Kapitlet inneholder forslag til straffebestemmelser om terrorhandlinger
og terrorrelaterte handlinger. Sett under ett medfører
det bare en beskjeden nykriminalisering. De fleste handlingene ville
også blitt rammet av straffeloven 1902. Forslaget inneholder imidlertid
mer spesialiserte og eksplisitte straffebestemmelser som gjør
straffansvaret for terrorhandlinger og ikke minst terrorrelaterte
handlinger mer synlig.
Å vie et eget kapittel i straffeloven 2005 til terrorhandlinger
gjenspeiler at faren for slike handlinger har kommet i forgrunnen
sammenlignet med de mer tradisjonelle truslene mot rikets indre
og ytre sikkerhet i form av fare for krig og okkupasjon. De internasjonale
forpliktelsene på dette området er dessuten så omfattende
og komplekse at det er hensiktsmessig å gjennomføre
dem i et eget kapittel.
Departementet foreslår en annen lovstruktur enn i dag,
ved at internasjonale instrumenter i større grad skal gjennomføres
med egne straffebestemmelser, i stedet for den tradisjonelle passive
transformasjonen ved henvisning til generelle straffebud.
Departementet går i hovedsak inn for å videreføre
definisjonen av terrorhandlinger i straffeloven 1902. Departementet
foreslår imidlertid å snevre inn definisjonen
noe ved å erstatte dagens terrorforsett med terrorhensikt.
Etter departementets forslag vil visse særlig alvorlige
straffbare handlinger være å anse som terrorhandlinger
dersom de er begått med en særlig form for hensikt,
såkalt terrorhensikt. Terrorhensikten gjenspeiler at målet
med terrorhandlinger er å skape kaos, frykt eller å påvirke
avgjørelser. En terrorhandling skal fortsatt kunne straffes
med fengsel inntil 21 år. Grove terrorhandlinger, dvs.
terrorhandlinger som for eksempel har ført til tap av flere
menneskeliv, skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år.
Med terrorrelaterte handlinger siktes det til handlinger som
har en tilknytning til selve terrorhandlingen, men som det ikke
er naturlig å karakterisere som terrorhandlinger i seg
selv. Eksempler på dette er finansiering av terrorhandlinger,
trusler og forbund om terrorhandlinger og visse former for forberedelse
av terrorhandlinger. Det siste omfatter ikke bare oppfordring, rekruttering
og opplæring til terrorhandlinger, men også ulovlig
befatning med svært farlige stoffer som egner seg spesielt
godt til å bli anvendt i terrorhandlinger, som for eksempel
kjernefysisk og radioaktivt materiale. Slike terrorrelaterte handlinger
står i en sammenheng med terrorhandlingene som gjør
at det er hensiktsmessig å regulere dem i ett og samme kapittel.
Dette gjenspeiler at de folkerettslige forpliktelsene som ligger
bak de terrorrelaterte straffebudene gjør denne koblingen.
Lovendringene er i det vesentlige begrunnet med at de er nødvendige
for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser, trusselbildet
tilsier ikke i seg selv noe større behov for å endre
lovgivningen.
Ved utformingen av materielle straffebestemmelser i terrorbekjempelsen
må statene holde seg innenfor de grenser som trekkes opp
av internasjonale menneskerettskonvensjoner. Forslaget i proposisjonen
er moderat, og bygger på norske og felleseuropeiske rettsprinsipper.
Etter departementets syn ligger forslaget godt innenfor de rammene
menneskerettskonvensjonene setter for utformingen av nasjonale lovtiltak
mot terrorisme. I proposisjonen gis det en oversikt over de mest
sentrale forpliktelsene på området.
Terrorhandlinger er i de internasjonale instrumentene beskrevet
som internasjonale forbrytelser. I samsvar med FN-paktens prinsipp
om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender er statspartene derfor
bare forpliktet til å samarbeide om strafforfølgning
der forbrytelsen har tilknytning til mer enn én stat. Det
vil regelmessig være tilfelle dersom forbrytelsen er foretatt
i mer enn én stat, gjerningspersonene eller ofrene befinner
seg i flere stater eller skadevirkningene av forbrytelsen inntrer
i flere stater.
Departementet mener som før at bestemmelsene i kapitlet
bør gjelde for både internasjonale og nasjonale
lovbrudd. Selv om det etter folkeretten er adgang til å unnta
nasjonale forhold fra bestemmelsenes virkeområde, mener
departementet at en slik løsning vil være lite
naturlig. Om terrorhandlingen har tilknytningspunkter til andre
stater, har ingen avgjørende betydning for hvor straffverdig
den er. Om det finnes noen slik tilknytning, vil ofte bero på tilfeldigheter.
En slik avgrensning ville videre komplisere regelverket unødig.
