovet for
sykehusinnleggelser og transport. Samtidig vil det føre til bedre
utnyttelse av ressursene i helsetjenesten.
Kommunene har ansvar for å sikre nødvendig kapasitet i allmennlegetjenesten.
Allmennlegetjenesten i kommunene omfatter fastlegeordningen, allmennmedisinsk
offentlig legearbeid og legevakt. Fra fastlegeordningen ble innført
i 2001 har legedekningen blitt styrket, men det er fortsatt om lag
44 000 innbyggere som mangler fastlege, ifølge St.prp. nr. 1 (2008–2009).
Pasientene oppgir å være tilfreds med ordningen, men det er betydelige
utfordringer knyttet til tilgjengelighet. Andelen av listene som
manglet fast lege var størst i Finnmark, Nordland og i Sogn og Fjordane.
Ifølge Helsedirektoratets utviklingsrapport "Skapes helse skapes
velferd" fra 2008 er det kapasitetsproblemer i fastlegeordningen
som skaper problemer og økte kostnader for hele helsetjenesten.
Ulike undersøkelser har vist at fastlegenes samarbeid med andre
aktører kan bli bedre. Det er derfor nødvendig å styrke fastlegeordningen,
slik at pasienter kan få bedre tilgang til fastlegetjenester. Samtidig
må det legges bedre til rette for et bedre tverrfaglig samarbeid
og forebyggende helsearbeid.
Mens det er én lege for annenhver pasient i sykehus, har en sykehjemslege
ansvar for 180 pasienter i gjennomsnitt. Ifølge undersøkelser utført
av Sintef Helse har syke eldre hatt i snitt seks aktive diagnoser, og
dermed behov for omfattende helsehjelp. Det er helt nødvendig å
styrke helsetjenestene i sykehjem gjennom rekruttering av flere
leger og sykepleiere. I en høringsuttalelse fra Norsk Sykepleierforbund
til statsbudsjettet for 2009 for Helse- og omsorgsdepartementet
peker forbundet på at det er behov for 8 000 sykepleiere i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten innen 2025.
Den lave legedekningen i sykehjem kan også ha sammenheng med
et betydelig lavere lønnsnivå enn tilsvarende for sykehusleger.
Ifølge opplysninger fra Helse- og omsorgsdepartementet var gjennomsnittlig lønnsnivå
for leger i sykehus 28,5 pst. høyere enn for fast ansatte leger
i kommunen, hvilket er en differanse på 145 547 kroner (eksklusiv
vakttillegg og overtid). Provenyeffekten ved å øke lønnen for leger
i sykehjem er ifølge departementet 46,5 mill kroner. I forbindelse
med behandling av statsbudsjettet bør det innføres en tilskuddsordning
som sikrer samme gjennomsnittslønn for leger i sykehus og i institusjoner for
eldre og funksjonshemmede, for å bidra til å rekruttere flere leger
til det viktige arbeidet i sykehjem.
Det er også nødvendig å redusere andelen ufaglært personell i
pleie- og omsorgssektoren, som er om lag 1/3 av de ansatte. Det
må derfor investeres mer i kompetansehevende tiltak, kvalifiseringstilbud
og utdanning.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal fremme psykisk og
fysisk helse, gode sosiale og miljømessige forhold, samt forebygge
sykdommer og skader. Tilbudet skal omfatte helseundersøkelser, vaksinering,
rådgiving, veiledning, opplysningsvirksomhet og forebyggende psykososialt
arbeid. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har særlig oppmerksomhet
rettet mot gravide, barn og unge med spesielle behov og sårbare
og utsatte grupper. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir tjenester
til en befolkning på 1,2 millioner barn og unge og deres familier.
Tjenesten pålegges stadig flere oppgaver, eksempelvis når det gjelder
ernæring, psykisk helsevern, tiltak mot kjønnslemlestelse og barselhjelp.
Ifølge St.prp. nr. 1 (2008–2009) er denne tjenesten for dårlig utbygd
i mange kommuner. Rådet for psykisk helse har påpekt at den økte
kapasiteten som følge av opptrappingsplanen for psykisk helse ikke
har styrket tilbudet om psykisk helsevern i tilstrekkelig grad,
fordi mye av kapasiteten benyttes til ordinære kontroller fremfor
psykisk helsearbeid.
Helsestasjoner og skolehelsetjenesten må styrkes, særlig med
tanke på bedre forebyggende helsearbeid med hensyn til sårbare familier
og utsatte barn og unge. Dette vil bidra til at barn, unge og familier
får nødvendig bistand så tidlig som mulig, og at behovet for mer
omfattende behandling og tiltak dermed kan reduseres.
Helseforetakenes virksomhet må i større grad innrettes mot ambulerende
virksomhet, og tilbud som understøtter den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Flere helseforetak har utviklet fremtidsrettede tilbud på dette
området, eksempelvis ambulerende palliative team, oppsøkende tjenester
til psykisk syke og tilbud om hjemmebasert behandling for barn.
Det må utvikles flere desentraliserte helsetilbud som distriktsmedisinske
sentre, sykestuer og andre samhandlingstiltak. Slik tiltak vil bidra
til bedre helsehjelp for pasientene, samt redusert behov for sykehusinnleggelse
og pasienttransport.
Det er allerede gjennomført flere gode samarbeidsprosjekt, eksempelvis
mellom sykehjem i Oslo kommune og Ullevål universitetssykehus, som
omfatter akutt syke sykehjemsbeboere som trenger medisinsk diagnostisering
og behandling. Ett av tiltakene var at personell fra sykehuset reiser
til sykehjemmet for å gi bistand med observasjon og behandling. I
en oppsummeringsrapport fra prosjektet vises det til dokumenterte
resultater ved at det har vært færre sykehusinnleggelser.