Alle terrorkonvensjonene inneholder uttrykkelige rettsstridsreservasjoner,
typisk ved at handlingen må være ulovlig ("unlawful").
Dette må normalt leses som en referanse til forhold som
etter nasjonal rett gjør at handlingen likevel ikke er
ulovlig, som eksempelvis straffrihetsgrunner. Departementet har
i tråd med ønsket om å begrense bruken
av uttrykkelige rettsstridsreservasjoner valgt ikke å foreslå slike
i alle gjennomføringsbestemmelsene. Enhver straffebestemmelse
må imidlertid tolkes med den ulovfestede rettsstridsreservasjonen
for øye.
Etter straffeloven 2005 § 91 skal straffansvaret for
terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot
menneskeheten ikke foreldes. Departementet går inn for å presisere
lovteksten i § 91 slik at det gjøres
unntak fra reglene om foreldelse for terrorhandlinger som har en
strafferamme på 15 år eller mer. De vanlige foreldelsesreglene
skal gjelde for de øvrige straffbare handlingene i loven
kapittel 18. Departementet foreslår på samme måte
at det presiseres i § 96 at idømt straff
for terrorhandlinger ikke foreldes dersom handlingene har en strafferamme
på 15 år eller mer.
Det finnes ingen omforent legaldefinisjon av terrorisme eller
terrorhandlinger. Det forhandles i regi av FN om en ny konvensjon
om bekjempelse av terrorisme, men forhandlingene har så langt
ikke ført frem. I utkastet til artikkel 2 er det tatt inn
en definisjon av terrorhandlinger, som innebærer at visse straffbare
handlinger, for eksempel drap og grov legemsbeskadigelse, skal regnes
som terrorhandlinger hvis de er begått i den hensikt å skape
alvorlig frykt i en befolkning eller å tvinge en stat eller
en internasjonal organisasjon til å gjøre eller
unnlate å gjøre noe. Det er bred internasjonal
enighet om at en handling som bærer disse kjennetegnene
er en terrorhandling. Problemene knytter seg i første rekke
til utformingen av unntak fra definisjonen slik at nærmere
bestemte handlinger likevel ikke skal anses som terrorhandlinger.
Straffeloven 1902 § 147 a inneholder en norsk definisjon
av terrorhandlinger. Bestemmelsen ble tatt inn i straffeloven for å oppfylle
Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen 9. desember
1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1373 (2001). Etter § 147 a første
ledd anses utvalgte grove straffbare handlinger som terrorhandlinger
dersom de utføres med et særlig forsett.
Et av spørsmålene som ble drøftet
i høringsnotatet var om det burde inntas en legaldefinisjon
av terrorhandlinger også i den nye straffeloven. Departementet
gikk inn for det. I forslaget ble definisjonen av terrorhandlinger
i straffeloven 1902 § 147 a snevret noe inn, ved
at det ble stilt krav om en kvalifisert form for terrorforsett,
nemlig terrorhensikt.
Høringen har gitt støtte til departementets
forslag om å videreføre en definisjon av terrorhandlinger
i den nye straffeloven. Selv om Norge ikke er folkerettslig forpliktet
til å definere terrorhandlinger i loven, er en slik definisjon
blitt tatt inn i lovgivningen i de fleste statene som står
oss nær. En ensartet lovgivning letter det mellomstatlige
samarbeidet, fordi viktige internasjonale instrumenter om gjensidig
bistand i straffesaker knytter rettsvirkninger til utvalgte kategorier
straffbare handlinger. Departementet opprettholder derfor forslaget
om å videreføre en definisjon av terrorhandlinger,
og oppstille et vilkår om terrorhensikt.
Argumentene for å velge et hensiktskrav i definisjonen
av terrorhandlinger er for det første et ønske om
ikke å la definisjonen av terrorhandlinger - og dermed
reglene om straffskjerping og straffbar forberedelse mv. - favne
unødig vidt. Det er særlig motivasjonen, ønsket
om å oppnå et nærmere bestemt mål,
som gjør at man kan skille terrorhandlinger fra andre handlinger
som i sitt ytre er identiske. Et krav om terrorhensikt vil dessuten
bringe oss mer på linje med rettstilstanden som følger
av EUs rammebeslutning om bekjempelse av terrorisme.
Det er fortsatt det umiddelbare målet for handlingen,
og ikke det bakenforliggende formålet, som er avgjørende
for om det foreligger terrorhensikt. Å trekke inn for eksempel
politiske, religiøse eller ideologiske motiver som vilkår
for at en handling skal bedømmes som en terrorhandling,
ville gi opphav til vanskelige spørsmål om forholdet
til tros- og ytringsfrihet og reise vanskelige bevisspørsmål.
I den grad de internasjonale konvensjonene om bekjempelse av terrorisme
og EUs rammebeslutning krever terrorhensikt, lar de det umiddelbare
målet med handlingen være avgjørende
for straffbarheten. Selv om handlingene ofte vil være politisk,
religiøst eller ideologisk motivert, er dette ikke noen
betingelse etter disse instrumentene. Det samme vil etter forslaget fortsatt
gjelde for den norske definisjonen.
Når det gjelder terrorhensiktens innhold, går
departementet inn for å videreføre straffeloven
1902 § 147 a: Handlingen må være
begått med hensikt om å forstyrre alvorlig en
funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet - som for eksempel
lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet,
energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen
eller helseberedskap og smittevern, å skape alvorlig frykt
i en befolkning, eller urettmessig å tvinge offentlige
myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre,
tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for Norge,
eller for en annen stat eller en annen mellomstatlig organisasjon.
Også når det gjelder hvilke straffbare handlinger som
skal anses som terrorhandlinger dersom de oppfyller de nevnte vilkårene,
foreslår departementet å videreføre straffeloven
1902.
Som nevnt har det hittil ikke lykkes å komme til enighet
om en generell FN-konvensjon mot terrorisme. De folkerettslige forpliktelsene
som påhviler Norge, er fragmentariske og overlappende.
Noen instrumenter knytter straffansvaret til hvor handlingen er
begått, andre instrumenter lar det være avgjørende hvem
handlingen er rettet mot, mens andre lar middelet som brukes i handlingen
være avgjørende. Atter andre instrumenter knytter
straffansvaret til handlingens art. Ettersom hver forpliktelse i
utgangspunktet gjennomføres i egne bestemmelser i straffeloven,
kan det oppstå situasjoner hvor en konkret handling rammes
av flere bestemmelser. Konkurrensspørsmålet stiller
seg på samme måte som i strafferetten for øvrig.
Forpliktelsene til å kriminalisere kapring i SUA-konvensjonen,
plattformprotokollen og Haagkonvensjonen er i det vesentlige likelydende.
De bør derfor gjennomføres i et felles straffebud.
Departementet går inn for at forslaget til § 139
skal begrenses til å gjelde kapring av skip, innretninger
og anlegg på kontinentalsokkelen og luftfartøy.
Andre offentlig tilgjengelige kommunikasjonsmidler vil bli vernet
av andre bestemmelser i straffeloven 2005. Den øvre strafferammen
for kapring er i dag fengsel inntil 21 år, og departementet
går inn for å videreføre denne i forslaget.
Departementet er også etter høringsrunden av den
oppfatning at forpliktelsene etter SUA-konvensjonen, plattformprotokollen
og Montrealkonvensjonen til å kriminalisere visse handlinger
som svekker sikkerheten ved skip, faste plattformer, luftfarten
og ved flyplasser bør gjennomføres i en felles
bestemmelse.
Selv om Norge ikke er folkerettslig forpliktet til å ha
straffebud som rammer forstyrrelse av den sikre drift av jernbane
og buss, kan konsekvenshensyn tale for at straffebudet også bør
omfatte slike handlinger. Departementet ønsker å videreføre
straffansvar for handlinger som i dag er straffbare etter § 150
første ledd bokstav e, men går inn for at straff
for forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss bør
reguleres utenfor terrorkapitlet. Dette markerer at tilknytningen
til terrorvirksomhet ikke er så sterk, og leder til at
en slik driftsforstyrrelse ikke kan straffes med fengsel inntil
21 år, eventuelt 30 år dersom handlingen er grov.
Når det gjelder utformingen av § 140,
går departementet inn for å lovfeste handlingsalternativer
som i det vesentlige er felles i de tre instrumentene, uten at listen
over alternative handlemåter skal være uttømmende.
Instrumentene krever at handlingen må være "likely
to endanger" sikkerheten. I tråd med tilnærmingen
i straffeloven 1902 går departementet inn for å sette
som vilkår for straff at handlingen har forstyrret den
sikre drift. Departementet går inn for å konkretisere
hva det innebærer at den sikre drift forstyrres, ved å kreve
at handlingen fremkaller fare for tap av menneskeliv eller betydelig
skade på legeme, eiendom eller miljø. Strafferammen
er i dag 6 år. Departementet går inn for å videreføre
denne strafferammen i forslaget til § 140.
SUA-konvensjonen setter som vilkår for straff at handlingen
forårsaker ("causes") død eller alvorlig personskade
eller materiell skade. Etter departementets syn bør det
ikke være avgjørende om handlingen rent faktisk
har fremkalt særlig alvorlige følger, men om handlingen
medfører fare for slike følger. Det kan bero på tilfeldigheter
om gjerningspersonen faktisk lykkes med å fremkalle følgene,
og straffverdigheten vil være den samme selv om handlingen
ikke resulterer i slike følger. Etter departementets syn
bør det derfor legges vekt på handlingens skadepotensial.