De distriktsmedisinske sentrene gir et viktig tilbud om spesialisthelsetjenester
i pasientenes nærmiljø, og kan eksempelvis ha tilbud om polikliniske
tjenester som dialyse, lysbehandling og cellegiftbehandling. Det
er gunstig å samlokalisere disse tilbudene med kommunale helsetjenester,
for å sikre et helhetlig tilbud til pasientene. Det er nødvendig
å utarbeide en plan for å styrke og videreutvikle disse tilbudene.
En arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet anbefaler
at ressursene i helsetjenesten, i større grad enn i dag, bør forskyves
i retning av lokalsykehusene og primærhelsetjenesten. Det fremgår
av rapporten at 50–70 pst. av pasienter som trenger øyeblikkelig
hjelpinnleggelse, kan ferdigbehandles på lokalsykehus. Samarbeidsregjeringen
fremla en strategi for utvikling av lokalsykehusene i St.prp. nr.
1 (2005–2006). Strategien innebærer at tilbudet i lokalsykehusene
skal videreutvikles med vekt på tilbud til pasienter som har behov
for nærhet til sitt helsetilbud, herunder kronisk syke, pasienter
som trenger rehabilitering, rusbehandling og omsorg ved livets slutt.
Det er nødvendig å sikre bedre fremdrift i arbeidet med å omstille
lokalsykehusenes virksomhet, slik at disse kan gi bedre tilbud til
pasientene i deres nærmiljø.
Telemedisin innebærer at pasienter og behandler ikke nødvendigvis
må møtes fysisk, fordi IKT kan brukes til å formidle informasjonen
om pasientene, mellom helsepersonell og mellom personell og pasienter.
Telemedisinske tjenester legger til rette for bedre helsetjenester
lokalt, og kan gi betydelige effektiviseringsgevinster i form av
redusert behov for pasienttransport og sykehusbehandling.
Gjennom "sykestue-prosjektet" ved Nasjonalt senter for telemedisin
(NST) har sykestuene i Alta, Nordkapp, Båtsfjord og Vadsø siden
2006 hatt mobilt videokonferanseutstyr koplet opp mot lokalsykehusene
i Hammerfest og Kirkenes. Sykestuene i Karasjok og Lakselv ble koplet
på nettet i 2008. Denne ordningen gjør det lettere å behandle flere
pasienter lokalt. Utstyret gir blant annet akuttmottakene i Tromsø
og Kirkenes muligheten til å fjernstyre kamera slik at de får direktesending
fra akuttsituasjoner og får overført vitale data som puls, blodtrykk,
temperatur og oksygennivå i blodet. På den måten kan akuttlegene
på AMK-sentralene hjelpe til når sykestuene tar imot skadde pasienter.
Et annet eksempel er prosjektet "Better breathing", som gir KOLS-pasienter
et tilbud om oppfølging hjemme. Dette er et tilbud til mange pasienter som
er for syke til å reise hjemmefra. Det arrangeres et virtuelt hjemmebesøk
fra lege, fysioterapeut, sykepleier og ernæringsfysiolog ved hjelp
av en datamaskin som er koplet til bredbånd og TV-en. På TV-en kan
deltakerne se en rekke opplæringsvideoer, som blant annet gir dem
tips om treningsmetoder og ernæring. I tillegg bruker de fjernkontrollen
til å føre inn opplysninger i en dagbok på TV om kostholdet, dagsformen,
forverringer og aktivitetsnivået.
Nasjonalt senter for telemedisin påpeker at manglende økonomiske
insentivordninger, særlig på tvers av nivåene i helsetjenesten,
er et problem for implementering av telemedisinske løsninger.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en helhetlig plan for
å styrke helsetilbudet der pasientene bor, herunder:
1. Tiltak for å styrke fastlegeordningen,
gjennom bedre kapasitet og tilrettelegging for mer tverrfaglig samarbeid
og forebyggende helsearbeid.
2. Endre takstsystemet og andre finansieringsordninger slik
at det stimulerer til behandling på laveste effektive omsorgsnivå.
3. Øke tilskuddet til fagutvikling og forskning i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten.
4. Etablere en tilskuddsordning for å sikre samme gjennomsnittslønn
for leger i sykehjem og leger i sykehus.
5. Tiltak for å styrke rekrutteringen av sykepleiere til
den kommunale helsetjenesten.
6. Tilskudd til opprustning av medisinsk utstyr i sykehjem
og andre helse- og omsorgsinstitusjoner i kommunen, slik at beboerne
kan få bedre helsetjenester.
7. En økonomisk forpliktende opptrappingsplan for utbygging
av plasser i sykehjem og omsorgsboliger.
8. Styrke tilbudet om kvalifisering, utdanning og fagutvikling
for ufaglærte.
9. En plan for å styrke kapasiteten og kvaliteten i helsestasjoner
og skolehelsetjeneste, som særlig sikrer bedre tiltak overfor familier,
barn og unge som opplever helsemessige og sosiale problemer, herunder
rusproblemer og psykisk sykdom.
10. Pålegge regionale helseforetak å utvikle flere ambulerende
helsetjenester og andre desentraliserte spesialisthelsetjenester.
11. Utarbeide en plan for å styrke lokalsykehusenes funksjoner
overfor store pasientgrupper som trenger nærhet til sitt helsetilbud,
herunder kronisk syke, pasienter som trenger rehabilitering, rusbehandling
og omsorg ved livets slutt.
12. Etablere ordninger som stimulerer flere samhandlingstiltak
i samarbeid mellom helseforetak og kommuner.
13. Etablere økonomiske stimuleringsordninger for implementering
av telemedisinske løsninger.
26. februar 2009