På denne bakgrunn foreslår departementet å gå noe
lenger enn konvensjonsforpliktelsen tilsier, ved å kreve at
bruken av skipet har voldt fare for tap av menneskeliv eller betydelig
skade på legeme, eiendom eller miljøet.
Bruk av farlig materiale mot eller om bord på skip og
plattformer samt utslipp av farlig materiale fra skip eller plattformer
skal etter konvensjonen kunne straffes når handlingen sannsynligvis
vil føre til ("is likely to cause") død, alvorlig
personskade eller materiell skade. Departementet går også her
inn for å gjennomføre dette ved å kreve
at handlingen volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade
på legeme, eiendom eller miljøet.
Konvensjonen om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer
(Haagkonvensjonen) og konvensjonen til bekjempelse av ulovlige handlinger mot
sikkerheten i sivil luftfart (Montrealkonvensjonen) er begge tiltrådt
av Norge. Norge og de andre statspartene er forpliktet til å oppstille
straff for visse former for forstyrrelse av sikkerheten ved luftfartøy og
flyplasser, blant annet voldshandlinger mot personer som befinner
seg i luftfartøyet eller på flyplassen og ødeleggelse
eller beskadigelse av luftfartøy eller utstyr på flyplassen.
Det er et vilkår at handlingene kan skape en særlig
fare for sikkerheten om bord på flyet eller på flyplassen.
Departementet mener at bestemmelsen som gjennomfører
Haagkonvensjonen ikke bør begrenses til å gjelde
sivile luftfartøy. Kapring av statsfartøy er like straffverdig
som kapring av sivile luftfartøy, og dette bør
gjenspeiles i bestemmelsen. Etter Haagkonvensjonen er det et vilkår
at handlingen er foretatt mens luftfartøyet er "in flight".
Det stilles ikke krav om at flyet er i luften, bare at flydørene
er lukket etter ombordstigning. Etter departementets syn innebærer dette
en noe vilkårlig avgrensning av straffansvaret. Hvis gjerningspersonen
tar kontroll over et luftfartøy før dørene
på fartøyet er lukket, bør handlingen
likevel være å anse som en kapring etter den norske
straffebestemmelsen. Det blir likevel nødvendig å avgrense
bestemmelsens virkeområde mot at noen tar kontroll over
et luftfartøy som ikke er i drift. På denne bakgrunn
går departementet inn for å innta som vilkår
for straff at luftfartøyet må være "i
drift".
Departementet går i lys av høringen inn for
at forpliktelsene etter Wienkonvensjonen og konvensjonen om kjernefysisk
terrorisme gjennomføres i forslaget til § 142,
ettersom konvensjonsforpliktelsene i tilstrekkelig grad har et felles
virkeområde. Forpliktelsene etter SUA-konvensjonen om transport
av farlig materiale gjennomføres i samme bestemmelse.
Departementet foreslår også etter høringsrunden å gjennomføre
forpliktelsen etter FN-konvensjonen om forbrytelser mot internasjonale
beskyttede personer i en egen bestemmelse. Første ledd
rammer angrep på en internasjonalt beskyttet persons liv,
legeme, helbred eller personlige frihet, mens annet ledd rammer
angrep på personens tjenestested, privatbolig eller transportmiddel.
Etter annet ledd stilles det krav om at angrepet "sannsynlig" vil
sette personens liv, legeme, helbred eller personlige frihet i fare.
Departementets forslag er en tilnærmet direkte gjennomføring
av konvensjonsforpliktelsen.
Når det gjelder FN-konvensjonen mot gisseltaking, går
departementet inn for å gjennomføre forpliktelsen
etter konvensjonen i en egen bestemmelse.
Flere av konvensjonene som er behandlet ovenfor pålegger
statene å kriminalisere, foruten hovedhandlingene, trusler
om å begå slike handlinger. Det har ikke kommet
innvendinger under høringen mot departementets forslag
om å gi en egen bestemmelse om trusler i dette kapitlet,
og departementet opprettholder dette forslaget. Hovedårsaken
er at denne typen trusler er av en så alvorlig karakter
at strafferammen i den alminnelige trusselbestemmelsen ikke vil fange
det opp. Departementet foreslår at strafferammen bør
være fengsel inntil ti år, men 21 år
når terrorhensikten realiseres.
Departementet går inn for å gjennomføre
forpliktelsene etter terrorfinansieringskonvensjonen og FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1373 i en felles bestemmelse. Forslaget rammer det å stille
midler og tjenester til rådighet for terrorhandlinger og
terrorrelaterte handlinger. Videre rammer det å stille
midler eller tjenester for den som utfører, forsøker å utføre
eller medvirker til slike handlinger. Departementet foreslår som
vilkår for straff at gjerningspersonen må ha forsett
om at midlene eller tjenestene skal brukes til handlinger som nevnt
eller av personer eller foretak som nevnt. En person som for eksempel
samler inn penger til en organisasjon eller gruppe i den tro at
den bare utfører lovlig virksomhet, kan ikke straffes.
FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001)OP 2 (e) pålegger
statene å sikre at personer som deltar i finansieringen,
planleggingen, forberedelsen eller utførelsen av terrorhandlinger
eller støtter terrorisme stilles til ansvar. Videre skal
slike handlinger utgjøre alvorlige straffbare forhold etter
nasjonal rett. Å inngå forbund om å begå terrorhandlinger
er en særlig form for planlegging og forberedelse. Under
behandlingen av den alminnelige delen i straffeloven 2005 fremmet
justiskomiteen et ønske om forbundsbestemmelser for utvalgte
former for særlig alvorlig kriminalitet. Departementet
opprettholder etter høringsrunden forslaget om å videreføre
straff for forbund om å begå terrorhandlinger
og terrorrelaterte handlinger. Å avtale å begå slike
handlinger er en forberedelseshandling som har en særlig
farlig karakter. En forbundsbestemmelse vil, sammen med medvirkningsreglene
i kapitlet og de nye §§ 135 og 136, lojalt gjennomføre
FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373. Departementet har vurdert
om også forsøk på og medvirkning til å inngå forbund
bør være belagt med straff. Forsøk på å inngå forbund
er straffbart etter straffeloven 1902. Når departementet
går inn for å kriminalisere forsøk og
medvirkning, skyldes dette først og fremst to forhold:
For det første er det vanskelig å trekke et klart
skille mellom medvirkning til og forsøk på å inngå forbund
og forslaget til forbud mot rekruttering og oppfordring. For det
andre er slike medvirknings- og forsøkshandlinger straffverdige.
Departementet går inn for å gjennomføre
forpliktelsene etter europarådskonvensjonen om forebygging
av terrorisme i en egen bestemmelse i straffeloven. Etter departementets
forslag skal det være straffbart offentlig å oppfordre
til iverksettelsen av en straffbar handling som omfattes av FNs
konvensjoner om terrorisme. Departementet foreslår videre å gjøre
det straffbart å rekruttere noen til å begå eller
ta del i utførelsen av de straffbare handlingene som omfattes
av FN-konvensjonene om terrorisme, samt å rekruttere noen
til en sammenslutning eller gruppe for å bidra til at gruppen
eller sammenslutningen utfører slike handlinger. Endelig
foreslår departementet straff for å gi opplæring
i særlig egnede metoder eller teknikker for å utføre
eller bidra til utførelsen av handlinger som omfattes av
FNs konvensjoner om terrorisme. For å rammes av utkastet
kreves det at gjerningspersonen har forsett om at ferdighetene skal brukes
til å utføre eller medvirke til slike handlinger.
Komiteen viser til at det foreslås å vie
et eget kapittel til terrorhandlinger i den nye straffeloven. Dette
gjenspeiler en utvikling der terrorisme i stadig større
grad har blitt en sentral del av trusselbildet mot Norges sikkerhet.
Komiteen vil understreke betydningen av at terrorhandlinger
og terrorrelaterte handlinger bekjempes på rettsstatens
grunn og med rettsstatens midler. Både straffebudene og
annet regelverk knyttet til bekjempelse av denne typen kriminalitet
må være i tråd med menneskerettighetene
og grunnleggende rettsikkerhetsgarantier. Komiteen viser
til at det fremlagte forslaget er godt innenfor disse rammene.
Komiteen viser til at lovforslaget bygger videre
på norske og felleseuropeiske rettsprinsipper, og at de
fleste handlingene ville blitt rammet også av straffeloven
1902. Komiteen vil likevel understreke betydningen
av å få mer spesialiserte og eksplisitte straffebestemmelser
som gjør straffansvaret for terrorhandlinger, og ikke minst
terrorrelaterte handlinger, mer synlig. Det gir bedre oversikt at
terrorhandlinger og relaterte handlinger som finansiering, oppfordring,
opplæring og rekruttering til terrorhandlinger, befatning
med særlig farlige stoffer og visse former for forberedelse
til terrorhandlinger, står i samme kapittel.
Komiteen viser til at det påhviler Norge
en rekke internasjonale forpliktelser som ledd i det internasjonale
arbeidet for å bekjempe terrorisme. Særlig sentral
er Europarådets konvensjon om forebygging av terrorisme.
Lovendringene vil bringe straffeloven i samsvar med disse internasjonale
forpliktelsene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre
til at en terrorhandling fortsatt skal kunne straffes med fengsel
inntil 21 år, mens grove terrorhandlinger skal kunne straffes
med fengsel inntil 30 år. Flertallet slutter
seg til en slik strafferamme. Grove terrorhandlinger vil stå i
en særstilling hva gjelder straffverdighet. Med 30 års
strafferamme for disse helt ekstraordinære tilfellene vil
vi også unngå en situasjon der norske strafferammer
på området er vesentlig lavere enn andre lands. Flertallet vil
understreke at en slik heving av strafferammen for disse handlingene,
ikke er ment å initiere en generell utvikling mot økte
strafferammer på andre områder.
Flertallet slutter seg til at det i vurderingen
av om handlingen er grov, skal det legges vekt på handlingens
skadepotensial. Det må understrekes at bestemmelsen om
grov terrorhandling skal være forbeholdt helt ekstraordinære
tilfeller.
Komiteen vil peke på at det
særlig er formålet og hensikten med handlingen
som skiller en terrorhandling fra andre, liknende handlinger. Komiteen er
derfor tilfreds med at Regjeringen foreslår å oppstille
et kvalifisert skyldkrav, nemlig terrorhensikt. Det har imidlertid
blitt pekt på at et slikt skyldkrav vil være vanskelig å påvise,
og dermed gjøre det vanskelig for politiet å benytte
metoder for å avverge terrorhandlinger. Komiteen er
derfor tilfreds med at Regjeringen vil vurdere endringer i reglene
om bruk av metoder for å forebygge og forhindre terrorhandlinger.
Komiteen viser til forslaget som legger opp til at
opprørsstyrker i en intern væpnet konflikt, jf.
annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel
1, unntas fra terrorbestemmelsene så lenge de utfører
lovlige krigshandlinger. Opprørsstyrker slik de er definert
i fellesartikkel 3 til de fire Genèvekonvensjonene, skal
imidlertid kunne straffes for terrorisme. Fellesartikkel 3 har en
veldig lav terskel og kan omfatte bl.a. opptøyer og sporadiske
voldshandlinger. Om også handlinger fra slike grupper skulle
unntas, ville terrorkonvensjonene og de foreslåtte lovtiltakene
som bygger på dem, bli uthult. Det kan også føre til
at det blir stilt spørsmål ved om Norge oppfyller sine
internasjonale forpliktelser. Komiteen vil derfor
uttrykke støtte til den tilnærmingen Regjeringen
har lagt opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg undrende til Regjeringens forslag om å dele opp straffebudene
som gjelder terror i alminnelige og grove forbrytelser. Terror innbærer å benytte
seg av alvorlige kriminelle handlinger for å lamme samfunnsfunksjoner
og skape alvorlig frykt i befolkningen. Disse medlemmer mener
terror og hensikten bak terror alltid er en grov handling. Det er
nettopp dette som er noe av bakgrunnen for at terror nå skal
settes i en strafferettslig særstilling. Når det
foreligger terrorhensikt, er det en hensikt som går utover
den enkelte straffbare handlingen som for eksempel drap. Denne hensikten
mener disse medlemmer dermed i seg selv gjør handlingene
grove. Disse medlemmer vil derfor i forhold til terrorbestemmelsene
ha en strafferamme på 30 år og minst i 6 år. Disse
medlemmer viser til at dette tilsvarer den minstestraff
som ellers vil gjelde for drap. I all hovedsak gjelder dette også for
krigsforbrytelser og krenkelse av Norges selvstendighet. Disse
medlemmer vil derfor skjerpe strafferammen for flere av
disse bestemmelsene.
Disse medlemmer mener videre det er urimelig at
straffeansvar eller idømt straff for folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger blir foreldet. Disse medlemmer viser
til at slike handlinger ofte kan ta tid å oppklare og kartlegge.
I mange tilfeller søker slike personer også tilfukt
i andre land i lenger tid før man får tak i dem.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til
sine merknader i Innst. O. nr. 72 (2004-2005).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 91 skal lyde:
Straffansvaret for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten,
krigsforbrytelser og terrorhandlinger foreldes ikke."
"§ 96 skal lyde:
Idømt straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten,
krigsforbrytelser og terrorhandlinger foreldes ikke."
"§ 103 skal lyde:
§ 103 Krigsforbrytelse mot person
For krigsforbrytelse straffes den som i forbindelse med en væpnet
konflikt
a) dreper en beskyttet person,
b) påfører en beskyttet person stor lidelse
eller betydelig skade på legeme eller helse, særlig
ved tortur eller annen grusom eller umenneskelig behandling,
c) gjør en beskyttet person til slave,
d) utsetter en beskyttet person for voldtekt, seksuelt slaveri,
tvungen prostitusjon, tvungent svangerskap, tvungen sterilisering
eller annen tilsvarende grov seksuell vold,
e) tar en beskyttet person som gissel,
f) utskriver eller verver barn under 18 år til
væpnede styrker eller bruker dem aktivt til å delta
i fiendtlighetene,
g) utsetter en beskyttet person for et medisinsk eller vitenskapelig
eksperiment som ikke skjer i personens interesse og som medfører
alvorlig fare for personens liv eller helse,
h) i strid med folkeretten deporterer eller tvangsflytter
en beskyttet person fra et område hvor personen lovlig
oppholder seg eller ulovlig sperrer inne en beskyttet person,
i) ilegger eller iverksetter en straff mot en beskyttet person
uten at personen først har fått en rettferdig rettergang
i samsvar med folkeretten,
j) grovt krenker en beskyttet persons verdighet ved ydmykende
eller nedverdigende behandling, eller
k) skader en stridende som har overgitt seg eller er kampudyktig.
Ved internasjonal væpnet konflikt straffes også den
som
a) overfører en del
av sin egen sivilbefolkning til et okkupert område,
b) tvinger en av motpartens borgere til å delta
i stridshandlinger mot eget land, eller
c) tvinger en beskyttet person til å tjenestegjøre
i en fiendtlig makts væpnede styrker.
En beskyttet person er en person som ikke, eller ikke lenger,
tar aktiv del i fiendtlighetene, eller som for øvrig er
beskyttet etter folkeretten.
Straffen for krigsforbrytelse mot person er fengsel inntil 30 år
og i minst 6 år. Ved straffeutmålingen skal det
blant annet legges vekt på dens skadepotensial og skadevirkninger,
og på om den er begått som ledd i en plan eller
målsetting om eller som ledd i en omfattende utøvelse
av slike forbrytelser."
"§ 108 skal lyde:
§ 108 Forbund om og tilskynding til folkemord, forbrytelse
mot menneskeheten og krigsforbrytelse
Med fengsel inntil 15 år straffes den som inngår forbund
med noen om å begå lovbrudd som nevnt i §§ 101
til 107. Det samme gjelder den som direkte og offentlig tilskynder
noen til å begå et slikt lovbrudd."
"§ 111 skal lyde:
§ 111 Krenkelse av Norges selvstendighet og fred
Med fengsel inntil 30 år straffes den som ved bruk av
makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder
fare for at Norge eller en del av Norge
a) innlemmes i en annen stat,
b) blir underlagt en fremmed stats herredømme,
c) eller en stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap
med, blir påført krig eller fiendtligheter,
d) påføres vesentlige begrensninger i
sin selvbestemmelsesrett, eller
e) løsrives."
"§ 112 skal lyde:
§ 112 Grov krenkelse av Norges selvstendighet og
fred
Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred straffes med
fengsel i minst 6 år og inntil 30 år. Ved avgjørelsen
av om krenkelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om
a) den har hatt særlig
alvorlige virkninger for Norge,
b) den er gjennomført ved en organisert væpnet
aksjon, under utnyttelse av frykt for inngrep av en fremmed stat,
eller ved trussel om dette,
c) gjerningspersonen er et medlem av regjeringen, Stortinget
eller Høyesterett eller tilhører landets øverste
sivile eller militære ledelse,
d) handlingen har medført tap eller fare for tap
av menneskeliv."
"§ 118 skal lyde:
§ 118 Grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner
Grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner straffes
med fengsel inntil 21 år. Ved avgjørelsen av om
inngrepet er grovt, skal det særlig legges vekt på forhold
som nevnt i § 112 bokstav a til d."
"§ 122 skal lyde:
§ 122 Grov etterretningsvirksomhet mot
statshemmeligheter
Grov etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter straffes
med fengsel inntil 21 år. Ved avgjørelsen av om
etterretningsvirksomheten er grov, skal det særlig legges
vekt på om
a) gjerningspersonen er et
medlem av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett eller
tilhører landets øverste sivile eller militære
ledelse,
b) gjerningspersonen hadde til hensikt å avsløre opplysningen
til en fremmed stat eller terrororganisasjon,
c) en avsløring ville ha voldt betydelig skade."
"§ 131 skal lyde:
§ 131 Terrorhandlinger
En straffbar handling som nevnt i §§ 138
til 141, § 142 første ledd, §§ 143
til 144, § 192, § 239 (allmennfarlig
forgiftning), § 240 (alvorlig miljøkriminalitet), § 254
(grov frihetsberøvelse), § 256 (menneskehandel), § 274
(grov legemsskade), § 275 (drap), § 345
(grov brannstiftelse), anses som terrorhandling og straffes med
fengsel inntil 30 år og i minst 6 år dersom den
er begått med terrorhensikt som nevnt i annet ledd.
Terrorhensikt foreligger dersom en handling som nevnt i første
ledd begås i den hensikt
a) å forstyrre alvorlig
en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel
lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning,
sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og
smittevern,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter
eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre,
tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller
organisasjonen, eller for et annet land eller en mellomstatlig organisasjon.
Straffen kan ikke settes under minstestraffen i bestemmelsene
som er nevnt i første ledd."
"§ 133 skal lyde:
§ 133 Terrorforbund
Med fengsel inntil 21 år straffes den som planlegger
eller forbereder en terrorhandling ved å inngå forbund
med noen om å begå en straffbar handling som nevnt
i §§ 131, 138, 139, 141, 142, 143 eller
144.
Med fengsel inntil 3 år straffes den som inngår forbund
med noen om å begå en straffbar handling som nevnt
i §§ 137 eller 140."
"§ 135 skal lyde:
§ 135 Terrorfinansiering
Med fengsel inntil 21 år straffes den som rettsstridig
yter, mottar, sender, fremskaffer eller samler inn penger eller
andre formuesgoder med hensikt eller viten om at midlene helt eller
delvis skal brukes
a) til å utføre
en handling som nevnt i §§ 131, 134 eller §§ 137
til 144,
b) av en person eller gruppe som har til formål å begå handlinger
som nevnt i § 131, § 134 eller §§ 137
til 144, når personen eller gruppen har tatt skritt for å realisere
formålet med ulovlige midler,
c) av et foretak som noen som nevnt i bokstav b eier eller
har kontroll over, eller
d) av et foretak eller en person som handler på vegne
av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstav b.
På samme måte straffes den som stiller banktjenester
eller andre finansielle tjenester til rådighet for personer
eller foretak som nevnt i første ledd bokstav b, c eller d."
"§ 136 skal lyde:
§ 136 Oppfordring, rekruttering og opplæring
til terrorhandlinger
Med fengsel inntil 15 år straffes den som
a) offentlig oppfordrer noen
til å iverksette en straffbar handling som nevnt i §§ 131,
134, 135 eller §§ 137 til 144,
b) rekrutterer noen til å begå en straffbar
handling som nevnt i §§ 131, 134, 135
eller §§ 137 til 144, eller
c) gir opplæring i metoder eller teknikker som
er særlig egnet til å utføre eller bidra
til utførelsen av en straffbar handling som nevnt i §§ 131,
134, 135 eller §§ 137 til 144, med forsett
om at ferdighetene skal brukes til dette."
"§ 137 skal lyde:
§ 137 Medvirkning til unndragning fra straff
for terrorhandlinger
Med fengsel inntil 15 år straffes den som transporterer,
skjuler eller på annen måte medvirker til at noen
som har begått en straffbar handling som nevnt i §§ 131,
134, 135 eller §§ 138 til 144, unndrar
seg strafforfølgningen eller en idømt straff.
Den som har gitt bistand som nevnt i første ledd til
en av sine nærmeste, straffes ikke."
"§ 138 skal lyde:
§ 138 Terrorbombing
Med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år straffes den
som sender inn, anbringer, avfyrer eller detonerer et sprenglegeme
eller en annen potensielt dødbringende anordning på,
i eller mot et offentlig sted, et statlig eller offentlig anlegg,
et offentlig infrastrukturanlegg eller et offentlig transportsystem,
med forsett om å volde tap av menneskeliv eller betydelig skade
på legeme, eiendom eller miljø."
"§ 139 skal lyde:
§ 139 Kapring av luftfartøy og skip
mv.
Den som ved vold, trusler eller på annen ulovlig måte
tiltvinger seg kontroll over et luftfartøy i drift eller
et skip eller griper inn i en flygning eller seilas, straffes med
fengsel inntil 30 år. På samme måte straffes
den som med slike midler tiltvinger seg kontroll over innretninger
eller anlegg på kontinentalsokkelen."
"§ 140 skal lyde:
§ 140 Forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy og
skip mv.
Med fengsel inntil 15 år straffes den som ved vold,
materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon
eller på annen måte forstyrrer den sikre drift
av luftfartøy, flyplass, skip eller innretninger eller
anlegg på kontinentalsokkelen, og derved volder fare for
tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom
eller miljø."
"§ 143 skal lyde:
§ 143 Gisseltaking i terrorøyemed
Med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år straffes den
som berøver noen friheten og som truer med å drepe
eller skade gisselet eller med å fortsette å holde gisselet
frihetsberøvet, med forsett om å tvinge en annen
til å gjøre, tåle eller unnlate noe."
"§ 144 skal lyde:
§ 144 Angrep på en internasjonalt
beskyttet person
Med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år straffes den
som begår drap på et statsoverhode, en regjeringssjef,
en utenriksminister eller en annen internasjonalt beskyttet person
når personen befinner seg utenfor sitt hjemland.
Med fengsel inntil 21 år straffes den som berøver en
slik person friheten eller skader ham på legemet, eller
begår et voldelig angrep på hans tjenestested, bolig
eller transportmiddel, der angrepet volder fare for død
eller betydelig skade på legeme."